Rekonstruert kvinnebunad fra Vest-Telemark med bringeduk

Rekonstruert kvinnebunad fra Vest-Telemark med bringeduk
Av /Norsk bunadleksikon.

Skautet formes av en valk, trøya er skåret slik at den løse bringekluten kommer godt fram foran.

Kvinnebunad fra Vest-Telemark
Av /Norsk folkemuseum.

Kvinne med bringeduk og Rismyr-ladet. Dette brudeladet er ett av flere bevarte lad fra Vest-Telemark, og det er fortsatt i bruk.

Lad
Av /Norsk folkemuseum.
Av .

Artikkelstart

Rekonstruert kvinnebunad fra Vest-Telemark med bringeduk er en bunad som tar utgangspunkt i draktskikken slik den var i Vest-Telemark fra første del av 1800-tallet og fram mot 1880. De enkelte delene av bunaden er nøyaktig kopiert etter tilsvarende gamle plagg, og sammen­setningen av plaggene gir et godt bilde av hvordan kvinner i Vest-Telemark gikk kledd. Rekonstruksjonen av ­bunaden begynte på 1970-tallet og er under stadig utvikling. Bunadnemnda i Telemark Husflidslag ved Tove Løyland, Magnhild Gaastjønn og Signe Tveit har stått i bresjen for arbeidet. Lokalt kalles bunaden bringeklut­bunad etter silketørkleet over bringa.

Bunaden har sitt utspring i samme periode som de broderte kvinnebunadene fra Vest-Telemark, men det er stor forskjell på dem. De broderte bunadene bærer preg av de nasjonale bølgene tidlig på 1900-tallet, da en ivret for å ta opp igjen den særpregede norske prydsømmen. Bunaden med bringeduk forsøker å gi et realistisk bilde av draktskikken i en periode, så langt det er mulig ut fra bevart kildemateriale. I dagens bunadsbilde brukes de to bunadene side om side, og representerer ulike tidsperioder av bunadsarbeidet på 1900-tallet.

Bunaden bærer preg av empiremoten fra tidlig 1800-tall gjennom den høye livlinja. Men sjølve fasongen på livet har røtter bakover til renessansen på 1500-tallet. En kan også se slektskap til bevarte liv i Åmli og Setesdal.

Ettersom klestypen var i bruk en så lang periode av 1800-tallet, er det naturlig at enkelte elementer endret seg. Livet ble sidere fram mot 1880 og nådde livlinja, før det ble byttet ut med liv av en annen type. Som hodeplagg avløste tulleplagget den eldre valken med silketørkle. Fargebruken endret seg også noe, fra det fargesterke mot det mørkere.

I og med at en gjennom bunaden forsøker å fange opp et så rikt spekter av den gamle draktskikken som mulig, er det til enhver tid varierende hvilke stoff som brukes til bunaden. Bunaden er rekonstruert i samarbeid med Bunad- og folkedraktrådet, men har ikke fått endelig uttalelse derfra.

Det er også lagd en barnebunad med utgangspunkt i samme draktskikk. Den er enklere utformet, og brukes uten bringeduken. Husfliden og Almankås ­leverer to ulike varianter av bunaden. Almankås sin variant bygger på et litt yngre materiale enn ­Husflidens variant, og har dermed et sidere liv.

Sittende kvinne, Dalen i Eidsborg. Akvarell
Av /Nasjonalmuseet.

Draktdeler

Liv

Lokalt kalles livet for ovaliv eller upplut. Det er bevart gamle liv som er lagd av svært ulike materialer. Mange av dem er i silke, gjerne brosjerte silke­damasker. Noen bevarte liv har rosesøm. I ryggen har livet den karakteristiske fasongen som kjennetegner Vest-Telemark – spissene som peker oppover. Men livet til denne bunaden har langt mindre spisser enn det som hører til den yngre perioden med fløyelsliv, og livet til den broderte bunaden. Foran består livet bare av to smale seler. Skjæringa på livet er slik at det går høyt opp i ryggen og under armene. Fra gammelt av la de inn innlegg av for eksempel never for at livet ikke skulle gnage.

Livet er dekorert med ulike band og metallkniplinger. Det brukes mange ulike på hvert liv. Bringeduken, som lokalt kalles bringeklut, er et tørkle som brettes til et rektangel og legges over bringa. Det festes ved å brette det rundt selene på hver side. Tørklærne varierer mye i farger og mønstre, og det brukes både ull-, bomulls- og silketørklær.

Trøye

Bunaden har trøye i svart ullstoff, og forkle, bringeklut, hodeplagg og dekor kan variere fra bunad til bunad.

Rekonstruert kvinnebunad fra Vest-Telemark med bringeduk
Av /Norsk bunadleksikon.

Trøya var til vinterbruk, både utendørs og innomhus. Foran følger den fasongen til livet, slik at den bare dekker selene. I ryggen går den like langt som livet. Ermene er rynket til bolen – vide øverst og smale nederst. Langs framkanten, rundt nakken og på ermene er det band av mønstret silke eller brodert med ullgarn.

Stakk

Stakken er i toskaft ullstoff, mørkeblå eller svart. Den er rynket i overkant, og livet er sydd fast til stakken. Foran har stakken et glatt parti. Nederst har stakken ulike typer band. Det kan være et breiere band av ullstoff i en kontrastfarge, og så et smalt mønst­­­ret band over det, eller det kan være et band i samme stoff som stakkestoffet, dekorert med rose­søm.

Skjorte

Det brukes både lin- og bomullsskjorte til bunaden, sjøl om linskjorte nok var det vanligste i den første perioden da draktskikken var i bruk. Skjorta er brodert på halskrage og håndlinninger, og det kan være utført i ulike teknikker. Både kulørt broderi og hvitsøm er i bruk, og det fins mange ulike mønstre.

Forkle

Bevarte forklær viser en variasjonsrikdom i materialer og mønster. Trykte bomullsforklær var eksklusive, men også forklær i ulldamask ble brukt. Damaskforklærne kunne være dekorert med band og kniplinger.

Det er kopiert ulike forklevarianter til bunaden, både trykte bomullsforklær og ulldamaskforklær. Forklebandet er et vevd band som sys fast til for­kleet øverst og tas to ganger rundt livet og knytes foran, slik at endene henger ned. Forklebandet er smalt, bare omtrent halvannen centimeter.

Hodeplagg

I og med at livet til bunaden er fra den eldste perioden da bringeduken var i bruk, ­følger også hodeplagget det samme tidsbildet. I den perioden var hodeplagget for gifte kvinner valk med skaut over. Hodeplagget består av tre deler: ­valken, som ble kalt rudd, et hvitt trekantet tøystykke, som ble kalt skautesnipp, og et større firkantet plagg – helst i silke eller bomull. Dette var hode­plagget for gifte, og er tatt opp igjen til bunaden.

Gifte kvinner klippet håret kort, bandt på valken og satte skautesnippen over, slik at den lå i fine folder foran. Det fortelles at den kunne knytes i nakken eller at knytebanda ble ført opp på hodet igjen. Uten­på skautesnippen satte de et kulørt tørkle, som vanligvis var i silke, men også bomull har vært brukt.

Ugifte kvinner hadde langt hår, og de flettet håret inn i vevde band, kalt stokkfletting. Håret ble delt i to, og bandet ble flettet inn sammen med håret og lagt i en krans rundt hodet. Tilsvarende fletting er kjent fra blant annet Hordaland.

Tørkle

Det brukes flere tørklær til bunaden. Det ene er hodeplagget for gifte kvinner, det andre er bringeduken. I tillegg kan en ha et silketørkle i ­halsen, knyttet utenpå skjortekragen. Tørklærne ble kjøpt av omreisende kramkarer og ofte gitt som gave. En hadde dermed ikke like tørklær på de ulike stedene på klesdrakta. Dette er også videreført i dagens bunadbruk, slik at tørklærne varierer mye i mønster og farge.

Understakk og strømper

En veit lite om understakker så langt tilbake i tid, men det antas at kvinnene brukte understakk, trulig med samme fasong som stakken og med seler på.

Det brukes mørke strømper til bunaden.

Ytterplagg

Det er også rekonstruert en kep i ulldamask, som brukes som ytterplagg til bunaden.

Kep
Av /Norsk bunadleksikon.

Det er bevart flere keper fra Vest-Telemark, og en av disse er kopiert til bunadbruk. Den lages i flerfarget damask i ulike farger og mønstre. Den er fôret og vattert, og holdes sammen foran med ei sølvspenne. Det sies at det bare var gifte kvinner som hadde råd til slike plagg.

Metall

Det brukes en skjortering i halsen på skjorta, og ei større sølje i bringa. Videre er det mansjettknapper til skjorteermene, og kepspenna som er i sølv. Det lages mange ulike utgaver av tradisjonssølv fra Telemark.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg