Russlands flagg og våpen

Flagget, som ble offisielt antatt 1991, er en trikolor med like brede, horisontale felter i hvitt, blått og rødt (regnet ovenfra). Flagget har tidligere vært brukt som koffardiflagg (handelsflagg) i det russiske keiserriket (1699–1918) og som sivilflagg til lands (1883–1917). Det ble innført av tsar Peter den store i 1690-årene, antagelig inspirert av Nederlands flagg, med de samme fargene en annen rekkefølge. Tsaren bestilte i 1694 en fregatt fra Amsterdam, og da den kom, ble han begeistret for flagget. Det eldste bevarte flagget er fra 1693 og finnes i Marinemuseet i St. Petersburg. Det er kvadratisk og er belagt med riksvåpenets gylne dobbeltørn og våpen.

I 1696 ble den russiske trikoloren tatt i bruk som skipsflagg, og i 1705 som handelsflagg på innlandselvene. Tsar Aleksander 2. innførte i 1858 et nytt keiserlig flagg med vannrette striper i svart, gult og hvitt, fargene i den tids riksvåpen. Det ble kalt folkets flagg eller nasjonalflagget og ble brukt mest til lands som statsflagg, men til sjøs dominerte flagget med de panslaviske fargene. Fra 1883 ble det igjen nasjonalflagg til lands, og offisielt antatt før tsar Nikolaj 2. ble kronet i 1896. Etter februarrevolusjonen i 1917 fortsatte republikken Russland å bruke keiserdømmets trikolor og orlogsflagg, men de ble avskaffet etter oktoberrevolusjonen 7. november 1917 da Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk (RSFSR) ble opprettet. I borgerkrigen som fulgte fra 1918 til 1922 brukte «de hvite» styrkene det trefargede flagget og orlogsflagget fra før oktoberrevolusjonen.

Sovjetrepublikken innførte 17. juni 1918 et statsflagg med de kyrilliske forbokstavene PCFCR (RSFSR) i gult på rød duk, og en variant landets hele land i hvit tekst på rød duk. Som unionsrepublikk i Sovjetunionen hadde Russland fra tidlig i 1950-årene et flagg som bygde på det sovjetiske flagget – rød duk med gyllen hammer, sigd og stjerne – og med en vertikal blå stripe inne ved stangen.

Riksvåpenet er et rødt skjold med en gull tohodet ørn som holder et septer og et rikseple; på brystet et rødt skjold som viser St. Georg på hest i kamp med dragen. Begge ørnehoder bærer keiserrikets krone, og over det hele svever en større versjon av samme krone. Bortsett fra fargene er dette en nær eksakt utgave av det russiske keiserrikets mindre våpen etter revisjon i 1883. Men i motsetning til tsaren, som vendte St. Georg mot heraldisk dexter, lot president Boris Jeltsin ham i 1991 vende mot sinister, altså på flukt, et brudd med heraldiske regler. Rytteren i det eldste russiske våpenet red også mot høyre (heraldisk venstre), men snudde mot venstre i 1802–1825 og for godt i 1883.

Både dobbeltørnen og St. Georg har lange tradisjoner som russiske symboler. Moskvas storfyrster betraktet seg som arvinger til Det bysantinske rike. Etter at Bysants falt i 1453, giftet storfyrst Ivan 3. seg i 1472 med Sofia Palaiologina, niesen til den siste keiseren Konstantin 11 Palaiologos. Storfyrsten overtok også keiserens dobbeltørn i 1478 og begynte å kalle seg tsar og enehersker.

I det store russiske våpenet fra 1882 var dobbeltørnen svart, skjoldet gyllent og kronene i sølv. Det var overdådig utstyrt med skjoldholdere, våpentelt og kranser av olivengrener og eikegrener, belagt med våpen for ni underliggende riker, blant dem kongeriket Polen og storfyrstendømmet Finland.

Etter februarrevolusjonen i mars 1917 innførte den provisoriske regjering et forenklet våpen med en strektegning av dobbeltørnen, uten krone, rikseple og septer, svært lik de eldste versjoner av Moskva-rikets dobbeltørn.

• Russland
• Russlands politiske system
• Russlands historie
• Russlands samtidshistorie