Ruth Millikan

Millikans syn er grunnlagt på en såkalt etiologisk analyse av biologiske funksjoner, det hun kaller ekte eller egentlige funksjoner (proper functions). Analysen knytter funksjoner tett til naturlig utvalg.

Nærmere bestemt er funksjonen til et gitt trekk en undergruppe av dets virkninger. For eksempel forårsaker hjertet både sirkulasjon av blod og rytmiske lyder, men det er bare blodsirkulasjonen, ikke dets lyder, som det er rimelig å forstå som en av hjertets funksjoner. Ifølge Millikans analyse så har et trekk som ekte funksjon å gjøre slik-og-slik dersom trekket reproduseres fordi tidligere tilfeller av trekket, eller forløpere av det, gjorde slik-og-slik. Eksempel: Hjertet har som funksjon å sirkulere blod i kraft av det at hjerter reproduseres fordi hjerter, eller forløpere av hjerter, forårsaket sirkulasjon av blod.

Millikans teori om mental representasjon er grunnlagt på slike ekte funksjoner. Hun kaller den en biosemantisk teori. Teorien tar utgangspunkt i at mental representasjon ikke kan likestilles med den formen for betydning som man finner hos naturlige tegn, det som filosofen Charles Sanders Peirce kalte indikatorer. Dette kan for eksempel være dyrespor (tegn på dyr) eller symptomer (tegn på sykdommer). Slike naturlige tegn kan ikke feilrepresentere: avtrykk i snøen er et tegn på at dyr har passert bare dersom dyr faktisk har passert. Mental representasjon kjennetegnes derimot av at den åpner for muligheten av feilrepresentasjon.

Slik representasjon muliggjøres, ifølge Millikan, ved at en organisme har sammenkoblede systemer for å produsere og å konsumere tilstander eller signaler av en bestemt type. Disse tilstandene eller signalene kan for eksempel være indre tilstander i hjernen, men de kan også være ytre tegn. Millikan kaller slike signaler eller tilstander representasjoner. Produsentsystemet har som funksjon å danne slike representasjoner som respons på ytre stimuli, og samtidig gjøre representasjonene tilgjengelig for et konsumentsystem som bruker dem for å kontrollere organismens adferd. Dersom forklaringen på hvorfor disse systemene har blitt favorisert av naturlig utvalg viser til at denne bruk av slike-og-slike representasjoner leder til vellykket adferd under sånne-og-sånne ytre omstendigheter, så kan man, argumenterer Millikan, anse det at sånne-og-sånne omstendigheter består som det representasjonelle innholdet hos disse representasjonene.

En av Ruth Millikans viktige begrepslige nyvinninger er ideen om det hun kaller «pølsedyr-representasjoner» (pushmi-pullyu representatations). Pølsedyr, engelsk pushmi-pullyus, er fantasivesen fra Hugh Loftings historier om Doktor Dyregod. De er symmetriske vesner med hode i hver ende. Dette er representasjoner som så å si vender to veier, da de forener en beskrivende rolle med en adferdsdirigerende rolle. De er, kan man si, indikativer (fortellende setninger) og imperativer (dirigerende setninger) på en og samme gang.

Millikan bruker lyden høner lager når de finner mat som eksempel. Disse lydene har både et beskrivende innhold («Det er mat der») og et dirigerende innhold henvendt til kyllingene («Gå dit og spis!»). Et annet eksempel kan være varselssignaler blant aper, bevere, og andre dyr, som både beskriver at predatorer er på ferde og samtidig dirigerer til å søke dekning.

Millikan argumenterer at mange av de mest primitive systemene av meningsbærende tilstander og signaler blant dyr og mennesker er slike pølsedyr-representasjoner.