«Avstaliniseringen» som begynte etter den 20. partikongressen i februar 1956, gav litteraturen friere kår. Flere tidligere fordømte forfattere ble «rehabilitert», og mange sterkt kritiske verker utkom, blant annet Vladimir Dudintsevs Ikke av brød alene (Ne khlebom jedinym) fra 1956 og Aleksandr Solzjenitsyns En dag i Ivan Denisovitsj' liv fra 1962. Et friere emnevalg medførte også en stilistisk og formell fornyelse, mest utpreget hos den unge diktergenerasjonen med lyrikere som Bella Akhmadulina, Jevgenij Jevtusjenko, Robert Rozjdestvenskij (1932–1994), Jevgenij Vinokurov (1925–1993) og Andrej Voznesenskij samt prosadiktere som Vasilij Aksionov, Jurij Kazakov, Anatolij Kuznetsov, Jurij Nagibin og Vladimir Tendrjakov.
Imidlertid kom det mange tilbakeslag i denne utviklingen. Oppstanden i Ungarn i 1956, utstillingen av modernistisk kunst i Moskva i 1962 samt invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 førte til ideologiske tilstramninger fra partiets side. Boris Pasternaks roman Dr. Zjivago måtte publiseres i Vesten. Dikteren selv ble utsatt for en voldsom hets som tvang ham til å si fra seg Nobelprisen i 1958. En rekke forfattere og intellektuelle ble dømt for å ha publisert antisovjetiske verker i utlandet (saken mot Julij Daniel og Andrej Sinjavskij i 1966), og i 1960-årene fulgte en rekke prosesser mot disse for å ha utgitt illegale publikasjoner og hatt forbindelse med utenlandske antisovjetiske organisasjoner (saken mot Jurij Galanskov [1939–1972], Aleksandr Ginzburg og andre i 1968) samt for å ha deltatt i protestdemonstrasjoner og for bakvaskelse av Sovjetunionen (prosesser i 1967–1978 mot blant andre Vladimir Bukovskij (1942-2019, Vadim Delone [1947–1983], Pavel Litvinov [født 1940], Aleksandr Jesenin-Volpin [1924–2016]). Straffene var tvangsarbeid, fengsel, forvisning og innesperring i psykiatriske klinikker. Under prosessene erklærte de anklagede seg uskyldige under henvisning til Sovjetunionens egen grunnlov, til FNs menneskerettserklæring og fra 1975 til Helsinki-avtalen (saken mot Aleksandr Ginzburg og Jurij Orlov [født 1924] i 1977), uten at dette fikk noen virkning.
I 1966 ble Valerij Tarsis (1906–1983) berøvet sitt statsborgerskap under et opphold i England. Flere forfattere «hoppet av» under opphold i utlandet, blant annet Anatolij Kuznetsov i 1969. Lyrikeren Josif Brodskij ble etter et opphold i tvangsarbeidsleir i 1964–1965 utvist i 1972. I 1974 fikk Aleksandr Galitsj, Vladimir Maksimov og Viktor Nekrasov forlate landet etter at de var ekskludert av forfatterforbundet. Samme år ble Aleksandr Solzjenitsyn tvangsdeportert til Vesten etter hetsen mot ham i forbindelse med Nobelpris-tildelingen i 1970 og utgivelsen av de første delene av Gulag-arkipelet i Paris i 1973. Andre, som Jevgenij Jevtusjenko, Vasilij Aksionov og Aleksandr Tvardovskij, ble avsatt fra stillinger som redaktører eller redaksjonsmedlemmer. Partiet hadde fast hånd om den tredje (1959), fjerde (1967), femte (1971) og sjette (1976) forfatterkongressen, der gamle, konservative forfattere stort sett var de dominerende og der den sosialistiske realismen ble fremholdt som fortsatt forpliktende for alle sovjetforfattere. På den sjette forfatterkongressen ble det også bebudet utskiftning av alle medlemskort i perioden 1977–1978 – en indirekte advarsel til forfatterne mot å avvike fra partiets linje. Advarselen hjalp derimot ikke, og avvikende tekster ble publisert på illegalt vis. Dette førte mot slutten av sovjettiden til en offisiell og en uoffisiell litteratur, selv om grensene mellom dem var flytende.
Fra 1960-årene og frem til 1980-årenes perestrojka eksisterte det en relativt vidt utbredt ikke-offisiell, halvt illegal publiseringsmåte i form av stensilerte trykk, den såkalte samizdat («selvforlag»), som utgav verker som ikke ble antatt av statsforlagene. I tillegg kom tamizdat («derforlag»), utgivelse på forlag i Vesten, det vil si en sovjetisk diaspora-litteratur, som i tillegg til emigrantlitteraturen også omfattet verker smuglet ut av landet. Et nytt trekk i denne utviklingen var samlingen Metropol fra 1979 med bidrag av 23 lyrikere, prosaister og kritikere, først offisielt presentert for styret i forfatterforbundet med anmodning om utgivelse uten at den ble underkastet sensur.
Mens 1960-årenes litteratur var Moskva-sentrert og dominert av lyrikk-avantgarden, med blant andre Jevgenij Jevtusjenko, Andrej Voznesenskij og Bella Akhmadulina, skjedde det i overgangen til 1970-årene en forskyvning i retning av prosaen samtidig som provinsforfattere gjorde seg stadig sterkere gjeldende: Valentin Rasputin fra Sibir, kirgiseren Tsjingis Ajtmatov, belaruseren Vasil Belov og andre. Sammen med de sentralrussiske landsbyforfatterne, blant andre Fjodor Abramov og Boris Mozjajev, preget de russisk litteratur frem til midten av 1980-årene. I motsetning til både den tradisjonelle sovjetlitteraturen og avantgardelyrikken konsentrerte de seg om dagliglivet og vanlige menneskers sorger og bekymringer, samtidig som de i sine skildringer av de russiske bønders lidelser tok opp temaer som fortsatt var helt eller delvis tabubelagt, for eksempel tvangskollektiviseringen, hungersnøden og konsentrasjonsleirene. Innslaget av dagligdagse sorger og bekymringer – russisk «byt», temaer den russiske intelligentsiaen tradisjonelt bare har hatt forakt for – preger likeledes «byprosaen» til en forfatter som Jurij Trifonov. Helt for seg selv i denne sammenhengen står romanen En skole for tomsinger av Sasja Sokolov, skrevet før forfatteren emigrerte i 1975, et språklig mesterverk som i første person skildrer det som foregår i sinnet til en schizofren ung gutt.
Fra midten av 1980-årene ble en lang rekke forbudte verker av blant andre Anna Akhmatova, Mikhail Bulgakov, Andrej Platonov og Jevgenij Zamjatin offentliggjort. Også Boris Pasternaks Dr. Zjivago ble våren 1988 utgitt i Russland for første gang. Som et resultat av disse utgivelsene fremstår hele sovjetlitteraturens historie på en ny måte, der forfattere som Bulgakov, Platonov og likeledes emigrantforfatterne har inntatt sin rettmessige plass og betydning, mens mange av deres samtidige som var tro mot Stalin, er blitt skjøvet over til en rekke av litterært ubetydelige ideologiformidlere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.