Kanselliet ble på 1100-tallet skilt ut som en egen institusjon, med en egen kansler (utnevnt av keiseren) som leder av det daglige arbeidet, og fra 1200-tallet med en juridisk utdannet protonotar (senere betegnet som riksvisekansler) som nestkommanderende. Men det var lite kontinuitet i arbeidet, ettersom staben ble mer eller mindre fullstendig utskiftet ved hvert keiserskifte og riket ennå ikke hadde noen fast hovedstad.
I keiser Fredrik 3s regjeringstid i andre halvdel av 1400-tallet ble kanselliet delt i to – én del for riksanliggender og én for saker som gjaldt keiserens affærer i de habsburgske arvelandene. Denne ordningen ble opphevet da hans sønn Maximilian ble valgt til tysk konge i 1486 og erkebiskopen av Mainz på ny fikk det overordnede ansvaret for kanselliet. Etter at Maximilian hadde tiltrådt som keiser og riksdagen i Worms i 1495 hadde lansert sin riksreform, opprettet han dessuten et eget hoffkanselli, som raskt fikk seg tillagt de østerrikske sakene. Dette hoffkanselliet fikk i de neste seksti år også delansvar for riksdekkende saker, og i 1559 ble de to kanselliene slått sammen til et rikshoffkanselli, med fast tilhold i slottskomplekset Hofburg i Wien. Den nye institusjonen fikk også ansvar for riksseglet og rikets sentralarkiv.
Riksvisekansleren ble nå den virkelige leder for kanselliet, men det var fortsatt strid mellom keiserne og erkekanslerne om hvem som skulle utnevne ham, inntil keiser Leopold 1 i 1660 bekreftet at dette var erkekanslerens domene. Riksvisekansleren var fra 1669 også medlem av keiserens nærmeste rådgiverkrets, die geheime Konferenz. Riksfyrst Rudolph Joseph von Colloredo og senere hans sønn Franz Gundaker von Colloredo-Mansfeld innehadde embetet i til sammen over 60 år fra 1745 og var i denne tiden de viktigste rådgiverne for de siste fire keiserne.
I 1620 hadde keiser Ferdinand 2 skilt ut de østerrikske sakene til et eget kanselli med en kansler som han selv utnevnte, og kompetansestriden mellom de to kanselliene fortsatte i resten av rikets historie, ikke minst fordi keiserne selv ikke alltid skilte tydelig mellom rikets affærer og saker som angikk keiserhuset og de habsburgske arvelandene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.