SDO - Solar Dynamics Observatory

Illustrasjon av Solar Dynamics Observatory i gang med å observere Solen. Ett av de tre instrumentene om bord omfatter fire teleskoper som kontinuerlig kan ta bilder av Solen i 10 bølgelengder hvert 12. sekund.
Av .
Lisens: fri

SDO er et amerikansk romobservatorium for studier av Solen. Det ble satt i drift av NASA den 11. februar 2010. SDO er en betydelig teknisk utviklet oppfølger av SOHO, som ble bragt ut i sin bane 2. desember 1995.

Faktaboks

Også kjent som
av Solar Dynamics Observatory

Solforskning

Denne observasjon fra SDOs AIA den 24. oktober 2016 viser et gigantisk, åpent magnetisk felt i Solens korona (koronahull) som førte til spesielt kraftig solvind.
Av .

SDO inngår i NASAs program LWS (Living With a Star), som dreier seg om å sikre ny, viktig kunnskap om Solens variable natur og dens innflytelse på forholdene her på Jorden.

SDO er konstruert og utstyrt for å kaste nytt lys over hvordan magnetfelter oppstår i Solens indre. Dessuten ønsker man å lære mer om hva som fører til dens 11-årige kvasiperiodiske variasjonen i feltenes styrke og fordeling på overflaten og i Solens atmosfære.

Solforskerne trenger å vite mer om hvordan lokale forstyrrelser fører til eksplosive utbrudd av varme, lys og masse. Solens magnetiske felter har stor betydning og innflytelse på solvind, masseutbrudd (CMEs) som feier inn i eller forbi jordkloden, i tillegg til å skjerme planetene i solsystemet mot partikkelstrømmer fra vår galakse. Variasjoner i Solens totale stråling påvirker vårt vær og klima. Forholdene i Jordens øvre atmosfære, ionosfæren, er i betydelig grad påvirket av Solens sterkt varierende kortbølgede ultrafiolett stråling.

Svarene på de mange spørsmålene forutsetter observasjoner som takler raske forandringer og tydelige avbildninger av små strukturer. For bestemmelse av temperaturen i ulike kilder er det viktig å skille variasjoner ved ulike bølgelengder i mottatt stråling.

Instrumenter

Magnetogram fra HMI som viser aktive områder med konsentrasjoner av magnetiske felter på solskiven. I de hvite områdene er magnetfeltene rettet mot oss mens de er motsatt rettet i de svarte områdene.
Av .

SDO er utstyrt med tre instrumenter som sammen bidrar med omfattende informasjon om en stadig varierende stråling fra Solens utstrakte atmosfære, indre dynamiske struktur, samt fordeling, styrke og retning av dens magnetiske felter.

AIA (Atmospheric Imaging Assembly)

AIA består av fire teleskoper med hovedspeil med diameter på 20 cm. Hvert av teleskopene danner detaljerte bilder av hele solskiven fra stråling i et utvalg av spektrallinjer som stammer fra ulike strukturer og nivåer i atmosfæren med ulike og varierende temperaturer. Bildene fra AIA dekker et spenn i temperatur fra fotosfærens 6 000 grader, i kromosfære og overgangssone mellom 10 000 og 100 000 grader, til 2,5 millioner grader i Solens korona og hele 20 millioner grader i eksplosive utbrudd.

AIA registrerer en komplett bildeserie hvert 12. sekund.

HMI (Helioseismic and Magnetic Imager)

HMI består av ett optisk teleskop som via to kanaler danner to forskjellig type bilder av soloverflaten. Det ene gir et detaljert vibrasjonsmønster som oppstår fra lydbølger i Solens indre, mens det andre viser magnetfeltenes fordeling, styrke og retning på overflaten. Fra lengre serier av slike bilder og heliosesmologiske teknikker, fås beskrivende bilder av strømmende og turbulente bevegelser i solens indre som drar med seg magnetiske felter som etter hvert flyter opp og fordeler seg på overflaten.

EVE (EUV Variability Experiment)

Bildet er tatt med AIA. Det viser en eruptive protuberans som er knyttet til utbrudd ved solranden den 3. mai 2013.
Av .

Den ultrafiolette utstrålingen varierer betydelig og raskt på grunn av de tallrike større og mindre kilder som til enhver tid finnes på Solens overflate og atmosfære. EVE skiller og registrerer variasjoner ved ulike bølgelengder i den samlede EUV stråling fra solskiven. EVE gir et komplett sett med observasjoner hvert 20. sekund.

Solens kortbølgete ultrafiolette stråling bidrar til oppvarming i de ytre lagene i jordatmosfæren.

Bane og nedlesning av data

SDO går i en geosynkron, sirkulær bane som innebærer en omløpstid på 24 timer og at sonden hele tiden befinner seg på samme sted over jordoverflaten. Fra plassering ved lengdegrad 102o vest og inklinasjon 28,5o overføres data kontinuerlig med stor overføringskapasitet fra SDO til bakkestasjonen ved White Sands i New Mexico. Nedlasting av de store datamengdene fra SDO skjer 100 ganger raskere enn fra tidligere romsonder.

Fra sin banen med denne inklinasjon i forhold til jordbanens plan, kan SDO observere Solen kontinuerlig, med unntak for tre uker omkring vårjevndøgn og høstjevndøgn hvor sondens observasjoner blir delvis eller helt hindret av kortvarige passasjer gjennom jordskyggen. Midt i de to periodene kan formørkelsen vare i 72 minutter.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg