Rodolphe Töpffer

Rodolphe Töpffers farfar hadde emigrert til Genève fra Tyskland. Faren var maler av yrke; på fritiden malte han landskapsbilder og tegnet karikaturer. Også sønnen ville bli landskapsmaler, men en defekt i øynene gjorde at han ikke kunne satse på en slik karriere. Han studerte derfor språk og litteratur i Genève og Paris.

Töpffer giftet seg tidlig, og sammen med sin kone startet han i 1823 i Genève en pensjonatskole for utenlandske gutter. I 1832 ble han professor i retorikk ved høyskolen i Genève, men han drev samtidig pensjonatskolen videre. Han satt også en tid i bystyret i Genève som representant for det konservative partiet. En konservativ grunnholdning preger hele verket hans. Både i tekster og i tegninger latterliggjør han ofte de personer i samtiden som harf en for sterk tro på utvikling og fremskritt.

Töppfers forfatterskap omfatter komedier, romaner og fortellinger, blant annet Nouvelles génévoises (1841 «Noveller fra Genève»), som ble meget populære i samtiden. Han skrev også reiseskildringer og en rekke underholdende skildringer fra utflukter han foretok sammen med elevene sine. En del av disse skildringene ble utgitt i 1843 under tittelen Voyages en zig-zag (Reiser på kryss og tvers). Men det Töpffer i dag først og fremst huskes for, er seriene med tegninger og tekster. Disse laget han fra først av for å underholde venner og elever, de var ikke beregnet på et større publikum.

Som forfatter fikk Töpffer sterke impulser fra antikkens litteratur, ikke minst fra den romerske dikteren Vergil. Særlig ble han pregt av Vergils skildringer av forskjellene mellom den travle verdensbyen Roma og det fredelige Latium, den idylliske landsbygden omkring hovedstaden. Komedieforfatteren Molière og filosofen Jean-Jacques Rousseau, som kom fra samme by som Töppfer, ble også viktige inspirasjonskilder for ham.

Blant bildekunstnere Töpffer lærte av, var nederlandske malere som Hieronymus Bosch og Pieter Brueghel far og sønn, samt den franske radereren Jacques Callot. Han fikk også sterke impulser fra en del engelske malere og tegnere på 1700-tallet. Disse laget humoristiske og satiriske bilder fra dagliglivet i samtiden, og det var noe av det samme Töpffer skulle gjøre i sine bildeserier. En kunstner Töpffer lærte særlig mye av, var William Hogarth.

En personlighet som på sine eldre dager skulle bli meget interessert i Töpffers verk, var den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe. Videre fikk Töpffer mange impulser fra den sveitsiske forfatteren Johann Caspar Lavater. Lavater var en av de viktigste representantene i sin tid for fysiognomikken, for den ideen at kroppsbygningen og utseendet til en person forteller noe om personens karakter og indre egenskaper.

I dag er de fleste forskere svært kritiske til fysiognomikken sett i lys av medisinsk og psykiatrisk forskning. Men på 1800-tallet var oppfatningen meget utbredt. Töpffer la stor vekt på at utseendet til figurene han tegnet skulle gjenspeile karaktertrekkene deres. Denne oppfatningen har senere vært viktig for mange tegneserieskapere.

Töpffer bidro sterkt til å utvikle en grafiske teknikk som han kalte autographie («autografi»). Denne bestod i at han tegnet med penn direkte på et spesiallaget papir. Deretter trykte han bildet han hadde tegnet ved å legge det på en litografisk plate med baksiden opp. Autografien gjorde det mulig å arbeide raskere enn om om man brukte de grafiske teknikkene som var vanlige på hans tid.

Töpffer utgav til sammen syv bildeserier med tilhørende tekster. Seriene kalte han Histoires en images (Historier i bilder) eller Histoires en estampes (Historier i trykk). Seriene.ble ikke utgitt i samme rekkefølge som de ble laget. Den første serien Töpffer tegnet ferdig, var Les Amours de M. Vieux Bois (Herr Vieux Bois' kjærighetshistorier). Denne serien ble fullført i 1927, men ble først utgitt ti år senere. Den første serien som kom i bokform var Histoire de M. Jabot (Fortellingen om herr Jabot) som Töpffer tegnet i 1831 og som ble utgitt i 1833. Den forteller om en snobb fra borgerskapet som forsøker å få innpass i adelen.

Flere av Töpffers serier kom ut på 1840-tallet: Blant dem er Monsieur Pencil (1840, Herr Pencil). Den handler om en tegner som opplever at vinden blåser bort skissene hans, og på avveie utløser de en rekke begivenheter som både er komiske og livsfarlige. Monsieur Cryptogame (1845, Herr Cryptogame) forteller om en livsfjern insektsamler og hans klossete forsøk på å få seg en kjæreste.

Den siste serien som kom ut mens Töpffer levde, var Les Voyages et aventures du docteur Festus (1846, Doktor Festus' reiser og eventyr). Mange av historiene om den vandrende legens Festus' opplevelser er parodier på avsnitt fra Goethes drama Faust. Denne serien hadde Töpffer allerede laget i 1831, så Goethe fikk se den før han døde (1832). Det fortelles at han moret seg meget over Töpffers parodi. Töpffer etterlot også flere ufullførte serier med tekster og tegninger.

Töpffer skal ha vært en beskjeden mann, men han visste at han var en nyskaper både som kunstner og som håndverker. I Essais d'Autographie (1842, Essays om autografi) forklarer han den grafiske teknikken han hadde utviklet. I Essais de Physiognomie (1846, Essays om fysiognomi)forteller han blant annet om de kunstnerne han hadde vært inspirert av i sitt arbeide.

Töpffers tekster og tegninger ble kjent i mange land. Alt i 1842 ble fortellingen om hr. Vieux Bois oversatt til engelsk og utgitt i Chicago med tittelen The Adventures of Mr. Obadiah Oldbuck. Denne utgivelsen skulle få vesentlig betydning for utviklingen av tegneserien i USA .

Töpffers serier fikk også mye å si for utviklingen av tegneserien i Tyskland og Nederland. Den tyske tegneren Wilhelm Busch som blant annet skapte figurene Max und Moritz, forløperne for Knoll og Tott, var sterkt inspirert av Töpffer. I Nederland har interessen for Töpffers tekster og tegninger holdt seg levende like til vår tid. Seriene hans er blitt utgitt i stadig nye utgaver, og det er skrevet flere nederlandske poplåter som handler om figurer Töpffer hadde skapt.

Også i Frankrike står tegneserien sterkt. Det virker likevel som om Töpffer har hatt mindre innflytelse på utviklingen av den franske tegneserien enn på tegneseriene i Tyskland og Nederland. Men også Frankrike har hatt kunstnere som uttrykt seg ved å skrive og tegne på samme tid, og flere av dem har sett på Töpffer som et av sine viktigste forbilder. To skikkelser som gjerne trekkes frem er Alfred Jarry og Jean Cocteau. Særlig har Jarry gitt uttrykk for at Töpffers karikaturer av bornerte spissborgere var en inspirasjonskilde da han laget sin komiske og groteske skikkelse Kong Ubu.

Blant de mange områdene Töpffer var opptatt av, var også barnetegninger. I boken Reflexions et menus propos d'un peintre génevois (Refleksjoner og små ytringer av en maler fra Genève), som utkom året etter hans død, hevdet han at barn hadde en større kreativ evne enn voksne fordi de ikke hadde fått ødelagt sin skaperevne av kravene fra skoler og universiteter. Derfor hadde Töpffer selv ønsket å leve og arbeide slik at han i størst mulig grad kunne beholde barnet i seg.

Kunzle, David: Father of the comic strip: Rodolphe Töpffer. University press of Missisippi 2007, ISBN: 978-1-57806-947-7.

• tegneserier