Sør-Afrikas engelskspråklige litteratur

Litteraturen på engelsk i Sør-Afrika begynner med skotten Thomas Pringle, som kom til Cape Town i 1820. Hans romantiske innstilling dominerte lyrikken et hundreår. Den moderne sørafrikanske romanen tar til med Olive Schreiners The Story of an African Farm (1883, Historien om en afrikansk farm), som skildrer livet på en farm i Sør-Afrika fra et kvinnelig perspektiv. Schreiner peker frem mot den radikale hvite etterkrigslitteraturen. Mange av de romanforfatterne som skrev på engelsk i mellomkrigstiden, som Perceval Gibbon, Sarah Gertrude Millin og Pauline Smith, hadde imidlertid et helt annet perspektiv. For dem stod livet i det lille sørafrikanske lokalsamfunnet, med skarpt raseskille, som en konkret utopi, truet av påvirkning utenfra og forsøk på å skape kontakt mellom rasene.

Litteraturen fra første halvdel av 1900-tallet er i sterk grad preget av at mange av de fremste forfatterne levde i eksil i Europa. Det gjelder blant annet Roy Campbell, William Plomer og Laurens van der Post. I sine unge dager tilhørte disse tre samme litterære krets, og startet blant annet et tidsskrift sammen.

I 1948 gav Alan Paton ut romanen Gråt, mitt elskede land (Originaltittel: Cry, the Beloved Country. Norsk oversettelse, 1950), som for alvor avslørte rasismen i Sør-Afrika og påviste raseskillepolitikkens ødeleggende virkning på mellommenneskelige forhold, og utover i 1950-årene ble den hvite litteraturen i stadig sterkere grad konfrontert med den økende rasismen. Samfunnet var gjennomsyret av en splittelse som er blitt beskrevet som kollektiv schizofreni, der enkeltmennesket var fanget i en situasjon som det ikke fantes noen vei ut av. En forfatter som alltid vender tilbake til denne situasjonen, er nobelprisvinneren Nadine Gordimer. Gjennom romaner og noveller har hun siden debuten i 1949 skildret et nettverk av maktforhold, fra den åpenbare voldsmakt til psykologisk dominans, fra raseskillets åpenbare urett til subtile maktspill. To andre navn som kan nevnes i denne sammenhengen, er André Brink og Sør-Afrikas fremste dramatiker, Athol Fugard.

Det er et slående trekk ved situasjonen i Sør-Afrika at det i første rekke er de hvite forfatterne som har fått et internasjonalt publikum. Enten de har bakgrunn i den engelsktalende eller den afrikaanstalende befolkningen, befinner de seg innenfor en vestlig kulturtradisjon som umiddelbart finner resonans hos vestlige lesere. De skriver ut fra en hvit reaksjon på en konflikt som har vært tilspisset i Sør-Afrika, men som på sett og vis er en verdensomspennende konflikt mellom en rik hvit og en fattig farget verden.

I 1980 vakte John M. Coetzee internasjonal oppmerksomhet med den allegoriske romanen Waiting for the Barbarians (Venter på barbarerne), som gir et treffende uttrykk for den hvite angsten for de svarte massene, samtidig som den skildrer det uutholdelige moralske dilemma som apartheidsystemet innebar. Coetzee har vært spesielt opptatt av den hvite litterære tradisjonens problemer, blant annet i White Writing (1988, Hvit skriving). Coetzee fikk som den andre sør-afrikanske forfatteren nobelprisen i litteratur i 2003. Han har siden 2004 bodd i Australia.

Av andre forfattere som har tematisert både volden og forandringene i det sørafrikanske samfunnet, kan nevnes Rian Malan (1954-) og Mike Nicol (1951-). De ulike folkene i Sør-Afrika har en rik muntlig tradisjon som også har inspirert den svarte litteraturen på engelsk. Denne diktningen er i første rekke et produkt av etterkrigstiden og av fremveksten av de store byene med sine svarte townships. Den har klar tilknytning til et urbant miljø, og de korte sjangrene, noveller og lyrikk, står svært sterkt. Det gjør også det folkelige drama, som særlig var betydningsfullt i 1970-årene. Innenfor de lange prosaformene har selvbiografien og den selvbiografiske romanen hatt en fremtredende plass.

Flere svarte forfattere har understreket at trykket de levde under, gjorde dem ute av stand til å skrive innenfor en form som romanen. Det konsentrerte uttrykk i novellen og diktet var det som egnet seg best for å sette ord på erfaringene med den daglige undertrykkingen. Ofte så de seg først i stand til å skrive romaner etter at de var tvunget i eksil. Svært mange av dem har levd utenfor Sør-Afrika i årevis etter å vært utsatt for forfølgelse og fengsling, og bøkene deres er blitt forbudt.

Peter Abrahams, som forlot Sør-Afrika allerede i 1939, har i selvbiografien Tell Freedom (1954, Fortell friheten) gitt en skildring av sin oppvekst som «coloured». Eskia Mphahlele forteller om sin barndom i en svart bydel i Pretoria i Down Second Avenue (1959), mens den tredje av de store selvbiografiske skildringene fra 1950- og 1960-årene er Blame Me on History (1963, Klandre meg på historien) av Bloke Modisane. Andre fremtredende navn i samme generasjon er Alex La Guma, James Matthews, Can Themba og Richard Rive. Dennis Brutus var den første sørafrikanske lyrikeren som fikk oppmerksomhet i utlandet både på grunn av diktene sine og sin aktive motstand mot apartheid.

Den neste forfattergenerasjonen har sine røtter i fremveksten av de svarte bevissthetsgruppene i townships som Soweto i overgangen mellom 1960- og 1970-årene, og teller navn som Njabulo Ndebele, Gladys Thomas og Mtutuzeli Matshoba. Den romanen som bedre enn noen annen har skildret den bevisstgjøringsprosessen svart ungdom gjennomgikk i 1970-årene, er Blodets ømhet (Originaltittel: Tenderness of Blood, 1986. Norsk oversettelse, 1988) av Mandla Langa.

Miriam Tlali og Lauretta Ngcobo har beskrevet undertrykkelsen av og motstanden blant svarte kvinner. Blant de ledende lyrikerne må nevnes Oswald Mtshali, Sipho Sepamla, Mafika Pascal Gwala og Mongane Wally Serote.