Roman de la rose
Et manuskript av Roseromanen fra 1353. Fra Bibliothèque de Genève.
Av /Fine Art Images/Heritage.
Jean de Meun og Guillaume de Lorris
Fremstilling fra slutten av 1300-tallet av de to forfatterne, Jean de Meun og Guillaume de Lorris, som sitter og skriver Roseromanen.
Av /Album / British Library.

Roman de la rose er et stort allegorisk gammelfransk dikt fra 1200-tallet og er et av de mest populære verkene i fransk middelalder. Roseromanen er ikke ulik ridderromanen i formen, og følger samme versemål.

Faktaboks

Uttale
råmˈã də la rå:z

Roseromanen har en unik posisjon i litteraturhistorien fordi den er ett av få verk som er skrevet av to forfattere, med flere cirka 30 års mellomrom. Den første delen på cirka 4000 verselinjer ble skrevet rundt 1230 av Guillaume de Lorris. Resten av diktet på cirka 18 000 verselinjer, ble skrevet rundt 1275 av Jean de Meung.

De to delene er svært forskjellige, ikke bare i lengde: De gjenspeiler også hvor ulike de to opphavsmennene var. Lorris var poet og sang kjærlighetens pris i lyriske former, og den første delen av diktet er derfor skrevet i høvisk stil. De Meung på sin side var prosaist og vitenskapsmann, og hadde dermed en mer rasjonell tilnærming til kjærligheten. Den andre delen er derfor mer didaktisk og filosofisk og tar opp sosiale, politiske og økonomiske spørsmål i allegoriens form. Den har også et sterkt satirisk preg, og rommer mange parodier på blant annet latinsk litteratur.

Handling

Tematisk hører verket inn under kjærlighetsdiktningen. Diktet handler i all hovedsak om dikterjegets begjær etter en rosenknopp som han så for seg i en drøm han hadde som ung. Rosen er en allegori for Kvinnen, og i jakten på henne kommer dikterjeget i kontakt med flere andre allegoriske skikkelser, for eksempel Hat, Svik, Ondskap, Misunnelse og Alderdom, men også Fest, Glede, Ungdom og Skjønnhet. Historien kulminerer når den unge mannen endelig kommer seg inn i tårnet hvor rosen befinner seg.

Betydning

Viktigere enn selve handlingsforløpet var det den anerkjente middelalderhistorikeren Johan Huizinga kaller verkets «encyklopediske rikdom»: Det bugner over av digresjoner og ble dermed ansett som et skattkammer for dannelse og åndelig utvikling.

Roseromanen ble etterlignet over hele Europa og var mye lest: Skal vi tro antallet bevarte manuskripter, som er på over 300 (et imponerende tall på denne tiden), var etterspørselen etter verket enorm. Samtidig ble også diktet kritisert, blant annet av Christine de Pisan, som mente det var kvinnefiendtlig og umoralskt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kay, Sarah (1995). The Romance of the Rose. London: Grant & Cutler.
  • Morton, Jonathan (2015). «Le Roman de la rose». French Studies, Volume 69, Issue 1. https://doi.org/10.1093/fs/knu233.
  • Nordahl, Helge (1997). «Innledning». Guillaume de Lorris, Roseromanen, gjendiktet av Helge Nordahl. Oslo: Aschehoug, Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg