Sør-Afrikas samtidshistorie

I tiden etter 1994 har Sør-Afrika inntatt en viktig internasjonal posisjon. Landet står sentralt i samarbeidet om afrikansk utvikling, og spiller også en viktig rolle i den globale debatten om utvikling og miljø. I 2002 ble det store Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling (WSSD) avholdt i Johannesburg, det største FN-møtet som til da var avholdt. Mer enn 120 statsledere var til stede på toppmøtet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse
Gruvedrift er en viktig næring i Sør-Afrika, men sektoren har også et høyt konfliktnivå. I august 2012 streiket arbeidere ved selskapet Lonmins gruver ved Marikana i Rustenberg utenfor Johannesburg. Under uroligheter åpnet politiet ild mot de streikende gruvearbeiderne, og 34 mennesker ble drept i det som har blitt kjent som Marikana-massakren.
Av /Reuters.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Sør-Afrikas samtidshistorie er landets historie etter 1994, da apartheid ble opphevet og demokrati innført. 27. april 1994 avholdt landet sine første frie demokratiske valg, og Nelson Mandela ble landets første demokratisk valgte president.

Selv om Sør-Afrika har gjennomført en rekke reformer siden 1994, sliter samfunnet med ringvirkningene av apartheidtiden. De siste årene har det vært en stadig sterkere kritikk av regjeringspartiet, blant annet for manglende evne til å jevne ut forskjeller og for økende korrupsjon.

Demokratisering

Raseskillepolitikken hadde særlig bred støtte blant én del av Sør-Afrikas hvite mindretall, afrikaanerne. Heller ikke i den andre hovedgruppen, de engelsktalende, var det utstrakt aktiv opposisjon mot systemet. Motstandere mot apartheid fantes i begge leire, men den liberale, parlamentariske opposisjonen – representert ved Progressive Federal Party (PFP) og fra 1989 ved Democratic Party (DP) – hadde størst oppslutning blant de engelsktalende. Også i det regjerende National Party (NP) var det skepsis mot sider av apartheid-politikken. Motstanden bunnet bl.a. i at systemet viste seg kostbart og fordi det ikke nødvendigvis tjente næringslivets interesser i det lange løp.

Veien frem til demokrati startet først for alvor etter at Frederik W. de Klerk i september 1989 etterfulgte Botha som president. 1990 ble forbudet mot ANC og 35 andre forbudte organisasjoner opphevet, og 11. februar ble Nelson Mandela satt fri etter 27 år i fengsel. I august kunngjorde ANC at den med øyeblikkelig virkning innstilte den væpnede kampen.

Valget ble avholdt i perioden 26.–29. april 1994 og ble klart vunnet av ANC, som fikk 63 % av stemmene og 252 av de i alt 400 mandatene. Nest størst ble NP med 20 % og 82 representanter; tredje størst ble IFP med 11 % og 43 mandater. I henhold til en forordning i den midlertidige grunnloven ble både NP og IFP med i Mandelas regjering, med Frederik W. de Klerk som 2. visepresident; til 1. visepresident ble ANCs Thabo Mbeki utnevnt. Mandela ble valgt til president av den nye nasjonalforsamlingen. 10. mai 1994 ble Nelson Mandela innsatt som Sør-Afrikas nye president. I 1996 gikk NP ut av regjeringen og de Klerk gikk av som visepresident.

En ny grunnlov ble vedtatt av nasjonalforsamlingen 1996 og trådte i kraft 1997. Den etablerte en nytt nasjonalt provinsråd – the National Council of Provinces (NCP) – til erstatning for det tidligere senatet. NCP har 90 medlemmer, og gir de ni provinsene større innflytelse over den nasjonale politikken. Hver provins har sin lokale regjering.

Grunnlovsvedtaket var den endelige markering av at Sør-Afrika hadde gått fra et system med lovfestet rasediskriminering til å bli et demokratisk samfunn. Sentralt i den nye regjeringens brobyggingspolitikk var oppnevnelsen av Sannhets- og forsoningskommisjonen (Truth and Reconciliation Commission, TRC), ledet av erkebiskop Desmond Tutu. Denne inviterte de som hadde tatt del i ulike former for politisk og militær aktivitet under apartheidtiden til å legge frem vitnemål, i et forsøk på å finne sannheten bak mange uavklarte hendelser. Samtidig gav den de impliserte anledning til å be om amnesti. Sluttrapporten ble overlevert Mandela i oktober 1998. Regjeringen la også frem en storstilt plan, gjenreising- og utviklingsprogrammet (RDP), for å utligne noen av de store sosiale og økonomiske skillene som apartheid var medvirkende til å sementere.

I 1991 avholdt ANC en nasjonal kongress i Durban, hvor Nelson Mandela ble valgt til president og Walter Sisulu til visepresident. Under ANCs kongress i Mafeking i 1997 gikk Mandela av som partiets president, og ble etterfulgt av Thabo Mbeki. Frederik W. de Klerk gikk i 1997 av som leder for NP og ble etterfulgt av Marthinus van Schalkwyk. Tidligere generalsekretær i NP, Roelf Meyer, stod i 1997 bak lanseringen av et nytt parti, United Democratic Movement (UDM).

Ved parlamentsvalget i 1999 styrket ANC sin stilling sammenlignet med valget i 1994 og fikk 66,4 % av stemmene. NP, som stilte under sitt nye navn New Nationalist Party (NPP), ble forbigått av DP som det nest største partiet. ANC fortsatte å regjere i koalisjon med IFP, og fikk derigjennom det to tredels flertall i parlamentet som skal til for å foreta grunnlovsendringer. ANC sikret seg også ledelsen i de fleste av de ni provinsene; i Western Cape dannet imidlertid NPP og DP en koalisjon, og i KwaZulu/Natal beholdt IFP styringen etter å ha inngått en avtale med ANC. Nelson Mandela trådte tilbake som president, og ble etterfulgt av Thabo Mbeki; Jacob Zuma overtok som visepresident. I 2000 ble DP og NPP slått sammen til en større opposisjon mot ANC, Democratic Alliance (DA), ledet av tidligere DP-leder Tony Leon til 2006, da Helen Zille overtok som partileder.

ANC befestet sin posisjon ytterligere ved valget 2004, med 69,7 % av stemmene, med DA som det største opposisjonspartiet (12,4 %), og sterk tilbakegang for NNP (1,7 %), som også ble slått av United Democratic Movement (UDM) med 2,3 %. IFP oppnådde 7,0 % og ble det tredje største partiet i parlamentet.

I oppsummeringer i forbindelse med 10-årsjubileet for innføring av demokrati ble det 2004 pekt på at et pluralistisk politisk system med bred deltakelse hadde befestet seg, samt på en betydelig positiv utvikling innen flere av regjeringens prioriterte områder, som bygging av boliger og utbygging av strøm- og vannforsyning til fattige og neglisjerte områder. Derimot var fremskrittet mer begrenset hva gjaldt omfordeling av økonomisk makt og materielle goder, inkl. jordfordeling. Et betydelig sosialt og økonomisk problem, er den store utbredelsen av hiv/aids, som forventes å ramme det sørafrikanske samfunn sterkt. Ved valget 2009 ble de store økonomiske og sosiale ulikhetene på ny fremholdt, og det ble pekt på at Sør-Afrika fortsatt er blant de land med størst forskjell mellom fattig og rik – og at det i liten grad har vært en utjevning siden innføring av demokrati. Den vesentligste endringen på dette feltet, er at det har vokst frem en større svart middelklasse så vel som en overklasse av vellykkede svarte forretningsfolk, godt hjulpet av regjeringens aktive politikk for å fremme svart deltakelse og eierskap i forretningslivet. Samtidig ble det pekt på en tendens til belønning av fremtredende politikere og en fremvoksende korrupsjon. Det siste ble særlig vist gjennom gransking av inngåelse av store forsvarsanskaffelser tidlig på 2000-tallet, hvor Sør-Afrika bl.a. kjøpte jagerfly og annet materiell som kritikerne påpekte landet ikke hadde reelt behov for og hvor det ble reist militærfaglige innvendinger mot de politiske beslutningene om valg av flytype. Sosial uro – fremmet av høy arbeidsledighet så vel som økte matvarepriser på verdensbasis og stagnasjon i økonomien – kom til overflaten i 2008, da immigranter ble utsatt for angrep fra mobben, og 68 drept. Med sin sterke økonomi har Sør-Afrika tiltrukket seg så vel legale arbeidssøkere – særlig til gruvesektoren – og illegale innvandrere, som særlig har tatt lavtlønte jobber bl.a. i landbruket. Det er antatt at antall immigranter er på ca 3-5 mill. Med det økonomiske sammenbruddet i nabolandet Zimbabwe, fant det sted en omfattende immigrasjon derfra, også av personer med utdanning, som konkurrerte om jobber. Samtidig har det vært en emigrasjon av sørafrikanere med etterspurt kompetanse, bl.a. ingeniører, som har gått ut over vedlikehold og utbygging av infrastruktur. En årsak til voksende kritikk mot regjeringen har også vært mangelfull investering i kraftsektoren, med elektrisitetsmangel som følge. Medio 2009 kom misnøyen med regjeringen til syne gjennom omfattende arbeidsaksjoner.

Etter tre hundreår med undertrykking og marginalisering var det stilt høye forventninger til hva ANC kunne levere etter maktskiftet i 1994, ikke minst innen utbygging av boliger, vann- og elektrisitet, samt innen jordfordeling, sysselsetting og sosial utjevning. Til tross for kritikk og voksende utålmodighet har ANC-regjeringene levert på flere områder, inkl. bygging av ca. 2,5 mill. boliger, og en utbygging av elektrisitetsnettet til ca. 80 % av befolkningen (fra 58 % i 1994) og tilførsel av rent vann til 75 % (opp fra 68 %). Selv om utdanningssektoren er styrket, er kvaliteten på skoleverket variabelt, og arbeidsledigheten har økt, anslått til rundt 40 %. Rundt 40 % av den svarte befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og det har blitt en større gruppe fattige hvite. Sør-Afrika har også en av verdens alvorligste kriminalitetsrater, med utbredt voldskriminalitet, inkl. voldtekt. Fra midten av 1990-tallet har det utviklet seg en sosialt og økonomisk svært alvorlig aids-epidemi, som lenge langt på vei ble ignorert av regjeringen, både av Mandela og Mbeki; sistnevnte argumenterte mot at aids skyldtes hiv, og nektet å gjøre medisin tilgjengelig, og er som følge blitt anklaget for implisitt å ha skyld i at over 300 000 mennesker mistet livet i mangel av medisin. Det er antatt at ca 20 % av voksne sørafrikanere er hiv-smittet, hvilket også utgjør en trussel mot den økonomiske utviklingen av landet. Som i andre afrikanske land med et hvitt mindretall som tok beslag i store jordområder, har landreform vært et sentralt politisk spørsmål også i Sør-Afrika, og regjeringen har som målsetting å fordele 30 % av jorda fra hvite til svarte bønder innen 2014. Omfordelingen har kommet kort, og målet anses for uoppnåelig, med frykt for en utvikling som i Zimbabwe, med mulig voldelig overtakelse av hvite gårder.

Den politiske utviklingen i Sør-Afrika etter apartheids fall har vært nært knyttet til utviklingen innen ANC – og fraværet av en sterk parlamentarisk opposisjon. Ved valget i april 2009 mistet ANC sitt to tredels flertall i nasjonalforsamlingen, og dermed muligheten til unilateralt å endre grunnloven. Partiet ble i noen grad svekket av misnøye med dets evne til å leve opp til sine løfter, men også av indre stridigheter som ikke minst var knyttet til maktkampen om ledelsen i partiet. I 2005 fjernet president Thabo Mbeki sin visepresident Jacob Zuma, etter at denne ble knyttet til korrupsjon, bl.a. i forbindelse med inngåelsen av kontrakter om våpenanskaffelser. Zuma valgte å ta opp kampen mot Mbeki, og ble valgt til ANCs leder under partiets landsmøte i Polokwane, desember 2007, hvilket innebar et nederlag for Mbeki og hans tilhengere, hvorav noen deretter, i 2008, dannet et nytt parti, Congress of the People (COPE) – den første reelle splittelsen innen ANC siden PAC brøt ut 1959. Zuma ble 2006 stilt for retten anklaget for voldtekt, men ble frikjent. Anklagene mot ham for økonomiske misligheter ble samme år frafalt, men igjen reist for på ny å bli henlagt 2008, hvoretter Mbeki ble tvunget til å trekke seg som president, etter påstander om innblanding i saken. Frem til parlamentsvalget, og det nye parlamentets valg av president, ble ANCs nestleder Kgalema Motlanthe innsatt som Sør-Afrikas statssjef. I januar 2009 ble det igjen åpnet for korrupsjonsrettssak mot Zuma, men i april henla påtalemyndighetene saken, og etter ANCs påfølgende valgseier ble Zuma valgt til president, innsatt 6. mai 2009.

Splittelsen i ANC er tilskrevet flere forhold, først og fremst maktkampen mellom Mbeki og Zuma, med respektive tilhengere, som dels ble utlagt som en motsetning mellom høyre- og venstresiden i partiet, men også tillagt en etnisk dimensjon: ANC har alltid lagt stor vekt på å være en samlende sørafrikansk bevegelse hvor etnisitet ikke skal ha noen betydning, men det har i noen grad vært påpekt som uheldig at partiet har hatt en viss xhosa-dominans (begge de to første presidentene, Mandela og Mbeki er xhosa), mens Zuma – som er zulu, og spilte mye på det i sin valgkamp – har betydelig oppslutning blant zuluene, som med sine ca 7 mill. utgjør rundt 15 % av befolkningen og er landets største etniske gruppe. Utbryterne som dannet COPE er ansett som en moderat fløy som støttet Mbeki, og dermed tapte maktkampen. Partiet regnes for særlig å representere den svarte middelklassen, mens Zuma særlig har fått støtte fra fagbevegelsen og kommunistpartiet; begge disse inngår i en allianse med ANC. Mens Mandela vesentlig la vekt på forsoning i sin presidentperiode, la Mbeki opp til at forsoning måtte forenes med sosial endring, og at sårene fra apartheid-tiden bare kunne leges ved at tidligere urettferdighet ble rettet opp gjennom sosiale reformer og økonomisk utjevning. Zuma har anlagt en populistisk tone, og har lovet å ta tak i de sosiale utfordringene, samtidig som han har gitt forsikringer til næringslivet om å fortsette en økonomisk politikk som særlig har hatt budsjettbalanse som rettesnor. Etter kontinuerlig økonomisk vekst siden 1994, gikk Sør-Afrika 2008/2009 inn i en resesjon da landets åpne økonomi ble påvirket av den globale finanskrisen.

Ved valget i 2009 bidro COPE til at ANC ikke opprettholdt sitt 2/3 flertall, men partiet oppnådde ikke mer enn 7,4 % av stemmene, mot 16,7 % til DA, som forble den offisielle opposisjonen i parlamentet. ANC fikk 65,9 % av stemmene og 264 av de 400 representantene, mot DAs 67 og COPEs 30. Det fjerde største partiet ble IIFP med 4,6 % og 18 seter. Samtidig med parlamentsvalget var det også valg til provinsforsamlingene, hvor ANC mistet flertallet i Western Cape-provinsen til DA, som fikk absolutt flertall der. Observatører fra Southern African Development Community (SADC) erklærte at valget var fritt og rettferdig, avholdt i en fredelig atmosfære.

Utenrikspolitikk

Det går et åpenbart skille i sørafrikansk utenrikspolitikk ved innføringen av demokrati og regimeskiftet 1994 – og med en endring allerede fra 1990, da apartheid-regimet og motstandsbevegelsen inngikk avtale om overgang til demokratisk styresett, og tidligere forbudte organisasjoner igjen ble tillatt, fengslede politiske ledere ble løslatt. Fra å ha vært internasjonalt isolert ble Sør-Afrika gradvis en integrert del av verdenssamfunnet, og fra å være i prinsippet utstøtt fra afrikansk samarbeid, ble Sør-Afrika en politisk og økonomisk drivkraft på kontinentet. Omvendt var Sør-Afrika under apartheid et hovedanliggende i afrikansk og internasjonal politikk, med bred fordømmelse og – etter hvert – tiltagende internasjonale sanksjoner mot regimet.

ANC-regjeringen har siden 1994 ført en aktiv og selvstendig utenrikspolitikk, som både har tatt hensyn til de nære forbindelsene med vestlige land som Storbritannia, Tyskland og USA, og tidligere støttespillere i den tredje verden og i det gamle Øst-Europa samt i Skandinavia. Fremfor alt har utenrikspolitikken fått et tydelig afrikansk fokus, såvel som styrket kontakt med andre land i sør. Særlig vekt er lagt på å utvikle nære forbindelser med landene i det sørlige Afrika, både pga. den felles historien i kamp mot apartheid og for å styrke regional integrasjon. Sentralt i dette samarbeidet er den regionale samarbeidsorganisasjonen Southern African Development Community (SADC), som Sør-Afrika sluttet seg til 1994, mens samarbeidet innen Southern African Customs Union (SACU) er videreført. I 1994 ble Sør-Afrika gjenopptatt i Commonwealth, samme år ble landet medlem av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU, nå Afrikanske Union, AU) – der Sør-Afrika hadde formannskapet 2003-04. Sør-Afrika sluttet seg 1994 også til South Atlantic Peace and Cooperation Zone, og undertegnet en deklarasjon for å gjøre Sør-Atlanteren til en atomvåpenfri sone.

Sør-Afrika var et av 51 land som i 1945 grunnla FN, men ble 1974 suspendert pga. apartheid-politikken. FN støttet kampen mot apartheid og innførte sanksjoner mot regimet, samtidig som de to frigjøringsorganisasjonene ANC og PAC fikk observatørstatus. I mai 1994 opphevet FNs sikkerhetsråd de siste gjenværende sanksjonene, våpenembargoen, og landet fikk gjenoppta sin deltakelse i FNs organer; den nye regjeringen legger stor vekt på multilateralisme, og deltar aktivt i FNs arbeid. Sør-Afrika var for første gang, medlem av FNs sikkerhetsråd 2007-08. I overgangsperioden mellom apartheid og demokrati, satte FN inn en mindre observatørgruppe, UN Observer Mission in South Africa (UNOMSA), for å bistå i å håndtere den politiske volden i landet.

På det bilaterale plan har kontakten med USA, Sør-Afrikas viktigste handelspartner, forblitt særlig nær, og det er etablert gode forbindelser med land i Afrika, ikke minst den sørlige og østlige del, som også er viktige markeder for sørafrikansk økonomi. Mbeki og Sør-Afrika var 2001 en av forslagsstillerne til New Partnership for Africa's Development (NEPAD) – et nytt grunnlag for samarbeid om afrikansk utvikling i det nye årtusen, i tråd med en politikk for en afrikansk renessanse fremmet av president Thabo Mbeki, som bedrev en aktiv utenrikspolitikk og la stor vekt på å styrke afrikanske forbindelser, politisk, økonomisk og kulturelt. 2004 vedtok AU å plassere sitt panafrikanske parlament i Sør-Afrika, et tegn på landets nye og sterke politiske stilling på kontinentet. Sør-Afrika hadde formannskapet i Bevegelsen av alliansefrie stater 1998-2002. Sør-Afrika er kritisert for i FN ikke å ville delta i fordømmelsen av regimer som det sudanske og zimbabwiske.

Som en regional og kontinental stormakt er det stilt forventninger til Sør-Afrika også innen konfliktløsing og fredsinnsats. President Nelson Mandela var således aktiv bl.a. i forsøk på å finne en løsning på konflikten i Burundi; hans etterfølger Mbeki meglet under borgerkrigene i Kongo (Zaïre) og Elfenbenskysten, og landet har engasjert seg i konfliktløsning også i Komorene og Zimbabwe. Sør-Afrika gikk imidlertid ikke, som flere andre land i regionen, militært inn i Kongo 1997–98, men bidrog til den senere FN-styrken, så vel som den afrikanske fredsstyrken i Burundi, og med observatører til FN-styrken i Eritrea/Etiopia, senere i en AU-styrke til Komorene. 1998 intervenerte Sør-Afrika militært i Lesotho for å slå tilbake et kupp der – formelt sett med et oppdrag fra SADC. Sør-Afrika har et godt forhold til sine naboland, og president Mbeki er blitt kritisert for ikke å stille seg mer avvisende til Zimbabwes president Robert Mugabe, etter å ha påtatt seg å engasjere seg politisk i konflikten i nabolandet. En av grunnene til manglende kritikk tilskrives de nære historiske forbindelsene mellom regjeringspartiene ANC og ZANU som tidligere frigjøringsbevegelser, samt at Mbeki la stor vekt på afrikansk solidaritet fremfor å bli oppfattet som en talsperson for kritikere i Vesten. Sør-Afrika meglet mellom president Mugabe og opposisjonslederen (senere statsminister) Morgan Tsvangirai.

1997 etablerte Sør-Afrika diplomatiske forbindelser med Kina, på bekostning av Taiwan. Kina har, som i andre deler av Afrika, etablert nære økonomiske forbindelser med Sør-Afrika. ANC-regjeringen har videreført kontakten med Israel. Med støtte fra Storbritannia har Sør-Afrika lykkes i å oppnå avtaler med EU.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg