Katolsk kristendom er den dominerende religionen i Sør-Amerika. Nominelt er omtrent 90 % av befolkningen katolikker, men tallet på praktiserende er atskilling lavere, kanskje under 20 %. Dette skyldes flere faktorer, ikke minst en dramatisk prestemangel.

Pinsebevegelsen er i dag den største protestantiske gruppen i Sør-Amerika. I noen land hevder pinsevennene å omfatte mer enn 20 % av befolkningen, og at dette tallet er i rask vekst. Pinsebevegelsen er en uensartet gruppe og omstridt på grunn av anskuelser og metode. De tradisjonelle protestantiske kirkene utgjør ikke mer enn noen få prosent av befolkningen. Det finnes også minoriteter av jøder, bahai, muslimer og hinduer.

Folkereligiøsiteten med sterke islett av før-kristen animisme og fedrekult er viktig for folk flest også i vår tid. Sterkest finner vi dette i den andiske regionen og i den afro-amerikanske befolkningen. Blant de europeiske innvandrergruppene er agnostisisme og ateisme utbredt, men også her finnes folkereligiøse strømninger, bl.a. knyttet til spiritisme og nye religiøse bevegelser. I Brasil er candomblé og umbanda nye religionsformer preget av afrikansk religion, men tilpasset søramerikansk virkelighet.

De spanske og portugisiske erobrerne på 1500-tallet ønsket å innlemme kontinentet i den vesterlandske kristenheten og anså det derfor nødvendig å utslette alle spor av stedegen indiansk religion (se inka, maya og aztek). Både indianerne og senere slavene som ble hentet i Afrika, ble tvangsdøpt og forbudt å utøve sin egen religion. Kombinasjonen av tvang og mangelfull katekese førte til at den gamle religionen levde videre, enten i det skjulte eller i form av synkretisme.

Kolonitiden (1492–ca. 1820) var preget av enhet mellom kirke og kolonimakt. Kirken hadde en rekke privilegier, ikke minst innen utdanning og i moralspørsmål, samtidig som den samlet betydelig rikdom. Denne enheten kom i krise da de sør-amerikanske landene ble uavhengige tidlig på 1800-tallet. Stadig flere land vedtok grunnlover som skilte mellom kirke og stat. I tiden som fulgte søkte de konservative å danne allianse med kirken, mens de liberale gjerne var anti-klerikale og ønsket å redusere kirkens makt.

De radikale samfunnsendringene fra 1900-tallet har fått kirken til å bygge opp en egen struktur og identitet. Nasjonale biskopskonferanser ble opprettet, og i 1955 ble CELAM (Den latinamerikanske biskopkonferanse) organisert. På den andre CELAM-konferansen i Medellín (Colombia) i 1968 tok kirken for første gang et samlet oppgjør med uretten og fattigdommen på kontinentet, og tok til orde for en dyptgripende endring både av kirke og samfunn. Innen den mest progressive fløy av kirken, ledet av erkebiskop Helder Câmara (Brasil) og Gustavo Gutiérrez (Peru), fremstod frigjøringsteologien. Under anklage om å være infisert av marxistisk tankegods ble denne bevegelsen imidlertid møtt med motstand av kirkeledelsen, noe som medførte sterke interne spenninger og en styrking av de konservative krefter i kirken. De siste tiårene har den karismatiske vekkelse fått stadig sterkere fotfeste i den katolske kirke.

Noen av de protestantiske minoritetskirkene er brakt fra Europa gjennom innvandring (lutheranere, valdensere, mennonitter), mens andre har vokst frem gjennom misjonsvirksomhet, hovedsakelig fra Nord-Amerika. En første bølge av protestantisk misjon startet midt på 1800-tallet (metodister, presbyterianere, anglikanere osv.). Tidlig på 1900-tallet kom de første pinsevennene; deres misjon fikk særlig fotfeste i de voksende storbyene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.