Romanias samtidshistorie

I 1989 falt kommunistregimet sammen i løpet av noen korte uker. På bildet ses jublende mennesker som har skåret ut det forhatte kommunistregimets riksvåpen i det rumenske flagget. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Diktaturets fall
Av /NTB scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Romanias samtidshistorie er landets historie etter 1989. Kommunistregimets sammenbrudd i desember 1989 innledet en ny fase i Romanias historie og en overgang til demokrati og markedsøkonomi begynte.

Frie valg med konkurrerende partier og et parlamentarisk styresett ble innført, det samme gjaldt grunnleggende borgerrettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. De strenge begrensningene for å reise ut av landet ble opphevd. Statsformen forble republikansk, selv om det også var noen som ønsket at landet igjen skulle bli monarki, slik det hadde vært før kommuniststyret tvang fram overgang til republikk i 1947. Det politiske livet ble lenge preget av maktkamp mellom en klar antikommunistisk opposisjon og politikere med bakgrunn i kommunistregimet.

Økonomisk og sosialt opplevde Romania redusert levestandard, inflasjon og økte sosiale forskjeller. Fra 2000 vokste økonomien, men med en betydelig, midlertidig tilbakegang etter den internasjonale finanskrisen i 2008. Deretter har det vært en ujevn vekst. Utenrikspolitisk orienterte landet seg tidlig mot vesteuropeiske og atlantiske strukturer, og oppnådde medlemskap i NATO i 2004 og i EU i 2007. EU-medlemskapet åpnet for en betydelig utvandring til Vest-Europa av folk som søkte arbeid. Romania har lenge hatt problemer med korrupsjon. Etter 2000 er egne institusjoner opprettet for å motarbeide korrupsjon, og mange er blitt dømt, også ledende politikere.

1990-årene – politisk og økonomisk utvikling

De første overgangsårene etter 1989

Etter at Nicolae Ceauşescu ble arrestert og henrettet i desember 1989, ble styret overtatt av en midlertidig regjering fra Den nasjonale redningsfronten (Frontul Salvării Naționale, FSN), med Ion Iliescu i spissen. Han hadde hatt høye verv i Kommunistpartiet, men hadde mistet sin makt. Statsminister ble Petre Roman. Redningsfronten framstilte seg først som tverrpolitisk med oppgave å forberede de første frie valgene, men stilte likevel opp som parti og vant en klar valgseier (66 prosent) i mai 1990. Dessuten ble Ion Iliescu valgt til president. Han ble gjenvalgt i 1992. Store demonstrasjoner i Bucureşti i mai–juni 1990 for et klarere brudd med den kommunistiske fortiden endte med at tusenvis av gruvearbeidere inntok byen for å «rydde opp».

De politiske stridighetene på 1990-tallet utspant seg på bakgrunn av vanskelige økonomiske og sosiale forhold de første årene etter kommunistregimets sammenbrudd i 1989. Ceaușescu-regimets satsing på tungindustri, forsert nedbetaling av all statlig utenlandsgjeld, ressurskrevende prestisjeprosjekter og motstand mot den typen økonomiske reformer som var blitt innført i flere andre østeuropeiske land på 1980-tallet, forklarer hvorfor det stod så dårlig til i Romania, og at landet hadde vansker med å tilpasse seg den nye markedssituasjonen i Europa. Tilgangen på utenlandsk investeringskapital var lenge liten sammenliknet med andre tidligere kommunistland som Ungarn og Polen. Privatiseringen av storindustrien gikk til å begynne med langsomt. Innen handel og annen tjenesteyting vokste det likevel fram mange nye private bedrifter i løpet av kort tid.

Liberalisering av prisene og andre reformer anbefalt av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet førte ikke til en bedre hverdag for folk flest, slik mange hadde drømt om da Ceaușescu ble styrtet. Inflasjonen var i 1993 oppe i 300 prosent, men gikk siden ned. Bruttonasjonalproduktet sank betydelig de første årene etter 1989, men fra 1993 begynte en forsiktig vekst. Likevel var det på slutten av 1990-årene fortsatt lavere enn ti år tidligere.

I forbindelse med omleggingen av det økonomiske systemet fra kommunistisk planøkonomi til markedsøkonomi økte de sosiale forskjellene kraftig. Selv om landet til å begynne med gjennomførte færre økonomiske reformer enn andre post-kommunistiske land, ble mange ulønnsomme virksomheter nedlagt, blant annet ble rundt 30 kullgruver stengt i 1998. Det meste av det øvrige næringslivet var etter hvert blitt privatisert. Blant de sosiale følgene var arbeidsløshet, men også reduksjon av folketallet i mange industribyer ved at folk flyttet til landsbyer de hadde tilknytning til. Bygninger og annen fast eiendom som var overtatt av staten under kommunismen, ble tilbakeført til tidligere eiere eller deres arvinger, noe som ofte skapte konflikter eller at bygninger forfalt. I jordbruket ble kollektivbrukene oppløst.

Minoritetskonflikter

Minoritetenes stilling, ikke minst ungarernes, så ut til å kunne bli et konflikttema etter diktaturets fall. I mars 1990 var det sammenstøt mellom ungarere og rumenere i Târgu Mureş i Transilvania. Flere mistet livet. Senere har det ikke kommet til nye voldsepisoder av større omfang, men det har flere ganger vært spente politiske situasjoner, både i lokale spørsmål og i lovgivningen sentralt, blant annet om skolepolitikk.

Mer konfliktfylt i dagliglivet har forholdet til rom-befolkningen (sigøynerne) vært. Under kommunistregimet hadde romene vært forsøkt integrert og delvis assimilert i flertallsbefolkningen. Men utdanningsnivået var lavt, og det var utbredt fattigdom. Selv om mange var kommet i lønnet arbeid, vesentlig som ufaglærte, var slike arbeidsplasser usikre. Omstruktureringen av økonomien rammet mange av dem, slik at fattigdommen blant romer økte, samtidig som de ofte ble møtt med diskriminering og nedlatende holdninger. Fra 2001 engasjerte myndighetene seg mer systematisk for å bedre forholdene, men uten at det førte til avgjørende endringer. Romenes situasjon står i liten grad på den politiske dagsorden.

Opposisjonen med valgseire i 1996

Opposisjonen mot det Iliescu-ledete styret som hadde hatt makten siden Ceaușescus fall i 1989, vant en betydelig seier i november 1996 da en sentrums/høyre-allianse av partier og organisasjoner, Demokratisk konvent (Convenția Democrată Română, CDR) ble størst i parlamentsvalget (men uten å få flertall alene), og Emil Constantinescu fra den samme grupperingen vant over den sittende president Iliescu i annen valgomgang av presidentvalget med 54 prosent av stemmene. Iliescu var blitt gjenvalgt som president i 1992, men var i 1996 politisk svekket både på grunn av de vanskelige tidene for folk flest, en styrket opposisjon og fordi hans eget parti var blitt splittet ved at en mer reformvennlig fløy under tidligere statsminister Petre Roman framstod som et konkurrerende parti under navnet Det demokratiske partiet (Partidul Democrat, PD). Roman stilte i presidentvalget og kom på tredjeplass. En følge av valget var at også de som hadde vært i tvil om de tidligere kommunistene under Iliescu var villige til å gi fra seg makt ved et valgnederlag, opplevde at demokratisk maktveksel nå var blitt en del av systemet, ikke bare i teorien, men i praksis.

Medlemskap i NATO og høyreekstrem utfordrer

Politikken som ble ført under president Constantinescu og de tre statsministrene i hans periode, var ikke dramatisk forskjellig fra den tidligere, men la større vekt på økonomiske reformer og kamp mot korrupsjon, samtidig som det ble satset på NATO-medlemskap så raskt som mulig. Fortsatte nedleggelser av store arbeidsplasser som var blitt ulønnsomme, førte til protester og sosial uro. Kampen mot korrupsjon ble ikke så helhjertet som det så ut til i starten, og Romania kom ikke med i den første NATO-utvidelsen østover i 1999, da Polen, Tsjekkia og Ungarn ble medlemmer.

Under NATOs krig mot Jugoslavia (Serbia og Montenegro) senere samme år gav Romania likevel NATO tillatelse til å bruke landets luftrom til bombetokter mot Jugoslavia for å understreke sitt engasjement for å bli medlem. Landet ble medlem i 2004 i den andre NATO-utvidelsen østover. Perioden da Constantinescu var president, ble etter hvert preget av voksende motsetninger mellom partier som var med i den opprinnelige koalisjonen.

Ved presidentvalget i 2000 stilte ikke Constantinescu til gjenvalg. Ion Iliescu fikk flest stemmer i første valgomgang. Hans fremste motkandidat var den høyreekstreme Corneliu Vadim Tudor, som fikk nærmere 30 prosent oppslutning. Tudor ble av mange sammenlignet med Østerrikes Jörg Haider. Han drev en valgkamp med sterke angrep på landets nasjonale minoriteter – ungarere og rom – og gjorde seg bemerket med klart antisemittiske uttalelser, samtidig som han raste mot kriminelle og nyrike. I annen valgomgang fikk Iliescu derfor også mange stemmer fra velgere som var meget skeptiske til Iliescu, både til hans kommunistiske fortid før revolusjonen i 1989, til hans rolle under revolusjonen og til hans manglende respekt for demokratiske spilleregler da gruvearbeidere ble mobilisert mot demonstranter i 1990. Iliescu fikk 67 prosent av stemmene, Tudor 33 prosent. I valget på nasjonalforsamling samme år fikk Tudors nasjonalistiske Stor-Romania-parti (PRM) rundt 20 prosent av stemmene.

2004–2014: Omstridt president, skiftende partiallianser, økonomisk krise, medlemskap i EU

Traian Băsescu var Romanias president i ti år, fra 2004 til 2014.
Foto fra 2012.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Romanias president Traian Băsescu (til høyre) og Bulgarias president Georgij Parvanov applauderer etter at det i 2006 ble klart at den greske regjeringen stemte ja til å støtte landenes tilslutning til EU. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Av /NTB scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

I 2004 var det foreløpig siste gang presidentvalg og parlamentsvalg ble holdt samtidig, fra da av ble presidentperioden utvidet fra fire til fem år. Presidentvalget i 2004 ble overraskende vunnet av Traian Băsescu fra Alliansen for rettferdighet og sannhet (DA). Alliansen bestod av Det demokratiske partiet (PD), som Băsescu kom fra, og Det nasjonalliberale partiet (PNL). Motkandidaten i andre valgomgang var statsminister Adrian Năstase fra det sosialdemokratiske partiet (PSD), som i første valgomgang hadde fått flest stemmer. Băsescu, som selv hadde bakgrunn i kommunistpartiet og det etterfølgerpartiet som var mest reformorientert (PD), markerte seg i valgkampen med sterke angrep på kommunisme og korrupsjon. Ved parlamentsvalget ble sosialdemokratene, i allianse med et støtteparti, størst foran DA-alliansen. Valgresultatet førte likevel til en koalisjonsregjering mellom de to partiene i alliansen og noen mindre partier. Statsminister ble Călin Popescu-Tăriceanu fra Det nasjonalliberale partiet.

En begivenhet som det i denne perioden var tverrpolitisk tilfredshet med, var at Romania ble medlem i EU fra 1. januar 2007. Før det hadde det blitt gjennomført ytterligere reformer for at landet skulle oppfylle EUs politiske og økonomiske kriterier for medlemskap. Da medlemskapet var et faktum, var samtidig et motsetningsforhold mellom president og statsminister i full utvikling, knyttet til flere saker. Saken ble satt på spissen i april 2007 da statsministeren avskjediget regjeringsmedlemmene fra det Băsescu-vennlige demokratiske partiet og fortsatte som leder av en mindretallsregjering med parlamentarisk støtte fra sosialdemokratene.

Valget i 2008

Ved parlamentsvalget i 2008 kom Vadim Tudors høyreekstreme parti under sperregrensen og ble uten representasjon. Sosialdemokratene gikk en del tilbake, men fikk likevel i allianse med det lille konservative partiet 33 prosent av stemmene. Størst framgang hadde president Băsescus parti (nå med navnet Det demokratisk-liberale partiet, PDL), som ble størst i parlamentet. Etter valget ble det dannet en koalisjonsregjering av sosialdemokratene (PSD) og liberaldemokratene (PDL) ledet av statsminister Emil Boc (PDL), som stod president Băsescu nær. Høsten 2009 gikk denne regjeringen i oppløsning.

Regjeringskrise og finanskrise 2009–2012

Med landet i en regjeringskrise som hadde vart over en måned ble det avholdt presidentvalg i slutten av november 2009. Den sittende president Traian Băsescu vant foran sosialdemokratenes Mircea Geoană. Den nasjonalliberale partilederen Crin Antonescu kom på tredjeplass. Motsetningene mellom de nasjonalliberale i PNL og liberaldemokratene i PDL var nå blitt så store at Antonescu anbefalte sine velgere å stemme på sosialdemokraten Geoană i annen valgomgang 6. desember. Valget ble likevel med knapp margin vunnet av Băsescu, som dermed fikk fornyet sitt mandat med fem år. Etter presidentvalget ble regjeringskrisen avsluttet i desember 2009 ved at Emil Boc dannet en ny koalisjonsregjering av det liberal-demokratiske partiet (PDL), det ungarske partiet (UDMR) og partiløse politikere.

Bocs regjeringstid ble preget av den store internasjonale finanskrisen, som også slo inn over Romania og forårsaket en dyp økonomisk tilbakegang fra slutten av 2008. I 2009 inngikk Romania en avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF), EU og Verdensbanken om støttelån. De rumenske motytelsene var harde budsjettkutt og strukturendringer. Med eurokrisen og de store gjeldsproblemene i mange EU-land i 2011 ble utsiktene for en snarlig bedring av levekårene i Romania enda dårligere, og i januar 2012 opplevde landet en omfattende protestbølge. Den 6. februar 2012 gikk Emil Boc av som statsminister. Han begrunnet avgangen med et ønske om å lette de politiske og sosiale spenningene i landet.

Boc ble etter noen dager etterfulgt av Mihai-Răzvan Ungureanu. Regjeringen var en koalisjonsregjering der Det liberaldemokratiske partiet (PDL) var i flertall. Da opposisjonen, som bestod av en allianse mellom Det sosialdemokratiske partiet (PSD) og Det nasjonalliberale partiet (PNL), stilte mistillitsforslag i april 2012, ble forslaget vedtatt i parlamentet, slik at regjeringen Ungureanu måtte gå av. Alliansen, med navnet Den sosialliberale unionen (Uniunea Social Liberală, USL), var grunnlagt i 2011. De to partiene, som ideologisk skulle stå langt fra hverandre, fant sammen i motstanden mot president Băsescu. Før avstemningen hadde en rekke politikere fra regjeringspartiet meldt overgang til opposisjonen slik at det ble flertall mot regjeringen.

Ny statsminister fra 7. mai 2012 ble Victor Ponta fra Det sosialdemokratiske partiet (PSD). Regjeringen bestod av statsråder fra alliansepartnerne i Den sosialliberale unionen (USL).

Forsøk på å avsette Băsescu 2012–2014

Parlamentsflertallet ble sommeren 2012 brukt til å suspendere president Băsescu med anklager om maktmisbruk. Folkeavstemningen som i samsvar med grunnloven skulle avgjøre om presidenten skulle avsettes, ble avholdt 29. juli. For at resultatet skulle være gyldig, måtte frammøtet være på over 50 prosent.

Tvil om manntallslistene hadde et korrekt antall navn, noe som kunne ha betydning for beregning av valgdeltakelsen, førte til at Konstitusjonsdomstolen brukte en del tid på å vurdere avstemningens gyldighet. Men 21. august fastslo den at valgdeltakelsen var for lav til at avstemningsresultatet kunne godkjennes, og den suspenderte president Băsescu vendte tilbake til stillingen 28. august. I mellomtiden hadde senatspresident Crin Antonescu, leder for de nasjonalliberale, fungert som president. Romanias politiske krise, der landets store økonomiske og sosiale problemer kom i bakgrunnen for langvarig partipolitisk og personlig krangel, ble i denne perioden ytterligere utdypet.

Høsten 2012 var preget av valgkampen foran parlamentsvalget i desember, med to dominerende hovedblokker, den sosialliberale unionen USL (PSD og PNL) og sentrum/høyre-alliansen ARD (PDL og noen andre partier). USL vant en overlegen valgseier med rundt 60 prosent av stemmene. Băsescu-vennlige ARD fikk i underkant av 17 prosent. Valgdeltakelsen var lav, rundt 42 prosent, men likevel noe høyere enn i 2008.

Victor Pontas koalisjonsregjering fortsatte etter valget. Men etter at det vinteren 2014 kom til syne tydelige motsetninger mellom de to hovedpartiene i regjeringssamarbeidet, valgte Det nasjonalliberale partiet (PNL) å trekke sine statsråder ut av regjeringen den 26. februar. Ponta fortsatte som statsminister. Motsetningene mellom de to partiene ble ikke uttrykt gjennom ideologisk uenighet, selv om partiene gjennom sine tradisjonelle ideologier skulle stå fjernt fra hverandre, men gjennom uenighet om posisjoner, både ved ommøbleringer i regjeringen og med tanke på hvem som skulle stille som kandidat ved presidentvalget i slutten av 2014. Etter at PNL gikk ut av regjeringen, ble det ungarske partiet UDMR ny koalisjonspartner for Pontas sosialdemokrater, slik at den restrukturerte regjeringen kunne fortsette som flertallsregjering.

Tiden fra 2014

Klaus Iohannis blir ny president

Klaus Iohannis ble Romanias president i 2014.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Ved presidentvalget i november 2014 stilte den sosialdemokratiske statsminister Victor Ponta som kandidat og fikk i første valgomgang 40 prosent av stemmene. Sammen med Klaus Iohannis fra Det nasjonalliberale partiet, som fikk 30 prosent, gikk han videre til annen valgomgang. Den ble overraskende vunnet av Klaus Iohannis, som fikk 55 prosent av stemmene. Valgdeltakelsen var på 64 prosent. Iohannis (Johannis på tysk) tilhører den etter hvert svært beskjedne tyske minoriteten i Romania, og mange holdt det for usannsynlig at en som ikke var etnisk rumener, kunne vinne et presidentvalg. Etter valget trakk det ungarske partiet UDMR seg fra regjeringen. I de mest kompakte ungarsk-språklige delene av Romania stemte rundt 80 prosent for Iohannis i annen omgang av presidentvalget og bare rundt 20 prosent på koalisjonspartneren Ponta. Klaus Iohannis tiltrådte som president 21. desember 2014.

Folkelige protester mot korrupsjonskultur blir en politisk maktfaktor

Ponta fortsatte som statsminister til november 2015. Avgangen skyldtes ikke et mistillitsvotum eller nyvalg, men kom etter at et stort antall ungdommer var omkommet i en brann i et klubblokale i Bucureşti, og store gatedemonstrasjoner deretter anklaget det politiske systemet for en korrupsjonskultur. Medvirkende til avgangen var også misnøye med Pontas manglende vilje til å trekke seg ved tidligere anledninger, som da det ble påvist at deler av hans doktoravhandling var plagiat (2012), eller da det ble innledet korrupsjonsetterforskning mot ham (2015). Den store misnøyen med «den politiske klassen», som var et uttrykk som ble mye brukt i de mange demonstrasjonene i en lang rekke byer, førte til at president Iohannis foreslo en regjering som ikke var utgått fra partiene, men som skulle ha deres støtte.

Ny statsminister fra 17. november 2015 ble Dacian Cioloș, tidligere medlem av EU-kommisjonen og partiløs. Regjeringen bestod av fagfolk («teknokrater») på ulike fagfelt, ikke av ledende partipolitikere. Den fikk tillitsvotum med stort flertall i parlamentet og tok sikte på å forberede og sitte fram til neste ordinære parlamentsvalg høsten 2016, samtidig som forsterket kamp mot korrupsjonen stod høyt på programmet.

Valget i 2016

I parlamentsvalget, som ble avholdt 11. desember 2016, var valgdeltakelsen lav, bare 39,8 prosent. Det sosialdemokratiske partiet (PSD) fikk størst oppslutning med 45,6 prosent av stemmene, Det nasjonalliberale partiet fikk 20,2 prosent . På tredjeplass kom et nytt parti, Unionen Redd Romania (Uniunea Salvaţi România, USR) med 8,9 prosent. Det har markert seg som et antisystem-parti med ønske om åpenhet i politikken, kamp mot korrupsjon, sterkere utbygging av næringslivet, avbyråkratisering, satsing på levedyktige lokalsamfunn. Det er tilhenger av EU og NATO. Mange av dets medlemmer er relativt unge og velutdannede.

Etter valget ble det dannet en koalisjonsregjering av Det sosialdemokratiske partiet (PSD) og Alliansen av liberale og demokrater (Partidul Alianța Liberalilor și Democraților, ALDE), et mindre parti ledet av den tidligere nasjonalliberale statsminister Călin Popescu-Tăriceanu). Statsminister ble den relativt ukjente Sorin Grindeanu og ikke sosialdemokratenes leder, Liviu Dragnea. Han kunne ikke bli statsminister på grunn av en lov fra 2001 som forbyr straffedømte å sitte i en rumensk regjering. Dragnea hadde en betinget fengselsdom fra 2016 for misligheter ved en folkeavstemning i 2012. En annen sak mot Dragnea ble avsluttet i mai 2019 med en ubetinget fengselsdom.

Demonstrasjoner mot korrupsjon

Nye lovforslag man fryktet ville svekke kampen mot korrupsjon førte til store demonstrasjoner i januar og februar 2017.

Den nye regjeringen tiltrådte i begynnelsen av januar 2017. Noe av det første den gjorde, var å forsøke å endre straffelovens bestemmelser om maktmisbruk i offentlig tjeneste, slik at korrupsjon bare ville være straffbar dersom beløpet var minst 200 000 lei (cirka 400 000 kroner). Ved lavere beløp skulle reaksjonene være administrative. For å få ned fangetallet i de overbefolkete rumenske fengslene ble det samtidig foreslått et omfattende amnesti. Dermed ville også mange korrupsjonsdømte politikere slippe fri.

Selv om senere varianter av forslaget gjorde unntak på dette punktet, skapte disse handlingene fra den nye regjeringen et inntrykk av at kampen mot korrupsjon ble avblåst eller svekket, en kamp som de siste årene hadde vært ført med stadig større styrke av Romanias antikorrupsjonsmyndighet ledet av statsadvokaten Laura Codruța Kövesi. Dessuten provoserte framgangsmåten ved bruk av dekreter i stedet for normal lovbehandling.

Denne situasjonen førte til de mest omfattende gatedemontrasjonene som har vært i Romania siden kommunistregimets fall i 1989. De største var i Bucureşti på Piaţa Victoriei foran regjeringsbygningen, men det var også demonstrasjoner i en lang rekke andre byer. Demonstrasjonene, som var fredelige, begynte i slutten av januar 2017 og nådde et høydepunkt i begynnelsen av februar. Regjeringen gikk etter hvert bort fra å gjennomføre de omstridte forslagene gjennom hastebehandling.

Regjeringsparti med mistillit mot egen regjering

Viorica Dăncilă ble Romanias første kvinnelige statsminister i 2018.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Forholdet mellom statsminister Grindeanu og partileder Dragnea ble utover våren 2017 stadig dårligere. En evalueringsrapport i partiet førte til at partiledelsen i juni krevde at Grindeanu måtte gå av. Da han nektet, ble han ekskludert av partiet, og de aller fleste av hans statsråder søkte om avskjed.

President Iohannis ville ikke diskutere en alternativ sosialdemokratisk statsminister med partileder Dragnea så lenge den sittende statsministeren verken hadde trukket seg eller fått mistillit. Derfor valgte partiledelsen, med støtte av den mindre koalisjonspartneren ALDE, i juni 2017 å reise mistillitsforslag i parlamentet mot sin egen statsminister. Han ble etterfulgt av partifellen Mihai Tudose. Rundt årsskiftet 2017/2018 utviklet det seg en liknende konflikt mellom den nye statsministeren og partilederen Dragnea, som førte til at også Tudose gikk av. Han ble 29. januar 2018 etterfulgt av Viorică Dăncilă, som dermed ble Romanias første kvinnelige statsminister.

Motsetninger mellom president og regjering

At det etter parlamentsvalget i desember 2016 ble ulik politisk farge på regjering og president, har ført til flere åpne konflikter, en situasjon som kan minne om motsetningene mellom president Băsescu og sosialdemokratene i den forrige presidentperioden. Også i konflikten med president Iohannis har det vært trusler om at han kan bli suspendert av parlamentet med anklager om manglende etterlevelse av grunnloven. Truslene er ikke satt ut i livet.

Konfliktene har handlet om flere forhold, blant annet om godkjenning av nye statsråder og forandringer i justissektoren knyttet til kampen mot korrupsjon. Et eksempel på det siste er at president Iohannis mot sin vilje måtte finne seg i å godta regjeringens avskjedigelse i 2018 av den profilerte lederen for Romanias antikorrupsjonsmyndighet (Direcția Națională Anticorupție, DNA), Laura Codruța Kövesi. Da hun i februar 2019 ble innstilt til stillingen som sjef for EUs nyopprettete statsadvokatkontor (EPPO), ble hun motarbeidet av sin egen regjering, samtidig som Romania like før (1. januar 2019) for første gang hadde overtatt formannskapet i Rådet for Den europeiske union. EPPO skal som uavhengig enhet etterforske og straffeforfølge forbrytelser mot EUs budsjett. Korrupsjon er et av nøkkelområdene.

Valgåret 2019

Det er to valg i Romania i 2019, presidentvalg om høsten og valg til Europaparlamentet i mai. Valgdeltakelsen til Europavalget var større enn til parlamentsvalget i 2016. Sosialdemokratene (PSD), som er det største regjeringspartiet og som fikk 45,6 prosent av stemmene i 2016, fikk i Europavalget 2019 bare 22,5 prosent og måtte se seg slått av Det nasjonalliberale partiet (PNL), som fikk 27 prosent.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg