Saaremaa

Kysten er bratt i nord og lav og innskåret i sør. Øya er bygd opp av kalkbergarter som danner karrige kalkplatåer. Mer enn 50 prosent av øya er dekket av skog, først og fremst furu. Floraen omfatter ellers til sammen cirka 1200 arter.

En severdighet er meteorittkrateret Kaali utenfor Kuressaare, 16 meter dypt og 110 meter i diameter. Dolomitt, kalkstein, leire, grus, sand og mineralvann utgjør de viktigste naturressursene. Det drives saueavl og fiske, samt noe jordbruk.

Det blir antatt at det danske/svenske navnet Ösel kommer av norrønt eysysla (øysyssel). For å knekke de beryktede estiske sjørøverne erobret den danske kongen Valdemar Sejr øya, men de tyske sverdridderne inntok den allerede i 1227. Da tsar Ivan 4 (den grusomme) i 1558 innledet sine angrep på den livlandske ordensstaten, søkte tyskerne beskyttelse hos kong Frederik 2, og derved kom øya igjen under Danmark, som imidlertid måtte avstå den til Sverige ved freden i Brömsebro etter Hannibalfeiden i 1645.

Under Den store nordiske krigen oppgav svenskene Ösel til russerne i 1710, og avståelsen ble formalisert ved freden i Nystad i 1721. Nesten alle spor etter skandinavenes herredømme ble utslettet under det russiske regimet, blant annet slo ortodoksien sterke røtter. Saaremaa var besatt av tyske tropper under første verdenskrig, fra oktober 1917 til desember 1918, og ble en del av den frie estiske republikken i mellomkrigstiden.

Som en følge av Molotov–Ribbentrop-pakten i 1939 ble øya sammen med resten av Estland i 1940 okkupert av sovjetiske styrker og innlemmet i Sovjetunionen. Deportasjoner, blant annet til Sibir, og masseflukt til Sverige førte til at befolkningen i årene 1941–1944 ble redusert med nesten en tredjedel. I tiden etter andre verdenskrig hadde Sovjetunionen store militæranlegg og en strategisk viktig rakettbase på øya.

Fra 1991 er Saaremaa en del av det selvstendige Estland.

• Estlands geografi
• Estlands historie