Afrikaansspråklig litteratur

Litteraturen på afrikaans er den litteraturen som skrives blant de såkalte boerne (etterkommere av de nederlandske kolonistene på 1600-tallet og de assimilerte gruppene av tyskere og franske hugenotter) og blant den fargede mellomgruppen av blandet opphav, som også for en stor del har afrikaans som sitt språk. Denne litteraturen kan føres helt tilbake til koloniseringstiden, lenge før afrikaans hadde skilt seg ut fra nederlandsk som selvstendig språk. Det som ble skrevet på 1600- og 1700-tallet er gjerne reise- og dagbokslitteratur som beskriver de vanskeligheter kolonistene møtte.

Den første egentlige blomstringsperioden i den afrikaansspråklige litteratur faller sammen med den såkalte første «afrikaanse beweging» (1875–1902), da man ble bevisst på sin språklige egenart, og dikterne begynte å uttrykke seg på det språket som hittil hadde vært et muntlig uttrykksmiddel. Ledende personligheter her er lyrikerne Arnoldus Pannevis, CP Hoogenhout og Francis William Reitz og prosaistene Jan Lion Cachet og Stephanus Jacobus du Toit, den siste skrev også dramaer.

Tidsskriftet Die Patriot hadde stor betydning. Den andre «afrikaanse beweging» begynte etter at boerkrigen var slutt. Den var ikke bare en språkbevegelse i opposisjon til nederlandsk, men også en kamp for nasjonal selvhevdelse overfor britisk overherredømme.

Lyrikeren Eugène Marais danner en overgang fra den forrige bevegelsen, mens de dominerende personene i den første tiden var Jan F. E. Celliers, Totius (pseudonym for J. D. du Toit) og C. Louis Leipoldt, alle betydelige lyrikere. Leipoldt skrev også romaner og dramaer. Andre betydelige personligheter er historikeren og litteraturkritikeren Gustav Preller og lyrikerne og prosaistene Daniël Francois Malherbe og Cornelis Jacobus Langenhoven.

Hos en senere lyrikergenerasjon, Andries Gerhardus Visser, A. D. Keet og Toon van den Heever, viker det nasjonalromantiske element for en sterkere konsentrasjon om det individuelle. Gjennombruddet for den realistiske romanen kom med Jochem van Bruggen, som hentet sitt stoff fra det hvite proletariatet. I hans fotspor fulgte Mikro (pseudonym for Christoffel Hermanus Kühn) med sine romaner fra det fattige blandingsrasemiljøet. Det samme miljøet danner også bakgrunnen for lyrikeren Sydney Vernon Petersen.

Innenfor lyrikken innleder «beweging van dertig» (trettiårsbevegelsen) en fornyelse i retning av bekjennelsespoesi. Bevegelsen har frembrakt en rekke diktere som har dominert litteraturen inn i vår tid med navn som William Ewart Gladstone Louw, Nicolaas Petrus van Wyk Louw, den utpregede kosmopolitt Uys Krige og Elisabeth Eybers, som også slo igjennom på nederlandskspråklig områder i Europa, samt Christiaan Maurits van den Hever og Hettie Smit, som sammen med Uys Krige representerer tilsvarende innenfor prosaen. De betydeligste lyrikere i tiden etter andre verdenskrig er Diederik Johannes Opperman, Peter Blum, Ingrid Jonker, Ina Rousseau, Boerneef (pseudonym for Izak Wilhelmus van der Merwe), Breyten Breytenbach og Peter John Philander og Adam Small.

På prosaens område har det i samme tidsrom funnet sted en markant fornyelse: en europeisk modernisme som ofte forenes med noe typisk afrikansk. Foregangsforfattere her er Christopher Johannes Michael Nienaber og Jan Sebastian Rabie. Særlig har romanforfatterne André Brink, Étienne Leroux, Karel Schoeman, Elsa Joubert og Wilma Stockenström vunnet internasjonal anerkjennelse. Også en rekke mer utpregede novellister må nevnes: Abraham H. de Vries, Chris Barnard, Hennie Aucamp og Henriette Grové. På dramaets område finner man navn som Henriette Grové, Bartho Smit, Dolf van Niekerk, André Brink, Adam Small, Chris Barnard, George Louw og Pieter Georg du Plessis.

Afrikaansskrivende forfattere var under apartheid-regimet ofte sterke og tydelige i sin kritikk av forholdene. Den offisielle sensuren brydde seg lite om kritikk i skjønnlitterær form, derimot var den meget følsom overfor blasfemi. Etter regimets fall har de tidligere kritiske forfatterne skrevet om landets sosiale problemer og oppgjøret med fortiden, blant annet Brink, Breytenbach, Joubert, Schoeman, Etienne van Heerden, Antjie Krog og Lettie Viljoen. Oppsikt vakte den fargede Andrew H. M. Scholtz, da han i 1995 debuterte med romanen Vatmaar om det fattige blandingsrasesamfunnet i landsbyen Vatmaar.

Litteratur på afrikanske språk

Som skriftspråk har pedi (nordsotho) røtter tilbake til 1860-årene, men de første litterære verkene ble først publisert i 1930-årene. Lyrikken står sterkt som sjanger, både den som bygger på tradisjonelle former og den mer moderne. Viktige lyrikere er Phorolo Mamagobo, Thiakgolo Maditisi og Matome Fela. Den store pedi-forfatteren er imidlertid Kgadime Matsepe, som utgav seks diktsamlinger og ni romaner.

Litteraturen på (sør-)sotho i Sør-Afrika er nært knyttet til litteraturen i Lesotho. De viktigste forfatterne er Sophonia Machabe Mofokeng, Samson Mbizo Guma, Dyke Sentso og Ephraim Alfred Lesoro.

Som skriftspråk går tsonga (thonga) tilbake til 1870-årene, da Bibelen ble oversatt, men den egentlige litteraturen har sine røtter i 1930-årene med Daniel Cornel Marivate. Fra begynnelsen av 1960-årene har det vært utgitt relativt mange realistiske dramaer på tsonga. De fremste forfatterne er B. K. Mtombeni, F. A. Thuketana og Eric Mashangu Nkondo.

Med unntak av Sol T. Plaatje, som for det meste skrev på engelsk, men som også oversatte Shakespeare til tswana, har den sørafrikanske litteraturen på tswana i første rekke en historie fra 1940-årene og fremover. Den første virkelige forfatteren er D. P. Moloto, som skrev to romaner, men den betydeligste er D. P. Semakaleng Monyaise.

Det finnes en svært rik muntlig tradisjon på venda, og den moderne litteraturen på språket har i første rekke fått uttrykk i poesien til forfattere som P. H. Nenzhele og R. R. Matshili. Romanen og det moderne dramaet ble skapt av Titus N. Maumela.

Den muntlige og skriftlige litteraturen på xhosa er betydelig, og mye av lyrikken viser den nære sammenhengen mellom muntlige og skriftlige uttrykksmåter. Det gjelder for eksempel verkene til Samuel Edward Kune Mqhayi. Den store klassikeren i xhosa-litteraturen er A. C. Jordans roman Ingqumbo yaminyanya (1940; engelsk oversettelse The Wrath of the Ancestors, 1980). Zitobile Sunshine Quangule, som døde i 1982, 48 år gammel, er blitt regnet som en av de mest talentfulle sørafrikanske forfattere uansett språk.

Den kanskje rikeste litteraturen på afrikanske språk i Sør-Afrika finnes på zulu, med forfattere som John L. Dube, brødrene R. R. R. og H. I. E. Dhlomo og den store lyrikeren Benedict W. Vilakazi.

C. L. S. Nyembezi ansees som den fremste romanforfatteren, og kan regnes som grunnleggeren av den realistiske romanen på zulu. Ellers står den historiske romanen sterkt, og det emne som oftest går igjen, er krigene på 1800-tallet og livet i det mektige zulu-kongedømmet. Den mest kjente forfatteren er imidlertid Mazisi Kunene, som er berømt for sitt store epos Emperor Shaka the Great (1979, Hersker Shaka den store). Han bygger direkte på de tradisjonelle formene i den muntlige zulu-litteraturen og gjendikter selv sine verk til engelsk. Han legger imidlertid vekt på at dette ikke er en engelskspråklig litteratur, men zulu-diktning.

Avskaffelsen av apartheid og forandringene som har funnet sted etter valget i 1994, har også fått stor betydning for den litterære utviklingen i Sør-Afrika. Prosessen er skildret i flere romaner, for eksempel André Brinks Bilder i sand (Originaltittel: Imaginings of Sand, 1996. Norsk oversettelse samme år).

Ellers har forfattere fra de ulike folkegruppene stått frem med viktige historiske og samtidige skildringer av sin kultur og bakgrunn. Nevnes kan Zakes Mda, A. H. M. Scholtz og Achmat Dangor. Dessuten satses det på å fremme litteraturen på de afrikanske språkene.

Det litterære miljøet i Sør-Afrika har utviklet seg betydelig etter årtusenskiftet. Det står stadig frem nye og unge forfattere som skriver om landets historie så vel som utfordringene som samtiden stiller i et samfunn preget av store sosiale forskjeller. Bokindustrien i landet står overfor mange utfordringer, men det finnes en rekke små og store forlag som utgir en rik blanding av alle typer litteratur. I juni 2006 ble den første internasjonale sørafrikanske bokmessen arrangert i Cape Town.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg