Sør-Afrikas samtidshistorie

Som ANCs sjefsforhandler var Cyril Ramaphosa (til høyre) helt sentral i Sør-Afrikas overgang fra hvitt apartheid-styre til demokrati. Her sammen med daværende ANC-leder og president Nelson Mandela (til venstre) og tidligere president Frederik Willem de Klerk.
I 1994 ble det for første gang holdt frie, demokratiske valg i Sør-Afrika. Bildet viser den lange køen for å få stemme ved et valglokale i Soweto.
Av /NTB Scanpix.

I tiden etter 1994 har Sør-Afrika inntatt en viktig internasjonal posisjon. Landet står sentralt i samarbeidet om afrikansk utvikling, og spiller også en viktig rolle i den globale debatten om utvikling og miljø. I 2002 ble det store Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling (WSSD) avholdt i Johannesburg, det største FN-møtet som til da var avholdt. Mer enn 120 statsledere var til stede på toppmøtet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Gruvedrift er en viktig næring i Sør-Afrika, men sektoren har også et høyt konfliktnivå. I august 2012 streiket arbeidere ved selskapet Lonmins gruver ved Marikana i Rustenberg utenfor Johannesburg. Under uroligheter åpnet politiet ild mot de streikende gruvearbeiderne, og 34 mennesker ble drept i det som har blitt kjent som Marikana-massakren.
Av /Reuters.

Sør-Afrikas samtidshistorie er landets historie etter 1994, da apartheid ble opphevet og demokrati innført. 27. april 1994 avholdt landet sine første frie valg med stemmerett for alle, og Nelson Mandela ble Sør-Afrikas første demokratisk valgte president.

Selv om Sør-Afrika har gjennomført en rekke reformer siden 1994, sliter samfunnet med ringvirkningene av apartheidtiden. Arven fra apartheid er særlig merkbar ved en stor fattigdom og vedvarende sterk ulikhet. Dette faller i stor grad sammen med skille mellom svarte og hvite. De siste årene har det vært en stadig sterkere kritikk av regjeringspartiet, blant annet for manglende evne til å jevne ut forskjeller og for økende korrupsjon.

Apartheids fall

Raseskillepolitikken hadde bred støtte blant blant Sør-Afrikas hvite befolkning. Disse utgjorde rundt 15 prosent av befolkningen ved inngangen til 1990-tallet. Støtten var særlig sterk blant afrikaanerne – etterkommerne etter innvandrere fra Nederland, Tyskland og Frankrike. De fleste velgerne fra denne gruppa ga sin støtte til det regjerende Nasjonalistpartiet og arkitektene bak apartheidpolitikken. Blant de engelskspråklige hvite var det større oppslutning om de hvite opposisjonspartiene som forfektet en mer avdempet og liberal utgave av raseskillepolitikken.

Apartheid-politikken knaket i sine sammenføyninger utover på 1980-tallet. Den politiske motstanden var økende og ute av kontroll for myndighetene. Samtidig ble det stadig vanskeligere å kombinere avhengigheten av afrikansk arbeidskraft med et ønske om å holde de fleste forvist til reservatene på landsbygda. Dette førte i første omgang til eksperimentering med visse reformer som skulle gi privilegier til mindre grupper av afrikanere og til de indiske og fargede minoritetene. Dette feilet og og bidra til at krefter innen apartheidregimet innså behovet for mer omfattende reformer.

Med valget av Frederik W. de Klerk som ny president i september 1989 ble forbudet mot ANC – African National Congress og 35 andre organisasjoner opphevet. 11. februar 1990 ble Nelson Mandela satt fri etter 27 år i fengsel. Dette banet vei for forhandlinger mellom regjeringen og ANC, til en ny midlertidig grunnlov, og til Sør-Afrikas første valg med stemmerett for alle.

Valget ble avholdt i april 1994. Frigjøringsbevegelsen ANC fikk 63 prosent av stemmene. Nasjonalistpartiet, det tidligere regjeringspartiet fikk 20 prosent. Tredje størst ble Inkatha Freedom Party med 11 prosent av stemmene. Dette partiet var etnisk forankret med sin sterkeste støtte blant zulu-velgere på landsbygda i det som idag er KwaZulu-Natal-provinsen. Valgordningen sørget for at alle partier fikk mandater som samsvarte med prosentvis oppslutning. Ingen sperregrense sørget også for at at rekke småpartier også fikk plass i det nye parlamentet.

Den midlertidige grunnloven fra 1993 sørget for at det nye Sør-Afrika ble ledet av en koalisjonsregjering der alle de tre store partiene var representert. Med vedtaket av den endelige grunnloven i 1996 gikk Nasjonalistpartiet ut av regjeringen mens Inkatha-partiet ble værende fram til det neste valget i 1999.

Forsoning og nasjonsbygging

Sør-Afrika var også på randen av borgerkrig under de krevende forhandlingene fram mot valget i 1994. Dette bidro sterkt til at nasjonsbygging og politisk stabilitet ble overordnede prioriteringer for den ANC-ledede regjeringen. Nelson Mandela selv spilte en avgjørende rolle i å skape bro mellom motsetninger og fiendebilder.

Nasjonsbyggingen hadde flere komponenter. Det ene var grunnloven og konstruksjonen av det nye politiske systemet. Her ble løsningen en liberal modell basert på maktdeling kombinert med et sterkt grunnlovsfestet vern om menneskerettighetene. Blant annet ble det opprettet egne institusjoner til fremme og beskyttelse av slike rettigheter. Denne modellen var et kompromiss mellom Nasjonalistpartiets ønske om en svak stat og beskyttelse mot overgrep fra det nye flertallet. Fra ANCs side ble det viktig å sikre nødvendig handlekraft til å fremme sosiale og økonomiske rettigheter. Begge posisjoner fant sitt kompromiss i en sterk grunnlov og beskyttelse av menneskerettigheter.

Den andre viktige komponenten var oppgjøret med fortida. Det ble politisk umulig å gjennomføre et ordinært rettsoppgjør. I stedet ble det i 1995 opprettet en egen Sannhets- og forsoningskommisjon under ledelse av erkebiskop Desmond Tutu. Denne hadde juridiske fullmakter til å tildele amnesti for overgrep og forbrytelser begått under apartheid. Enkeltpersoner kunne få innvilget amnesti dersom de fortalte alt, ofte i åpne høringer, og dersom kommisjonen fant det godtgjort at dette var politiske motivert. Samtidig la dette grunnlaget for at enkeltpersoner kunne søke myndighetene om kompensasjon og erstatning for overgrepene.

Sannhets- og forsoningskommisjonen ga blandede resultater. I stor grad var det fotsoldatene som sto fram og søkte om amnesti, mens de politiske ansvarlige ble skjermet. I liten grad ble muligheten benyttet til å rettsforfølge de mange som ikke søkte. Kompensasjonen nådde også få og var ofte mer symbolsk enn substansiell. På den andre siden skulle organiseringen av amnesti-prosessen gjennom åpne høringer og en sterk mediaprofilering over flere år føre til at apartheid ble lagt politisk død.

Baksiden av nasjonsbyggingsprosessen var for lite vektlegging på omfordeling og sterkere statlig styring av økonomien. ANC skrinla sine mer radikale krav til omlegging av økonomisk politikk og satset på markedskrefter for å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst. Dette ble kombinert med en velferdspolitikk der trygdeordninger og utbygging av skole, helsetilbud, sosial bolig og infrastruktur for de fattigste ble prioritert. Dette mislyktes på viktige områder. Arbeidsledigheten og fattigdom har ikke blitt redusert, selv om trygdeordningene har blitt et viktig sikkerhetsnett for de fattigste. Derimot har det blitt en kraftig vekst i ulikhet blant de svarte, med en framvoksende svart middelklasse i næringsliv og offentlig sektor. Siden 10-årsjubileet for frigjøringsvalget har disse manglene ved nasjonsbyggingsfokuset og det utilstrekkelige oppgjøret med den sosiale og økonomiske arven etter apartheid blitt et stadig mer dominerende tema i det sørafrikanske politiske liv. Det har ført til mye sosial uro og frustrasjon blant ANCs støttespillere og velgere.

ANCs dominans

ANC har styrket sin posisjon siden 1994. Fra 63 prosent i det første valget økte det ved det neste valget i 1999 og nådde nesten 70 prosent i 2004. Deretter gikk det nedover og var på 63 prosent ved 20-års jubileet i 2014. Ved valget i 2019 var ANC for første gang under 60 prosent av stemmene med 58 prosent. 2019-valget var likevel en framgang sammenlignet med det dårlige kommunevalget i 2014 der de endte på 54 prosent.

Den sterke posisjonen ved valg skyldes den enorme oppslutningen partiet har blant afrikanske velgere. Den afrikanske befolkningen utgjør i dag rundt 80 prosent, og fram til det siste har gjerne 80–90 prosent av disse støttet ANC. Inkatha-partiet med nesten 11 prosent i 1994 var nede i 3,4 prosent i 2019.

ANC har derimot liten oppslutning blant hvite velgere og har også mistet mye støtte blant de andre minoritetene, spesielt blant de fargede, der flertallet nå støtter opposisjonen. Dette – sammen med oppslutningen om utbrytere fra ANC – bidro sterkt til at ANC mistet sitt rene flertall i storbyene Johannesburg, Tshwane (Pretoria) og Nelson Mandela Bay (tidligere Port Elisabeth) ved kommunevalget i 2014.

Partisplittelser

ANCs sterke posisjon dekker imidlertid over økende konflikter og skillelinjer innad i partiet. Det har vært en rekke splittelser og nye partidannelser som resultat, men de fleste av utbryterne har etter kort tid blitt marginalisert. En av ANCs mest populære ledere, Bantu Holomisa, ble ekskludert i 1997, og startet sitt eget parti, UDM, men det ble aldri noe annet enn et regionalt parti i Øst-Kapp-provinsen. Det fikk 3,4 prosent ved valget i 1999, men siden 2014 har det ligget under 1 prosent. Den neste partisplittelsen kom 10 år senere med dannelsen av COPE-partiet i kjølvannet av en opprivende lederstrid i ANC der flertallet, anført av Jacob Zuma, kastet den daværende partilederen og presidenten, Thabo Mbeki. COPE fikk 7,4 prosent ved det påfølgende parlamentsvalget i 2009, men ramlet ned til 0,7 prosent ved det neste valget i 2014.

Den neste partisplittelsen kom i 2013 og skulle vise seg å bli langt mer alvorlig. Den ekskluderte ungdomslederen i ANC, Julius Malema, startet et nytt parti – Economic Freedom Fighters – i 2013. Disse fikk 6,4 prosent i 2014 og 10,8 prosent i 2019. Oppslutningen var særlig stor i innlandsprovinsene og i storbyer som Johannesburg. Her fikk de stor oppslutning særlige blant unge afrikanske velgere. Partiet mobiliserte på den økende misnøyen og frustrasjonen med ANCs ledelse og den tiltagende korrupsjonen under president Jacob Zuma. Partiet har en klar venstrepopulistisk profil. Utover i 2019 ble partiet rammet av en rekke korrupsjonsanklager i egne rekker.

Den største trusselen mot ANCs vedvarende hegemoni og dominans kommer fra de store rivningene innad i partiet. Dette har vedvart med det pågående oppgjøret med maktmisbruket og korrupsjonen som utviklet seg under Jacob Zumas lederperiode fram til han ble kastet og erstattet av Cyril Ramaphosa i 2018.

Opposisjonen

Den tradisjonelle opposisjonen med forankring i det hvite mindretallet – som nå utgjør under 10 prosent av befolkningen – har gjennomgått store endringer. Nasjonalistpartiet med 20 prosent i 1994 har gått kraftig tilbake før det endte på 1,7 prosent i 2004 og oppløsning (og restene gikk inn i ANC). Det som idag er Democratic Alliance – med tradisjonell forankring blant engelskspråklige hvite – fikk 1,7 prosent i 1994, men utover i siste halvdel av 1990-åra ble de det dominerende partiet blant hvite velgere og fikk nesten 10 prosent i 1999.

I løpet av de neste 10–15 årene klarte Democratic Alliance også å mobilisere et flertall av de fargede velgerne bak partiet som ga de 16,7 prosent ved valget i 2009. Samtidig fikk de kontroll over Vest-Kapp provinsen og Cape Town by – der flertallet av velgerne tilhører den fargede minoriteten. Neste skritt var forsøket på å vinne innpass blant afrikanske velgere, særlig i storbyene. Dette ga en viss framgang til 22,2 prosent i 2014 før det gikk tilbake til 20,8 prosent i 2019. Det siste var en kraftig tilbakegang sammenlignet med kommunevalget i 2016, der de fikk nesten 27 prosent av stemmene.

Ved 2019 valget mistet partiet også mange hvite velgere til det høyrevridde Freedom Front Plus. Dette utløste gamle konflikter i partiet og førte til at partiets første afrikanske leder, Mmusi Maimane, trakk seg og senere meldte seg ut, mens tidligere hvite ledere igjen tok kontroll over partiet.

Gamle og nye konfliktlinjer

25 år etter frigjøringsvalget herjes Sør-Afrika av mange gamle og nye konfliktlinjer. Stor fattigdom og økende ulikhet – også innad blant svarte – har forsterket skillet mellom fattig rik og politisk strid om veivalg. Samtidig har motsetningen mellom by og land, og mellom moderne og tradisjonelle verdier, blitt mer markant og et viktig mobiliseringskort for politiske aktører. Rase og etnisk identitet har også blitt viktigere – ikke bare mellom hvite og svarte, men også mellom svarte (afrikanere, indere, fargede). På toppen av dette skal Sør-Afrika forsøke å rydde opp i maktmisbruk og korrupsjon. Dette har gitt opphav til mange kryssende og overlappende politiske skillelinjer. De fleste er representert innad i det dominerende ANC.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg