Rusmiddeltesting er påvisning av rusmidler i kroppen ved bruk av kjemiske analyser. Formålet er medisinsk oppfølging av ulike former for ruslidelser eller som bevis i sanksjonær- eller strafferettslig sammenheng.

Prøvetaking til medisinsk oppfølging innebærer samtykke fra prøvegiveren, mens prøvetaking til sanksjonære formål kan gjøres uten samtykke dersom man har hjemmel i en lov, for eksempel straffegjennomføringsloven, barnevernloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven eller helsepersonelloven.

Dersom resultatene av rusmiddeltesting kan lede til sanksjoner eller straff overfor prøvegiveren, må man følge spesielle regler for blant annet prøvetaking, prøvehåndtering og analyse. Disse er beskrevet i en egen veileder utgitt av Helsedirektoratet.

Rusmidler kan påvises i de fleste kroppsvæsker eller vev; de vanligste er urin, blod, utåndingsluft, spytt og hår, men svette og negler har også blitt brukt. I prøven kan man gjenfinne selve stoffet som har blitt inntatt, eller lignende stoffer som dannes i kroppen fra stoffet som ble inntatt og som kalles metabolitter.

Valg av medium

Hva kroppen gjør med rusmidler

De ulike medium (blod, urin, spytt og så videre) man kan ta prøver av har ulike fordeler og ulemper. Analyser i blod (og delvis også i utåndingsluft for alkohol) kan si noe om inntatt mengde og om påvirkning, noe som vanligvis ikke lar seg gjøre ut fra målinger i urin eller spytt. Blodprøvetaking må utføres av helsepersonell. Urinprøver er relativt enkle å manipulere eller bytte, og derfor er det påkrevet observasjon av prøvegiveren mens prøven avgis. Spyttprøver har en fordel med enkel prøvetaking og ukomplisert observasjon.

Påvisningstid

Konsentrasjonskurver av rusmidler i ulike medier over tid

Stoff vil som regel kunne påvises i noen timer i blodet, mens påvisningstid er lengre i spytt og enda lengre i urin, med enkelte unntak. I tabellen under kan man se grove anslag på påvisningstider i urin og i spytt for noen utvalgte stoff (inkludert metabolitter der det er relevant). Påvisningstid vil generelt påvirkes av størrelse på inntatt dose og av individuelle forhold med hensyn til kroppens evne til å omdanne og eliminere de inntatte stoffene.

Stoff Påvisning i spytt Påvisning i urin
Alprazolam (Xanor) Noen dager Omtrent én uke
Amfetamin/Metamfetamin Omtrent én uke Omtrent én uke
Buprenorfin (Subutex) Omtrent én uke Omtrent én uke
Diazepam (Valium) Én til to uker Én til to uker
Klonazepam (Rivotril) Omtrent én uke Omtrent én uke
Kodein (Paralgin Forte) Noen dager Noen dager
Kokain Noen dager Noen dager
MDMA Noen dager Noen dager
Metadon Én til to uker Omtrent to uker
Morfin Noen dager Noen dager
Nitrazepam (Apodorm) Omtrent én uke Omtrent én uke
Oksazepam (Sobril) Omtrent én uke Omtrent én uke
THC, THC-syre (cannabis) Omtrent én uke Fra dager til flere uker avhengig av inntaksfrekvens

Analyser

Det er grovt sett to metoder for å påvise rusmidler i biologisk materiale: immunologisk, som gir en indikasjon på om stoffet er til stede eller ikke, og kromatografisk som kan identifisere stoffene spesifikt og kvantifisere mengden. I prøver tatt til sanksjonære formål er det et krav om at påvisning gjøres med kromatografisk metodikk.

Immunologisk metodikk

Immunologisk metodikk er basert på antigen-antistoffreaksjoner og en grov bestemmelse av mengde for å avgjøre om et rusmiddel i en prøve er over eller under en gitt påvisningsgrense. Immunologisk metodikk identifiserer grupper av stoffer, for eksempel opiater, men er ikke nødvendigvis spesifikk for det enkelte stoff, for eksempel kan det ikke skilles mellom morfin og kodein. Immunologiske metoder er raske og rimeligere enn kromatografiske metoder. Hurtigtester er en form for enkel immunologisk test som kan utføres utenfor laboratoriet og gir en umiddelbar indikasjon på tilstedeværelse av et stoff innenfor de gruppene som testes. Det finnes kommersielt tilgjengelige hurtigtester for mange typer rusmidler for både urin og spytt.

Kromatografisk metodikk

Kromatografisk metodikk blir ofte brukt sammen med massespektrometri. Metoden kan identifisere og kvantifisere enkelte stoff på en sikker måte. Den utføres vanligvis på laboratorier ved bruk av avansert teknologi og krever spesialisert kunnskap innen analytisk kjemi. Analysene er mer tidkrevende og kostbare enn immunologiske teknikker, men gir mulighet for å påvise med sikkerhet hvilke stoff som er i prøven og å måle mengder og sammenligne mengde i ulike prøver. Kromatografiske analyser kan tilpasses alle biologiske media (blod, urin, spytt, med mer).

Fortolkning

Fortolkning av rusmiddeltester er en oppgave for spesialister i klinisk farmakologi. Det krever kjennskap til analysemetoder og til hvordan rusmidler omdannes i kroppen. Laboratorier som tilbyr rusmiddelanalyser med medisinsk bedømmelse av analyseresultatet, må ha ansatt legespesialist innen klinisk farmakologi.

Vanlige spørsmål som skal besvares, er hvilke stoff som er inntatt, tidspunkt for inntak og sammenligning av to prøver tatt av samme person med et visst tidsintervall for å avgjøre om det har skjedd flere inntak i perioden. Det siste gjøres i urin, men ikke i spytt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg