Etter Nicolae Ceauşescus fall ble styret overtatt av en midlertidig regjering fra Den nasjonale redningsfronten, med Ion Iliescu i spissen. Han hadde hatt tillitsverv i Kommunistpartiet, men gikk tidlig mot Ceauşescus politikk og mistet sin makt. Statsminister ble Petre Roman. Redningsfronten ønsket å fremstå som tverrpolitisk, men stilte likevel opp som parti og vant en klar seier (66 prosent) i de første frie valgene i mai 1990. Ion Iliescu ble valgt til president og gjenvalgt i 1992. Store demonstrasjoner i Bucureşti mai–juni 1990 for et klarere brudd med den kommunistiske fortiden, endte med at tusenvis av gruvearbeidere inntok byen for å «rydde opp».

Den nasjonale redningsfronten ble splittet våren 1992, i det mer reformorienterte Demokratiske partiet (ledet av Petre Roman) og Iliescu-fløyen, som i 1993 tok navnet Det sosiale demokratis parti i Romania (PDSR). Ved presidentvalget i 1996 vant Emil Constantinescu fra partigruppen Demokratisk konvent over Iliescu i annen valgomgang, med 54 prosent av stemmene. Iliescu vant imidlertid presidentvalget igjen i 2000. Hans fremste motkandidat var den høyreekstreme Corneliu Vadim Tudor, som fikk nærmere 30 prosent oppslutning i den første valgomgangen. Tudor ble av mange sammenlignet med Østerrikes Jörg Haider. Han drev en valgkamp med sterke angrep på landets nasjonale minoriteter– ungarere og sigøynere – og gjorde seg bemerket med klart antisemittiske uttalelser, samtidig som han raste mot kriminelle og nyrike. I annen valgomgang fikk Iliescu også mange stemmer fra velgere som var meget skeptiske til Iliescu, både til hans kommunistiske fortid før revolusjonen i 1989, til hans rolle under revolusjonen og til hans manglende respekt for demokratiske spilleregler da gruvearbeidere ble mobilisert mot demonstranter i 1990. I valget på nasjonalforsamling i 2000 avtegnet noe av det samme bildet seg, men Iliescus sosialdemokratiske parti PDSR fikk en noe klarere ledelse på Tudors nasjonalistiske Partiet for Stor-Romania, PRM.

Presidentvalget i 2004 ble overraskende vunnet av Traian Băsescu fra Alliansen for rettferdighet og sannhet (DA) med 51,2 prosent av stemmene. Statsminister Adrian Năstase fra det sosialdemokratiske partiet (PSD, tidligere kalt PDSR) fikk 48,8 prosent. Ved parlamentsvalget ble sosialdemokratene størst, med 37 prosent av stemmene. En allianse mellom Băsescus demokratiske parti (PD) og det nasjonal-liberale partiet (PNL) fikk 31,3 prosent av stemmene. Valgresultatet førte til en koalisjonsregjering mellom disse to partiene og noen mindre partier. Statsminister ble Călin Popescu-Tăriceanu fra det nasjonal-liberale partiet. Det oppstod etter hvert et motsetningsforhold mellom president og statsminister, og i 2007 avskjediget statsministeren regjeringsmedlemmene fra det demokratiske partiet og fortsatte som leder av en mindretallsregjering.

Ved parlamentsvalget i 2008 kom Vadim Tudors høyreekstreme parti under sperregrensen og ble uten representasjon. Sosialdemokratene gikk en del tilbake, men fikk likevel i allianse med det lille konservative partiet 33 prosent av stemmene. Størst framgang hadde president Băsescus parti (nå med navnet Det demokratisk-liberale partiet, PDL), som ble størst i parlamentet, men som oppnådde et litt lavere stemmetall enn sosialdemokratene. I deputertkammeret fikk PDL 115 av de 334 plassene, i senatet 51 av 137. Etter valget ble det dannet en koalisjonsregjering av sosialdemokratene (PSD) og liberaldemokratene (PDL) ledet av statsminister Emil Boc (PDL), som stod president Băsescu nær. Høsten 2009 gikk denne regjeringen i oppløsning. Etter at sosialdemokratene hadde gått ut, ble den felt ved et mistillitsvotum i midten av oktober. Sosialdemokratene samarbeidet nå med de nasjonal-liberale (PNL). En plan for en flertallsregjering av de to partiene (og noen mindre) med  partiløs statsminister strandet på motstand fra president Băsescu. Situasjonen ble blokkert ved at parlamentet samtidig nektet å godkjenne den statsministerkandidaten som presidenten ønsket.

Med landet i en regjeringskrise som hadde vart over en måned ble det avholdt presidentvalg i slutten av november 2009. Den sittende president Traian Băsescu fikk flest stemmer (32,4 prosent), sosialdemokratenes Mircea Geoană fikk 31,2 prosent. Den nasjonal-liberale partilederen Crin Antonescu kom på tredjeplass med 20,0 prosent. Motsetningene mellom det nasjonal-liberale partiet PNL og det liberal-demokratiske partiet PDL var nå så store at Antonescu anbefalte sine velgere å stemme på sosialdemokraten Geoană i annen valgomgang 6. desember. Valget ble likevel med knapp margin vunnet av Băsescu, som dermed fikk fornyet sitt mandat med fem år. Etter presidentvalget ble regjeringskrisen avsluttet 23. desember 2009 ved at Emil Boc dannet en ny koalisjonsregjering av det liberal-demokratiske partiet (PDL), det ungarske partiet (UDMR) og partiløse politikere. Bocs regjeringstid ble preget av den store internasjonale finanskrisen, som også slo inn over Romania og forårsaket en dyp økonomisk tilbakegang fra slutten av 2008. I 2009 inngikk Romania en avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF), EU og Verdensbanken om støttelån. De rumenske motytelsene var harde budsjettkutt og strukturendringer. Med eurokrisen og de store gjeldsproblemene i mange EU-land i 2011 ble utsiktene for en snarlig bedring av levekårene i Romania enda dårligere, og i januar 2012 opplevde landet en omfattende protestbølge. Den 6. februar 2012 gikk Emil Boc av som statsminister. Han begrunnet avgangen med et ønske om å lette de politiske og sosiale spenningene i landet.

Han ble 9. februar etterfulgt av Mihai-Răzvan Ungureanu. Regjeringen var en koalisjonsregjering av det liberaldemokratiske partiet (PDL), som hadde flertall i regjeringen, det ungarske partiet (UDMR), et mindre parti samt noen partiløse statsråder. Da opposisjonen, som bestod av en allianse mellom Det sosialdemokratiske partiet PSD og Det nasjonal-liberale partiet PNL, stilte mistillitsforslag i april 2012, ble forslaget vedtatt i parlamentet, slik at regjeringen Ungureanu måtte gå av. Alliansen, med navnet Den sosialliberale unionen (Uniunea Social Liberală, USL), var grunnlagt i 2011. Før avstemningen hadde en rekke politikere fra det viktigste regjeringspartiet Det demokratisk-liberale partiet PDL (president Băsescus parti) meldt overgang til opposisjonen, slik at det ble et annet flertall i parlamentet enn det som fulgte av det siste valget. Ny statsminister fra 7. mai 2012 ble Victor Ponta fra Det sosialdemokratiske partiet (PSD). Regjeringen bestod av statsråder fra alliansepartnerne i Den sosialliberale unionen (USL). Parlamentsflertallet ble sommeren 2012 brukt til å suspendere president Băsescu med anklager om maktmisbruk. Folkeavstemningen som i samsvar med grunnloven skulle avgjøre om presidenten skulle avsettes, ble avholdt 29. juli. For at resultatet skulle være gyldig, måtte frammøtet være på 50 prosent + 1. Tvil om manntallslistene hadde et korrekt antall navn, noe som kunne ha betydning for beregning av valgdeltakelsen, førte til at Grunnlovsdomstolen brukte en del tid på å vurdere avstemningens gyldighet. Men 21. august fastslo den at valgdeltakelsen var for lav til at avstemningsresultatet kunne godkjennes, og den suspenderte president Băsescu vendte tilbake til stillingen 28. august. I mellomtiden hadde senatspresident Crin Antonescu, leder for det nasjonalliberale partiet, fungert som president. Romanias politiske krise, der landets store økonomiske og sosiale problemer kom i bakgrunnen for langvarig partipolitisk krangel, ble i denne perioden ytterligere utdypet.

Høsten 2012 var preget av valgkampen foran parlamentsvalget 9. desember, med to dominerende hovedblokker, den sosialliberale unionen USL (sentrum/venstre) og sentrum/høyre-alliansen ARD. USL vant en overlegen valgseier med rundt 60 prosent av stemmene (58,6 prosent til deputertkammeret, 60,1 prosent til senatet). Băsescu-vennlige ARD fikk i underkant av 17 prosent. Andre partier i den nye nasjonalforsamlingen var Dan Diaconescus populistiske parti PP-DD (Partidul Poporului - Dan Diaconescu) og det ungarske partiet UDMR. Valgdeltakelsen var lav, rundt 42 prosent, men likevel noe høyere enn i 2008. Victor Pontas koalisjonsregjering fortsatte etter valget. Men etter at det vinteren 2014 kom til syne tydelige motsetninger mellom de to hovedpartiene i regjeringssamarbeidet, valgte det nasjonal-liberale partiet (PNL) å trekke sine statsråder ut av regjeringen den 26. februar. Ponta fortsatte som statsminister. Motsetningene mellom de to partiene ble ikke uttrykt gjennom ideologisk uenighet, selv om partiene gjennom sine tradisjonelle ideologier skulle stå fjernt fra hverandre, men gjennom uenighet om posisjoner, både ved ommøbleringer i regjeringen og med tanke på hvem som skulle stille som kandidat ved presidentvalget i slutten av 2014. Etter at PNL gikk ut av regjeringen, ble det ungarske partiet ny koalisjonspartner for Pontas sosialdemokrater, slik at den restrukturerte regjeringen kunne fortsette som flertallsregjering.

Ved presidentvalget 2014 stilte statsminister Ponta som kandidat og fikk i første valgomgang 2. november 40 prosent av stemmene. Sammen med Klaus Iohannis fra Det nasjonal-liberale partiet, som fikk 30 prosent, gikk han videre til annen valgomgang 16. november. Den ble overraskende vunnet av Klaus Iohannis, som fikk 55 prosent av stemmene, mot 45 prosent for Ponta. Valgdeltakelsen var på 64 prosent. Etter valget trakk det ungarske partiet UDMR seg fra regjeringen. I de mest kompakte ungarsk-språklige delene av Romania stemte ca. 80 prosent for Iohannis i annen omgang av presidentvalget og bare ca. 20 prosent på Ponta. Klaus Iohannis tiltrådte som president 21. desember 2014. Ponta fortsatte som statsminister til november 2015. Avgangen skyldtes ikke et mistillitsvotum eller nyvalg, men kom etter at et stort antall ungdommer var omkommet i en brann i et klubblokale i Bucureşti, og store gatedemonstrasjoner deretter anklaget det politiske systemet for en korrupsjonskultur. Medvirkende til avgangen var også misnøye med Pontas manglende vilje til å trekke seg ved tidligere anledninger, som da det ble påvist at deler av hans doktoravhandling var plagiat (2012), eller da det ble innledet korrupsjonsetterforskning mot ham (2015). Den store misnøyen med "den politiske klassen", som var et uttrykk som ble mye brukt i de mange demonstrasjonene i en lang rekke byer, førte til at president Iohannis foreslo en regjering som ikke er utgått fra partiene, men som har deres støtte. Ny statsminister fra 17. november 2015 ble Dacian Cioloș,  tidligere medlem av EU-kommisjonen og partiløs. Regjeringen bestod av fagfolk ("teknokrater") på ulike fagfelt, ikke av ledende partipolitikere. Den fikk tillitsvotum med stort flertall i parlamentet og tok sikte på å forberede og sitte fram til neste ordinære parlamentsvalg høsten 2016, samtidig som forsterket kamp mot korrupsjonen stod høyt på programmet.

I parlamentsvalget, som ble avholdt 11. desember 2016, var valgdeltakelsen lav, bare 39,8 prosent. Det sosialdemokratiske partiet (PSD) fikk størst oppslutning med 45,6 prosent av stemmene, det nasjonal-liberale partiet fikk 20,2 prosent . På tredjeplass kom et nytt parti, Unionen Redd Romania (Uniunea Salvaţi România, USR) med 8,9 prosent. Det har markert seg som et anti-system parti med ønske om åpenhet i politikken, kamp mot korrupsjon, sterkere utbygging av næringslivet, avbyråkratisering, satsing på levedyktige lokalsamfunn. Det er tilhenger av EU og NATO. Mange av dets medlemmer er relativt unge og velutdannete.

Etter valget ble det dannet en koalisjonsregjering av det dominerende sosialdemokratiske partiet (PSD) og Alliansen av liberale og demokrater. Statsminister ble den relativt ukjente Sorin Grindeanu og ikke sosialdemokratenes leder, Liviu Dragnea. Han kunne ikke bli statsminister på grunn av en lov fra 2001 som forbyr straffedømte å sitte i en rumensk regjering. Dragnea hadde en betinget fengselsdom fra 2016 for misligheter ved en folkeavstemning i 2012. Den nye regjeringen tiltrådte i begynnelsen av januar 2017. Noe av det første regjeringen gjorde, var å forsøke å endre straffelovens bestemmelser om maktmisbruk i offentlig tjeneste, slik at korrupsjon bare ville være straffbar dersom beløpet var minst 200 000 lei (ca. 400 000 kroner). Ved lavere beløp skulle reaksjonene være administrative. For å få ned fangetallet i de overbefolkete rumenske fengslene ble det samtidig foreslått et omfattende amnesti. Dermed ville også mange korrupsjonsdømte politikere slippe fri. Selv om senere varianter av forslaget gjorde unntak på dette punktet, skapte disse handlingene fra den nye regjeringen et inntrykk av at kampen mot korrupsjon ble avblåst eller svekket, en kamp som hadde vært ført med stadig større styrke av Romanias antikorrupsjonsmyndigheter de siste årene. Dessuten provoserte framgangsmåten ved bruk av dekreter i stedet for normal lovbehandling. Denne situasjonen førte til de mest omfattende gatedemontrasjonene som har vært i Romania siden kommunistregimets fall i 1989. De største var i Bucureşti på Piaţa Victoriei foran regjeringsbygningen, men det var også demonstrasjoner i en lang rekke andre byer. Demonstrasjonene, som var fredelige, begynte i slutten av januar 2017 og nådde et høydepunkt i begynnelsen av februar. Regjeringen gikk etter hvert bort fra å gjennomføre de omstridte forslagene gjennom hastebehandling.

Forholdet mellom statsminister Grindeanu og partileder Dragnea ble utover våren 2017 stadig dårligere. En evalueringsrapport i partiet førte til at partiledelsen i juni krevde at Grindeanu måtte gå av. Da han nektet, ble han ekskludert av partiet, og de aller fleste av hans statsråder søkte om avskjed. President Iohannis ville ikke diskutere en alternativ sosialdemokratisk statsminister med Dragnea så lenge den sittende statsministeren verken hadde trukket seg eller fått mistillit. Derfor valgte partiledelsen, med støtte av den mindre koalisjonspartneren ALDE, til slutt å reise mistillitsforslag i parlamentet mot sin «egen» statsminister. Forslaget ble vedtatt i et fellesmøte av Senatet og Deputertkammeret 21. juni 2017, slik at Grindeanu måtte gå av. Han ble 29. juni etterfulgt av partifellen Mihai Tudose.

Som følge av vanstyret under Ceauşescu var Romania et av de landene i Øst-Europa som var aller vanskeligst stilt økonomisk da kommunistregimene brøt sammen i 1989. Etter 1989 gikk levestandarden ytterligere ned, og store deler av befolkningen fikk en svært vanskelig livssituasjon. Privatiseringen av storindustrien gikk til å begynne med langsomt. I handel og tjenesteyting vokste det likevel fram mange nye private bedrifter i løpet av kort tid. Inflasjonen var i 1993 oppe i 300 prosent, men har siden gått ned. Bruttonasjonalproduktet sank de første årene etter 1989, men fra 1993 begynte en forsiktig vekst.

Mot slutten av 1990-årene var Romanias økonomiske situasjon problemfylt, med stor arbeidsløshet, høy inflasjon og underskudd på handelsbalansen. Levestandarden var blant de laveste i Europa, og landet hadde gjennomført færre økonomiske reformer enn øvrige post-kommunistiske land. Mange ulønnsomme virksomheter ble nedlagt, blant annet. ble rundt 30 kullgruver stengt i 1998. Det meste av det øvrige næringslivet var etter hvert blitt privatisert. Bygninger og annen fast eiendom som var overtatt av staten under kommunismen, ble tilbakeført til tidligere eiere eller deres arvinger. I forbindelse med omleggingen av det økonomiske systemet fra kommunistisk planøkonomi til kapitalisme økte de sosiale forskjellene kraftig. Landet har vært preget både av fattigdom og korrupsjon. Romania ble i 2005 og 2006 også sterkt rammet av de mange flommene som rammet Sentral-Europa og særlig Donau. Fra 2000 begynte en økonomisk vekst som etter hvert ble betydelig, inntil den internasjonale finanskrisen i 2008 avbrøt veksten, slik at det i 2009 ble en betydelig økonomisk tilbakegang og økt arbeidsløshet. Etter at Romania ble medlem av EU, har et stort antall rumenere søkt arbeid i andre land, ikke minst i Spania og Italia.

Minoritetenes stilling, ikke minst ungarernes, har til tider vært et konflikttema. I mars 1990 var det sammenstøt mellom ungarere og rumenere i Târgu Mureş i Transilvania. Senere har det ikke kommet til nye voldsepisoder av noe omfang, men det har flere ganger vært spente politiske situasjoner, både i lokale spørsmål og i lovgivningen sentralt, bl.a. om skolepolitikk. Rom-folket (sigøynerne) utgjør også en betydelig minoritet i Romania, og de har egne organisasjoner og er representert i Parlamentet. På tross av dette, og selv om de utsettes for mye diskriminering i hverdagen, står deres situasjon i liten grad på den politiske dagsorden.

Etter grunnloven av 1991 er Romania en republikk med parlamentarisk styre, men det har stadig vært diskusjon om monarkiet. Kong Mihai (Mikael 1), som måtte abdisere i 1947, har besøkt Romania flere ganger. De første årene etter 1989 ble han ved flere anledninger nektet innreise fordi man ville unngå folkelig begeistring for gjeninnføring av monarkiet, men meningsmålinger har vist at det store flertall ikke ønsker kongedømme. Under president Traian Băsescu har det vært en politisk dragkamp mellom presidenten og parlamentet. Băsescu ønsker at presidenten skal ha en sterkere stilling, og i forbindelse med presidentvalget 2009 gjennomførte han en rådgivende folkeavstemning, med forslag om at Romania skal gå over fra tokammersystem til ettkammersystem i parlamentet. Han fremmet også et forslag om at antallet parlamentarikere ikke skal være høyere enn 300. Begge forslagene fikk flertall, men har likevel ikke resultert i noen revisjon av grunnloven. Ved valget til nasjonalforsamling i desember 2012 gjorde de partiene som støttet Băsescus linje det dårlig. Den sosialliberale unionen, som har ønsket å begrense presidentens makt, fikk derimot to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen, nok til å kunne forandre grunnloven, forutsatt at slike vedtak bekreftes i folkeavstemning.

Utenrikspolitisk gikk Romania etter 1989 inn for en hurtigst mulig integrering i europeiske strukturer. Romania ble medlem av Europarådet i 1993. Landet var det første i Øst-Europa som undertegnet NATOs «Partnerskap for fred»-avtale i 1994. I 1999 åpnet EU-kommisjonen for å innlede forhandlinger med Romania om EU-medlemskap. Fra 2002 slapp rumenske innbyggere å ha pass for å reise til landene som er med i Schengen-samarbeidet. Dette markerte EUs anerkjennelse av de fremskritt unionen mente Romania hadde gjort de siste årene. Romania innførte i 2002 strengere kontroll med innbyggere som ønsket å reise ut av landet og krevde at man måtte kunne vise til et fastsatt beløp for å forlate landet. Mange rom-folk (sigøynere) følte seg diskriminert av myndighetene og hevdet at de ble nektet utreise til tross for at alle dokumenter var i orden.

Forholdet til Ungarn har tidvis vært noe spent på grunn av minoritetsspørsmålet, men begge land har bestrebet seg på å holde en åpen dialog, og samarbeidstiltak, bl.a. på det militære område, er satt i gang. I en grunnavtale mellom de to land inngår både vilkårene for minoritetene og forsikringer om at grensene ligger fast.

Mange i Romania fant det urimelig at republikken Moldova og Romania ikke ble slått sammen til ett land ved kommunismens fall, slik det var før den sovjetiske annekteringen av Bessarabia i 1940, men verken den rumenske regjeringen eller myndighetene i Moldova har ønsket noen gjenforening. I forholdet til Ukraina har det vært uoverensstemmelser om den rumenske minoritetens vilkår i Bukovina og Sør-Bessarabia, om råderetten over Slangeøya med omliggende sjøterritorium og over kontinentalsokkelen i Svartehavet. Øya måtte avstås til Sovjetunionen (Ukraina) i 1948, uten at det var bestemt i fredsavtalen etter krigen. Etter oppløsningen av Sovjetunionen overlot Romania og Ukraina til Den internasjonale domstolen i Haag å avgjøre striden om Slangeøya. I en kjennelse fra februar 2009 ble Romania tilkjent råderetten over ca. 80 prosent av det sjøterritoriet som var omstridt (omfanget av kontinentalsokkel og eksklusiv økonomisk sone). Selve øya forble ukrainsk territorium. I forholdet til Russland har skjult russisk støtte til separatistene i Transnistria (den østligste del av Moldova) vært et problem, men også russisk uro i forhold til enkelte av Romanias USA-vennlige engasjementer.

Under NATOs krig mot Jugoslavia i 1999 gav Romania NATO tillatelse til å bruke landets luftrom til bombetokter mot Jugoslavia. Romania ble medlem av NATO i 2004. Landet har nære bånd til USA og sendte 700 soldater til Irak og 500 til Afghanistan. USA har også fått bruke militærbaser i Romania. Da president Barack Obama høsten 2009 la bort planene fra forgjengeren George W. Bush om et rakettskjold i Polen og Tsjekkia til vern mot mulige angrep fra land som Iran og Nord-Korea, lanserte han samtidig planer om en annen form for rakettbeskyttelse som skulle omfatte hele Øst-Europa, og i mindre grad skulle kunne oppfattes som rettet mot Russland. Romania var raskt ute med å hilse planene velkommen og sa seg interessert i å stille rumensk territorium til disposisjon.

Siden Romania ikke oppfylte EUs krav i tide, var ikke Romania blant de landene som ble medlem av EU i 2004. Det ble blant annet krevd ytterligere økonomisk forbedring, visse strukturelle reformer, fortsatt kamp mot korrupsjon og en avklaring i forholdet til landets minoriteter. Våren 2005 godkjente Europaparlamentet medlemskapsavtalen mellom Romania og EU. Avtalen ble formelt undertegnet i Luxembourg i april 2005 av den rumenske presidenten, statsministeren og utenriksministeren. Romania ble medlem av EU i 2007. Det var ventet at Romania (sammen med Bulgaria) fra 2011 skulle bli med i Schengen-samarbeidet. Romania mente at alle betingelser var oppfylt, men Nederland og Finland la høsten 2011 ned veto begrunnet med at Romania og Bulgaria ikke var kommet langt nok i å bekjempe korrupsjon og organisert kriminalitet, selv om de tekniske betingelsene var oppfylt. Finland har senere oppgitt sin motstand mot å ta med Romania og Bulgaria i Schengen-samarbeidet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.