Rekonstruert Ytre Nordhordlandbunad

Livet til bunaden lagd i mørkeblått klede, fôret med baskerlin. Det er kantet med et blomstermønstret band rundt halsen, ermeåpningene og framkantene. Livet er kopiert etter et liv i privat eie, og det har brei rygg, tett halsringing og ermringinger, og rette framkanter. Livet går nedi stakken, og lukkes med hekter nederst på framkantene.

Det er utarbeidet flere ulike mønstre til bringeduk. Den som ble lagt fram i 1984, hadde ullbroderi i korssting i flere farger. Den var kantet med et rosemønstret band øverst, og fôret med trykt bomullsstoff.

En annen variant er også brodert med ullgarn på lin, men er dekorert med gullfarget knipling på blå silke langs overkanten. En tredje er brodert med perler og ullgarn i kombinasjon, og langs overkanten er den dekorert med perlenett på svart fløyel.

Stakken lages i mørk blå eller svart vadmel eller klede, og er kopiert etter en stakk i privat eie. Det er en såkalt flatfolda­stakk, som har smale folder lagt til linninga uten å bli presset ned. De går fra midtpartiet foran og møtes midt bak. Nederst har stakken dekor av svarte fløyelsband.

Til grønn trøye brukes ikke skjorte, men halvskjorte. Den lages i lin, og er en kopi av en så­kalt halsbøling i privat eie. Halvskjorta har dekor av hvitsøm eller enkel uttrekkssøm. I tillegg brukes løse mansjetter, såkalte «småarmer» som er 18 til 20 centimeter lange.

Det er flere forklær til bunaden. Ett er et mørkt halvullforkle med vertikale, smale striper. Det er kantet med svart fløyel. Forkleet er en kopi av et gammelt forkle i privat eie, og kopien håndveves.

Til forkleet kan en bruke et brodert forkleband, som er brodert med korssting i mange farger. Det har ei blanding av ullgarnsbroderi og perlebroderi. Linhua lages i tynt lerret eller madapolam.

Tradisjonelt har det vært ulike hode­plagg for ugifte og gifte kvinner i området. De ugifte har brukt band i håret. Måten å stelle håret på før en har satt det opp med bandet, har variert gjennom tida. En må anta at samme måte å sette opp håret på har vært brukt både i Masfjorden og de andre områdene i Nordhordland. Dette elementet ved den tradisjonelle draktskikken er tatt opp igjen i bunadbruken. Fordi mange ikke har langt hår, er det lagd løse rogger som settes på hodet. Mange velger å bruke slike løse rogger sjøl om en egentlig har langt nok hår til å sette det opp.

Den gangen hårtråd, som bandet ble kalt, var i tradisjonell bruk, ble det gjort slik: Håret ble delt i to like deler, med midtskill fra isse til nakke. Bandet ble lagt på tvers i nakken, og surret tett rundt hver halvdel av håret. En kunne gjerne skjøte på med garn eller annet materiale for å få det til å se ut som håret var fyldig. De ferdigsurrede «pølsene» ble så lagt i en krans rundt hodet. Til ekstra fint ble det brukt bore i tillegg. Det var et rødt band som ble lagt rundt hodet foran roggene, med et svart eller rosemønstret band oppå, som ble festet i nakken med ei lita sølvspenne. I den siste tida som slik bore var i bruk, var den gjerne lagd ferdig som et svart eller mønstret band med røde kanter.

Hodeplagget for gifte kvinner er til bunaden som til den tradisjonelle folkedrakta – kvithue med vøling. Det er denne vølingen, eller vøvlingen, som skiller mellom Indre og Ytre Nordhordland. Indre Nordhordland har brukt valk under kvithua.

Vølingen blir i dag lagd av papp. En tjukk ståltråd hjelper til å stive av langs den ene kanten, og utenpå er vølingen trekt med hvitt bomullslerret.

Kvithua eller linhua er i slekt med hetta i Hallingdal og Valdres, og har etter det Aagot Noss skriver, antagelig utgangspunkt i linhatten, som er kjent fra 1300-tallet. Linhua er lagd av et rektangulært stykke hvitt lerret, i lin eller bomull. Bredda på stoffet er tilpasset hodet til brukeren, mens lengda har variert gjennom tida og kanskje også fra sted til sted. En regner med at de lengste linhuene er de yngste. I den ene enden er stoffstykket tett rynket sammen, slik at det dannes en sirkel. I sirkelen er det gjerne brodert en rosett i flere farger som kalles kruna.

Når en setter på dette hodeplagget, deler en håret i to like deler, slik at en får midtskill eller «bein reik». Har en langt hår, flettes det og settes opp bak ørene. Vølingen blir satt på foran flettene og hektet sammen i nakken. Deretter settes linhua over vølingen og hektes også sammen i nakken. Linhua blir på den måten hengende nedover ryggen som en pose.

Til bunaden er det lagd en kopi av en vøling/vøvling og ei linhue som har tilhørt Gjertrud Sellevold, som giftet seg i 1872. Linhua lages i stoffet madapolam, eller fint lerret.

Det er to trøyer til bunaden: ei undertrøye og ei utapåtrøye. Undertrøya lages i grønt klede og er kopiert etter ei gammel trøye i privat eie. I det gamle materialet finner en trøyer i både vadmel og klede, og også strikketrøyer. Trøya brukes under det mørke livet, og har tilnærmet samme skjæring som dette. Ermene er skrådde. Rundt halsen, nederst på ermene og langs framkantene er trøya kantet med rosa silkedamask eller rosemønstrete band.

Den andre trøya er ei såkalt lasketrøye, som kan brukes utenpå grøntrøye og mørkt liv. Den lages i mørkeblått eller svart klede eller vadmel, og fôres med lerret. Langs halsringing, framkanter og nederst på ermene er det kanteband med rosemønster på svart bunn. Trøya er kopiert etter ei trøye i privat eie.

Trøya har tett ringing i halsen og rette framkanter. Den går utenpå stakkelinninga, og den isydde kilen midt i ryggen gir tilstrekkelig vidde over hoftene. Kilen gjør at trøya går ned i ei bue midt bak.

Det er kopiert en rød understakk med trykt mønster, og ellers brukes understakk med rynkekappe nederst. Strømpene er oftest svarte.

Det brukes en halsknapp eller ei lita sølje til halvskjorta. Sølvet er oksidert.