S. Corinna Bille

Trolig valgte Bille sitt pseudonym fordi hennes mors slekt kom fra en liten by i Sveits som het Corin. Men det kan også ha spilt inn at Korinna er navnet til en av de mest kjente kvinnelige lyrikerne fra det gamle Hellas.

Bille kom fra en familie med adskillige kunstnere og forfattere. Hennes far var en anerkjent kunstmaler. Men Corinna valgte å utdannne seg innenfor økonomi og teknikk, blant annet ved Institut polytechnique fédérale, som er den tekniske høyskolen i Lausanne. Deretter reiste hun til Paris, og i 1934 giftet hun seg med en fransk skuespiller. Men ekteskapet var konfliktfylt og ble oppløst i 1936.

I 1937 ble Bille alvorlig syk, og den lengste sykdomsperioden hennes varte i nærmere to år. I 1942 flyttet hun sammen med den sveitsiske lyrikeren Maurice Chappaz. De giftet seg i 1947. og ekteparet fikk tre barn. Chappaz var en viktig støtte for henne i senere sykdomsperioder, og da han var blitt enkemann, arbeidet han mye for at forfatterskapet hennes skulle bli bedre kjent både i og utenfor Sveits.

Bille debuterte som forfatter i 1939 med diktsamlingen Printemps («Vår»). Samlingen skildrer blant annet gleden over at hun er i ferd med å overvinne sykdom og personlige kriser. Men gjennombruddet hennes som forfatter kom i 1944 med Théóda, en roman der handlingen foregår på den sveitsiske landsbygden i tiden rundt 1850. Hovedpersonen er, som så ofte hos Bille, en marginal kvinneskikkelse som andre mennesker både beundrer og forakter. Théoda er en tragisk kjærlighetshistorie der både hovedpersonen og mannen hun elsker, til slutt mister livet. Men selv om boken skildrer voldsomme følelser, er fremstillingen preget av en nøkternhet som gir beretningen en enda sterkere virkning.

Billes første novellesamling var Le grand tourment (1951, «Den store kval»). Denne samlingen var illustrert med tegninger som hennes far hadde laget. I 1953 kom en annen av hennes mest kjente bøker; fortellingen Le sabot de Vénus. Direkte oversatt betyr tittelen «Venus' støvel». Men i boken står en orkidé sentralt; denne blomsten heter marisko på norsk. Chappaz oppgir det latinske navnet på blomsten når han forklarer tittelen på boken. Marisko er en av meget få orkideer som vokser vilt i tempererte strøk i Europa, og i dag er den fredet i de fleste land. Hos Bille blir den et bilde på den kvinnelige hovedpersonen, som er fysisk svak, men likevel fylt av indre styrke.

Drømmene og deres betydning er et tema Bille stadig vender tilbake til. Interessen hennes for drømmer bidro til at hun etter hvert utviklet seg bort fra realismen i tradisjonell forstand. Dette kommer ikke minst til uttrykk i novellesamlingene hennes. Bille utgav noveller fra tidlig på 1950-tallet, men de mest kjente samlingene utkom i 1960- og særlig i 1970-årene.

Blant Billes novellesamlinger kan nevnes Entre Hiver et printemps (1967, «Mellom vinter og vår»), Juliette éternelle (1971, «Den evige Julie») og La Demoiselle sauvage (1974 «Den ville unge piken»). Samlingen La Chambre ovale et autres nouvelles et contes fantastiques (1976,«Det ovale værelset og andre fantastiske noveller og fortellinger‘» viser at det fantastiske elementet blir stadig viktigere i bøkene hennes.

Etter 1960 skrev Bille ikke så mange større romaner beregnet på voksne lesere. Men hun utgav en rekke romaner for barn og ungdom, og flere av dem er blitt meget populære. Disse har gjerne en spennende og nifs handling, samtidig som intrigen er tilpasset unge lesere. Blant de mest kjente romanene hennes beregnet på både store og små,-er Le Mystère du monstre (1966, «Monster-mysteriet»). Den bygger på et gammelt sagn om en diger og skremmende skapning som holder til i de sveitsiske fjellene. Et eksempel på kortprosa for barn og unge er Cent petites histoires cruelles suvies de trente-six petites histoires curieuses (1973, "Hundre små og grusomme historier etterfulgt av trettiseks små og merkelige historier.»).

Gjennom hele sitt liv skrev Bille lyrikk, men mange av diktene hennes ble ikke utgitt før etter hennes død. Derfor er flere av diktsamlingene kommet i stadig nye og utvidede utgaver. I lyrikken hennes er kjærligheten et grunntema. En del av de mest kjente diktene er samlet i Chants d'amour et d'absence (1996, «Sanger om kjærlighet og fravær»).

Billes mange reiser satte også preg på forfatterskapet. Hun besøkte en rekke europeiske land samt land i Midt-Østen og i Afrika. Mot slutten av sitt liv fikk hun også anledning til å besøke Sovjetunionen flere ganger. Bøkene hun utgav i forbindelse med disse reisene forteller at hun hadde stor interesse for russisk kultur. Den trolig mest kjente av bøkene hennes om Russland, er romanen Les Invités de Moscou (1977, «De innbudte til Moskva»). Den gir både en satirisk skildring av vest-europeere som svermer for det russiske og av russiske intellektuelle som er fylt av nysgjerrighet overfor Vestens kultur, en kultur hjemlandet venter at de bare har forakt til overs for. Men Billes bøker fra Russland forteller mest av alt om hennes store kjærlighet til den gamle russiske kulturen.

Mange regner Bille som den viktigste kvinnelige franskspråklige forfatteren i Sveits. I 1974 fikk hun den store Schiller-prisen, som ble delt ut av det sveitsiske Friedrich Schiller--selskapet. Året etter mottok hun den franske Goncurt-prisen for noveller. Etter hennes død var interessen for bøkene hennes synkende en tid, men den har vært sterkt økende igjen etter det siste århundreskiftet.

• Sveits franskspråklige litteratur
• magisk realisme