Rutastakken bygger på folkedrakttradisjonene i tida mellom 1850 og 1870, og er altså samtidig med både rutastakk i Romsdal og rutaliv og råndastakk i Gudbrandsdalen. Som bunad har rutastakken i Valdres blitt tatt opp igjen i ulike varianter til ulike tider gjennom 1900-tallet. I dag forhandles den i mange ulike rutastoff, og snittet i flere gamle rutastakker er kopiert.
Faktaboks
Rutastakken bærer preg av nyrokkoko som stilperiode, og midt på 1800-tallet, da den stilen slo gjennom, var det moderne med ulike rutemønstrete ullstoff, gjerne med rødt eller grønt i kombinasjon med sauesvart og lilla. Disse ble i en del distrikter laget som livkjoler, der stakk og liv henger sammen. Vi kaller gjerne typen for yngre livkjolesnitt. Overlivkjol, livstakk og andre ord brukes også. Det er bevart et rikt draktmateriale i Valdres fra denne tida, og de fleste av rutastakkene som lages i dag, er nøyaktige kopier av tilsvarende gamle plagg. Den tida da slike var i tradisjonell bruk, ble stoffene vevd hjemme, og det ble ofte brukt samme rutastoff i livkjolen for kvinner og i vesten for menn. Ettersom perioden da plaggene var i bruk, strekker seg inn i de første åra som fotografiet kom i bruk, fins det også fotomateriale av slike klær, noe som bidrar til å forsterke kildematerialet vesentlig.
Hulda Garborg omtalte tidlig på 1900-tallet rutastakkene som «mindre fine» enn broderte bunader, og dette er noe som har blitt hengende igjen ved dem. Tidlig på 1900-tallet var det helst broderte bunader som ble regnet som festbunader. Dette stemmer ikke med den tradisjonelle draktskikken, for på den tida fylte samme type draktskikk alle funksjoner fra hverdagsklær til bryllupsklær. Dette at rutastakkene ble karakterisert som hverdagsbunader, førte også til at de ble tatt i bruk i turistnæringa som serveringsantrekk, og rutastoffene ble vevd i både halvull og bomull.
En rutastakk fra Semeleng i Vestre Slidre var også utgangspunkt for fasongen på den såkalte «nye valdresbunaden», som var ferdig i 1948. Til denne bunaden var det bare snittet som ble brukt. Ellers har bunaden utgangspunkt i ei brodert lue.
Men på 1960-tallet kom stadig flere rutastakker i bruk. En forsøkte å kopiere ett rutastoff fra hver kommune, og deretter ble det lagd rutastakker med snittet fra henholdsvis stakken fra Semeleng og en stakk fra Røyne i Øystre Slidre. I Etnedal valgte de å ta utgangspunkt i en rutet kjole, og bruke det stoffet til en livkjole.
I dag lages det bunader med både maskinvevde og håndvevde rutastoff. Det fins cirka 17 ulike rutastoff i handelen, og en arbeider for at alle bunadene skal være mest mulig i tråd med det gamle tradisjonsmaterialet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.