Foreldre: Smed Karl Emanuel Hansen (1891–1974) og Malvina Henriette Jacobsen (1893–1986).
Gift 1) 7.4.1945 med barnepleier Marit Hansen (12.1.1921–24.10.1974), datter av transportarbeider Oskar Hansen og hustru Olga; 2) 1978 med forliksrådsformann Marit Nelly Brynhildsen f. Jacobsen (4.6.1930–), datter av elektriker Georg Nicolai Jacobsen (1902–77) og husmor Valborg Gundersen (1904–97).
Rolf Arthur Hansen var en norsk politiker fra Arbeiderpartiet, som var statsråd i Odvar Nordlis og Gro Harlem Brundtlands regjeringer.
Hansen var forsvarsminister fra 1976 til 1979 og miljøvernminister fra 1979 til 1981. Fra 1972 til 1974 var han formann i Oslo Arbeiderparti. I 1981 ønsket innflytelsesrike miljøer at han skulle etterfølge Nordli som statsminister, men Hansen pekte selv på Gro Harlem Brundtland, som ble regjeringssjef.
Hansen var formann i styret for OBOS fra 1982 til 1986.
Med røtter i et aktivt arbeidermiljø på Oslos østkant sluttet Hansen seg i ungdomsårene til Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) og fikk skolering på tillitsmannskurs og Sosialistisk aftenskole. I likhet med arbeiderungdom flest kom han raskt ut i yrkeslivet. Etter framhaldsskole og teknisk aftenskole arbeidet han flere år i skipsradiobransjen.
Under andre verdenskrig arbeidet han som montør i en industribedrift, og han fikk flere viktige verv i motstandskampen i arbeiderbevegelsen. I 1942 ble han medlem av ungdomsfylkingens sentrale illegale utvalg –to år senere leder.
Etter frigjøringen var han landssekretær i Framfylkingen i perioden 1945–1952 og samtidig medlem av sentralstyret i AUF (til 1955). I årene 1952–1955 var han dessuten landsmøtevalgt sekretær i AUF. Dyktige ungdomspolitikere blir gjerne satt på krevende oppgaver. Rolf Hansen var politisk sekretær for sosialminister Gudmund Harlem fra 1956 til 1959 og deretter i 15 år henholdsvis sekretær og formann i maktbastionen Oslo Arbeiderparti. I perioden 1969–1974 var han medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre. Personlig og politisk sto han Einar Gerhardsen nær.
Ved siden av sine oppgaver i partiet hadde Rolf Hansen en rekke offentlige verv. Han var medlem av Oslo skolestyre i årene 1952–1967 (formann fra 1963), medlem av Statens edruskapsråd 1962–1967 og medlem av Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen fra 1971 til 1976. I årene 1971–1975 (og igjen 1981–1990) var han forretningsfører for Folketeaterbygningen i Oslo, der både Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet hadde sine kontorer, og han ble i pressen gjerne omtalt som «vaktmesteren». Tilnavnet skyldtes, må vi tro, både hans personlige egenskaper og hans rydde- og altmuligmann-rolle i arbeiderbevegelsen.
For partifellene var det neppe noen overraskelse at Hansen ble forsvarsminister (1975–1979) og senere miljøvernminister (1979–1981) i Odvar Nordlis regjering. Han hadde bred politisk erfaring, og som medlem av Ombudsmannsnemnda for Forsvaret fra 1952 til 1965 hadde han ervervet inngående kjennskap til det militære.
Rolf Hansen hørte til statsminister Nordlis indre krets og ble en markant forsvarsminister. Hans resolutte og endeframme opptreden gjorde ham respektert og avholdt i offisersmiljøet. Til statssekretær valgte han en kunnskapsrik og dynamisk forsker, Johan Jørgen Holst. De to utfylte hverandre. Som statsråd fikk Hansen, i likhet med sine forgjengere, først og fremst slite med en opposisjon i arbeiderbevegelsen. Den hadde særlig klangbunn i en tverrpolitisk grasrotbevegelse mot atomvåpen.
Da Gro Harlem Brundtland i 1979, etter fem år som miljøvernminister, ble flyttet over til Stortinget, ble Rolf Hansen hennes etterfølger. Miljøspørsmål var kommet høyere på den politiske dagsorden, og det var behov for å ha en ny tungvekter i stillingen da konflikten om Alta-utbyggingen toppet seg rundt 1980. I Hansens tid ble det fremmet en rekke natur- og miljøvernsaker som det var blitt arbeidet med i flere år, blant annet fredning av Hardangervidda.
Flere sentrale aktører, deriblant Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen, har omtalt statsministerskiftet i 1981. Fortsatt mangler Hansens versjon. Bakgrunnen var en alvorlig lederkrise: Partiformann Reiulf Steen og en tydelig syk og sliten statsminister Nordli var i ferd med å miste grepet. Sentralt plasserte personer i arbeiderbevegelsen, blant annet toppene i fagbevegelsen, så et behov for opprydding. Med sin politiske tyngde og popularitet fremstod Rolf Hansen i 1980–1981 som en egnet statsministerkandidat. Men selv om han erkjente at partiet var i en vanskelig situasjon, var hans ambisjoner på egne vegne beskjedne. Selv mente han at den unge og dyktige nestlederen, Gro Harlem Brundtland, var den naturlige kandidaten. Da hun var villig og hadde nødvendig støtte, fant Hansen det enkelt å velge. For dem som hadde ønsket å skyve ham frem som statsminister, kom avgjørelsen åpenbart uventet. Hansen fortsatte som miljøvernminister i Brundtlands regjering til den gikk av etter valgnederlaget 1981.
Også etter statsrådtiden hadde Hansen en rekke offentlige og organisasjonsmessige verv, blant annet som styreleder i Oslo Bolig og Sparelag (OBOS) 1982–1987, leder av Landsrådet for Heimevernet 1986–1990 og formann i Den Norske Atlanterhavskomité 1985–1992. Han ble utnevnt til æresmedlem i Det norske Arbeiderparti i 1996.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.