Alpint er skikjøring ned svingete og bratte preparerte løyper som krever til dels store skiferdigheter. I motsetning til langrenn, skiskyting, skihopping og kombinert renn der hælen kan vippes i bindingen, er støvlene i alpint spent fast både foran og bak.

Faktaboks

Uttale
alpiˈnt
Etymologi

av latin alpinus ‘fra Alpene’

Også kjent som
alpin skisport, alpine grener

I alpint skiller en vanligvis mellom teknikk- og fartsøvelser. I teknikkøvelsene kjøres det to omganger, hvor de 30 beste fra første omgang får starte andre omgang. I fartsøvelsene kjøres det kun én omgang, men til gjengjeld kjøres det én eller flere treningsomganger i forkant av konkurransedagen. I teknikkøvelsene får løperne skli gjennom løypen, en såkalt løypebesiktigelse.

Teknikkøvelser

Slalåm er øvelsen med flest porter og lavest hastighet. Her kreves det solide svingegenskaper av løperen for å passere portene samtidig som farten opprettholdes.

I parallellslalåm settes portene slik det gjøres i storslalåm, men med kortere avstand, og det lages to identiske løyper ved siden av hverandre. Begge løperne starter samtidig og den som passerer målstreken først, vinner.

I storslalåm settes portene lengre fra hverandre enn i slalåm, slik at farten blir høyere. Denne øvelsen sees på som selve grunnøvelsen i alpint, derfor hevder ofte både teknikk- og fartsløpere seg i storslalåm.

Fartsøvelser

I super-G (superstorslalåm) stilles det krav til både svingteknikk og høy fart, og er en mellomting av storslalåm og utforrenn.

I utforrenn står portene lengst fra hverandre, noe som kan gi hastigheter opp mot 160 km/t. Her kreves det fysisk styrke og mot, i tillegg til god svingteknikk.

Alpin kombinasjon

I alpin kombinasjon konkurreres det i både slalåm og utforrenn. Det kjøres én omgang i begge øvelsene og tiden legges sammen. Den som har kjørt begge øvelsene med kortest tidsbruk har vunnet.

Historikk

Den alpine svingteknikken (kristianiasving), med parallelle ski og føttene omtrent jevnsides, har sitt opphav fra et skirenn på Iversløkken i Oslo (Kristiania) i 1868. Skiløperne fra Telemark, med Sondre Nordheim i spissen, vakte oppsikt med sitt skiutstyr og sin svingteknikk. Med binding rundt hælen hadde løperne bedre kontroll på skiene og kunne svinge med parallelle ski. Skirennet var et langrenn med flere hopp underveis.

Telemark, med sitt kuperte terreng, var utvilsomt viktig for utviklingen av alpine skigrener. Man drev blant annet slalåm (dialekt 'hellende spor'), hvor elegant utførelse var viktig, og uvyrdslåm utfor bratte skogsløyper med innlagte hopp. Mot slutten av 1800-tallet ble disse konkurranseformene forlatt, før alpine grener ble gjenopptatt i moderne form i Alpene, først utforrenn og i 1920-årene slalåm.

Britiske Arnold Lunn regnes som opphavsmann til moderne alpin skiidrett. Han innførte blant annet porter i slalåm i 1922 i Mürren i Sveits og var drivkraften bak vedtaket til Det internasjonale skiforbundet (FIS) i 1930 om å gi slalåm og utforrenn status som internasjonale øvelser.

Konkurranser

I alpine grener har verdensmesterskap blitt arrangert for både menn og kvinner fra 1931. I olympiske leker ble dette en øvelse fra 1936 for begge kjønn (første gang kun alpin kombinasjon). Det første norgesmesterskap i alpine grener ble arrangert i 1938 (for begge kjønn).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg