Etter forfatningen fra 1997 er Sør-Afrika en demokratisk, modifisert enhetsstatlig republikk. Øverste utøvende myndighet er lagt til presidenten, som er landets reelle politiske leder. Presidenten velges av nasjonalforsamlingen for fem år og kan bare velges for to perioder. De to største partier kan hver utpeke en utøvende visepresident blant sine medlemmer. Partier med minst 20 mandater i nasjonalforsamlingen har rett til forholdsmessig representasjon i regjeringen. Ordningen har som formål å fremme den nasjonale enhet, men i praksis har regjeringen bestått av det største partiet, ANC. Lovgivende myndighet er lagt til parlamentet, bestående av nasjonalforsamlingen og det nasjonale provinsråd. Forsamlingen har 400 medlemmer, i hovedsak valgt gjennom forholdstallsvalg (for å sikre etnisk bredde) og for fem år. Provinsrådet har 90 medlemmer; valgt ved at hver provinsforsamling utpeker seks permanente og fire spesielle delegater. Også disse sitter i fem år. Provinsforsamlingene velges samtidig med nasjonalforsamlingen.

Etter 1994 har landet et helt fritt partisystem. Politikken domineres av Den afrikanske nasjonalkongressen ANC, som har fått rent flertall i alle de frie valgene i landet. Det tidligere Nasjonalistpartiet er omorganisert flere ganger. I 2000 slo de seg sammen med Democratic Party og dannet Democratic Alliance, men de brøt ut igjen året etter. I 2004 besluttet partiet å gå inn i ANC, og ble formelt oppløst i april 2005. Democratic Alliance er i dag  det største opposisjonspartiet og har makten i Western-Cape provinsen og Cape Town

Etter innføringen av flertallsstyre er Sør-Afrika en føderal stat delt inn i ni provinser.  Selv om provinsene har endel selvstyre, er mye makt samlet hos sentrale myndigheter. Hver provins har en egen forfatning, egne lover og en lovgivende forsamling på fra 30 til 80 folkevalgte medlemmer. Utøvende makt ligger hos en regjering ansvarlig overfor provinsforsamlingen. Partier som har minst 10 % av mandatene i en forsamling, har krav på forholdsmessig regjeringsrepresentasjon. Det er også folkevalgte forsamlinger i kommunene. Forfatningen anerkjenner også det tradisjonelle lederskap, og gir provinsene adgang til å etablere egne hus for tradisjonelle ledere både på lokal- og provinsplan.

Sørafrikansk rett bygger både på nederlandsk-romersk rett, dvs. den uskrevne rett som gjaldt i Nederland ved avståelsen av Kapp-kolonien i 1806, og engelsk rett, dels uttrykkelig og dels gjennom domstolspraksis. Den første type rett har særlig preget sivillovgivningen, mens den annen type rett dominerer handelsretten og preger strafferetten. Apartheid-lovene ble etter 1948 gradvis skrevet inn i lovverket, men er fjernet etter 1994. Etter demokratiseringen er det opprettet en forfatningsrett, som kan oppheve lover gitt av nasjonalforsamlingen hvis den finner dem forfatningsstridige. Denne retten omfatter en formann, viseformann og ni andre dommere. Den høyeste ordinære domstol er den øverste appellrett, med en justitiarius, en visejustitiarius og en rekke andre appelldommere. Videre er det overretter og, som førsteinstansretter, magistratrettene. Påtalemyndigheten ledes av en nasjonal påtaledirektør (riksadvokat) og utnevnes av presidenten.

En judisiell tjenestekommisjon gir den utøvende makt råd ved dommerutnevnelser og gir både sentrale og provinsielle myndigheter råd i spørsmål som angår rettsvesenet. Forfatningen garanterer domstolenes uavhengighet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.