Sør-Trøndelag – geologi og landformer

Sør-Trøndelags geologi kan naturlig deles i to hoveddeler. Vest for en sørvest–nordøstgående linje Rissa–Verrasundet på Fosenhalvøya er det overveiende kaledonsk deformerte gneisbergarter fra prekambrium. Gjennom dette området går et belte over Hitra og Ørland og videre mot nordøst over Fosenhalvøya med konglomerater og sandstein fra devon på et underlag av kambrosilurisk kalkstein, skifer og dypbergarter som granitt og dioritt.

Det andre hovedområdet, øst for hovedskillelinjen over Fosenhalvøya, blir kalt Trondheimsfeltet. Dette består først og fremst av sedimentære bergarter fra kambrosilur, til dels sterkt omdannet. Innimellom finnes dypbergarter som trondhjemitt og gabbro. I grensesonen mellom sedimentbergartene og dypbergartene er det dannet kisforekomster med kobber og svovel, som i Rørostraktene, Killingdal i Ålen og i Orkladalen (bl.a. Løkken gruve).

Fylkets grenseområder i sør og øst er høyfjellsstrøk. TrollheimenDovrefjell i sørvest har flere fjelltopper over 1600–1700 moh., høyest er Storskrymten (1985 moh.) på grensen mot Oppland og Møre og Romsdal fylker. I sørøst ligger Rørosvidda med høyder stort sett under 1200 moh.; langs svenskegrensen øst for Røros når imidlertid Storvigelen 1561 moh. og lenger nord, øst for Tydal ligger Sylan med topper opptil 1762 moh. (Storsylen).

Landskapet blir lavere ut mot fjorden og kysten. De store dalførene Orkla-, Gaula- og Neadalføret, skjærer seg ned i landskapet. I dalene er det god morenejord, og barskoggrensen går 700–800 moh. Lavlandet ved Trondheimsfjorden og nederst i de store dalførene er dekket av marin leire og sand som danner terrasser opp til 150–200 m. I disse områdene har det gått flere større leirskred. I det maritime klimaet på kysten er det mye snauberg og myr og lite skog. Ca. 46 % av fylket ligger over 600 m, 26 % mellom 300 og 600 m, og 28 % under 300 m. Fylket har to større innsjøer, den oppdemmede Esandsjøen (65,4 km2 inkl. Nesjøen) og Selbusjøen (58 km2).

I fylket ligger fire nasjonalparker: Femundsmarka, Forollhogna, Skarvan og Roltdalen og Dovrefjell–Sunndalsfjella. Grytdalen vest for Orkanger ble opprinnelig foreslått som nasjonalpark i 1964, men endte som naturreservat i 1992.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.