Salah Stétié

Faktaboks

Salah Stétié
født:
28. september 1929, Beirut
død:
19. mai 2020, Paris
Salah Stétié, fotografert i New York i 2013.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Salah Stétié var en libanesisk forfatter som skrev på fransk.

Stétié kom fra en kulturåpen sunnimuslimsk familie. Morsmålet hans var arabisk, men skolene han gikk på, var franskspråklige. Stétié studerte litteratur og juss og gikk etter hvert inn i Libanons utenrikstjeneste. Han utgav en rekke diktsamlinger samt essays og oversettelser.

Stétiens forfatterskap gir uttrykk for en humanistisk grunnholdning. Han legger også stor vekt på samhørigheten mellom alle kulturene som har sitt utspring i områdene rundt Middelhavet.

Dikter og diplomat

Selv om Stétié kom fra en muslimsk familie, sendte faren ham på kristne skoler i Beirut. Han fikk grunnutdanning på en skole drevet av protestanter og gikk senere på en videregående skole som jesuittene drev. I 1949 begynte han å arbeide som lærer, men to år senere fikk han et stipend for å studere i Paris, og han bodde der til 1955. Under oppholdet i Paris ble han blant annet kjent med billedkunstnere fra en rekke land som holdt til i den franske hovedstaden. Hans interesse for samtidens billedkunst satte et sterkt preg på hele forfatterskapet.

Under oppholdet i Paris fikk Stétie også et inngående kjennskap til fransk litteratur. Særlig fikk Stéphane Mallarmes diktning stor betydning for ham, men han var også opptatt av Arthur Rimbaud, av surrealistene og av de unge dikterne som satte preg på fransk lyrikk i etterkrigstiden. Tilbake i Libanon underviste han ved flere lærestedeer. Blant annet var han en tid knyttet til Beiruts høyskole for billedkunst.

Fra 1960-tallet arbeidet Stétie for Libanpons utenrikstjeneste. Han var først landets kulturattaché i Frankrike. Senere ble han ambassadør i Marokko og i Nederland. Han hadde også viktige stillinger i UNESCO. Blant annet var han sterkt engasjert i arbeidet med å redde de arkeologiske funnene som kom for dagen i Nubia under arbeidet med Aswandemningen. Stétiés siste oppdrag var som Libanons ambassadør i Frankrike i 1992–1993. Som pensjonist bodde han i Frankrike.

Essays, gjendiktninger og lyrikk

Mange av de libanesiske forfatterne som skriver på fransk og ikke på arabisk, har en katolsk eller gresk-ortodoks bakgrunn. Fordi Stétie kom fra en arabisk og muslimsk familie, hadde han derfor en annen innfallsvinkel til troslivet og til kulturen i middelhavsregionen enn hva disse gjerne har. Stétié skrev blant annet flere bøker om islam, særlig beregnet på europeiske lesere. Av disse er biografien hans om profeten Muhammed spesielt godt kjent: (Mahomet, 2000 og senere utgaver). Her tegnet han et vesentlig annet bilde av profeten enn det bildet som skapes av ytterliggående muslimer, og som han mente var feilaktig og ødeleggende for folkene i Midt-Østen. Videre utgav Stétié franske gjendiktninger av både arabisk og engelskspråklig lyrikk.

Stétié er en av Libanons viktigste lyrikere, men han regnes som vanskelig tilgjengelig. Hans første diktsamling var L'Eau froide gardée (1973, «Det kalde vann er bevart»). Samlingen Fragments («Fragmenter») kom i 1978. Av senere diktsamlinger kan nevnes Inversion de l'arbre et du silence (1981, «Treets og taushetens forvandling»), Archer aveugle (1986, «Blind bueskytter») og Lecture d'une femme (1996, «Å lese en kvinne»).

Tekster fylt av hemmeligheter

Særlig mot slutten av sltt liv skrev Stétié en del tekster som både kan oppfattes som lyrikk og som refleksjoner omkring diktekunstens vesen. Disse tekstene kan minne om uttrykksformen i Mallarmé og Rimbaud mest gåtefulle dikt. Men de er også inspirert av gammel islamsk mystikk. Stétié gav uttrykk for at han som dikter strebet etter å oppnå en størst mulig grad av klarhet, men at han også forsøkte å trenge så langt som mulig inn i det mysteriun som diktningen representerte.

Som eksempler på denne delen av Stétiés fotfatterskap kan nevnes L'Interdit (1993 «Forbudet») og Raison et déraison de la poésie (1998, «Diktningens fornuft og galskap»). Et av Stéties essays om billedkunst som betrakter kunsten i et tilsvarende perspektiv, er Fièvre et guerisson de l'icône (1998, «Bildets feber og helbredelse»)

Videre laget Stétié en rekke illustrerte bøker sammen med ulike kunstnere. Han samarbeidet med mange europeiske malere og grafikere, men også med arabiske kunstnere som arbeidet med kalligrafi. Disse bøkene er trykt i meget små opplag, og flere av dem er blitt eksklusive samleobjekter.

Et blikk på det fremmede

Salah Stétié ga også ut bøker som henvender seg til en langt større leserkrets enn de skriftene som er omtalt ovenfor. Blant dem kan nevnes Hugo? oui Hugo (2002, «Hugo? ja, Hugo») Her presenterer han Victor Hugos lyrikk ved å trekke frem verselinjer som i dag er lite kjente, men som han mener er særlig godt egnet til å vise hvor original og nyskapende den franske dikterhøvdingen var.

En annen av Stétiés mest kjente bøker, er Egyptiennes. Cartes postales 1885–1930 (2004, «Egyptiske kvinner. Postkort 1885–1930»). Her presenterer han, i samarbeid med en ekspert på postkorthistorie, hvordan kvinner fra Egypt er blitt avbildet på forskjellige måter innenfor en periode på førtifem år. Slik viser han at det som europeerne finner vakkert og tiltrekkende ved kvinnene fra Midt-Østen, stadig har forandret seg. Men disse forandringene forteller mest om europeerne selv og om blikket de til enhver tid har rettet mot kvinner fra fremmede kulturer.

Både som forsker og som dikter mottok Stétié en rekke utmerkelser, Bøkene hans er oversatt til mange språk, blant annet foreligger flere av dem på engelsk. Det har også etter hvert kommet en rekke avhandlinger og essays om Stétiés forfatterskap, og det er laget to franskspråklige dokumentarfilmer om hans liv og verk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Arteux, Marc-Henri (2004). Salah Stétié. Serien «Poètes d'aujourd'hui.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg