Vest-Telemarksbunad med bringeduk

Lokalt kalles livet for ovaliv eller upplut. Det er bevart gamle liv som er lagd av svært ulike materialer. Mange av dem er i silke, gjerne brosjerte silkedamasker. Noen bevarte liv har rosesøm. I ryggen har livet den karakteristiske fasongen som kjennetegner Vest-Telemark – spissene som peker oppover. Men livet til denne bunaden har langt mindre spisser enn det som hører til den yngre perioden med fløyelsliv, og livet til den broderte bunaden. Foran består livet bare av to smale seler. Skjæringa på livet er slik at det går høyt opp i ryggen og under armene. Fra gammelt av la de inn innlegg av for eksempel never for at livet ikke skulle gnage.

Livet er dekorert med ulike band og metallkniplinger. Det brukes mange ulike på hvert liv. Bringeduken, som lokalt kalles bringeklut, er et tørkle som brettes til et rektangel og legges over bringa. Det festes ved å brette det rundt selene på hver side. Tørklærne varierer mye i farger og mønstre, og det brukes både ull-, bomulls- og silketørklær.

Trøya var til vinterbruk, både utendørs og innomhus. Foran følger den fasongen til livet, slik at den bare dekker selene. I ryggen går den like langt som livet. Ermene er rynket til bolen – vide øverst og smale nederst. Langs framkanten, rundt nakken og på ermene er det band av mønstret silke eller brodert med ullgarn.

Stakken er i toskaft ullstoff, mørkeblå eller svart. Den er rynket i overkant, og livet er sydd fast til stakken. Foran har stakken et glatt parti. Nederst har stakken ulike typer band. Det kan være et breiere band av ullstoff i en kontrastfarge, og så et smalt mønstret band over det, eller det kan være et band i samme stoff som stakkestoffet, dekorert med rosesøm.

Det brukes både lin- og bomullsskjorte til bunaden, sjøl om linskjorte nok var det vanligste i den første perioden da draktskikken var i bruk. Skjorta er brodert på halskrage og håndlinninger, og det kan være utført i ulike teknikker. Både kulørt broderi og hvitsøm er i bruk, og det fins mange ulike mønstre.

Bevarte forklær viser en variasjonsrikdom i materialer og mønster. Trykte bomullsforklær var eksklusive, men også forklær i ulldamask ble brukt. Damaskforklærne kunne være dekorert med band og kniplinger.

Det er kopiert ulike forklevarianter til bunaden, både trykte bomullsforklær og ulldamaskforklær. Forklebandet er et vevd band som sys fast til forkleet øverst og tas to ganger rundt livet og knytes foran, slik at endene henger ned. Forklebandet er smalt, bare omtrent halvannen centimeter.

I og med at livet til bunaden er fra den eldste perioden da bringeduken var i bruk, følger også hodeplagget det samme tidsbildet. I den perioden var hodeplagget for gifte kvinner valk med skaut over. Hodeplagget består av tre deler: valken, som ble kalt rudd, et hvitt trekantet tøystykke, som ble kalt skautesnipp, og et større firkantet plagg – helst i silke eller bomull. Dette var hodeplagget for gifte, og er tatt opp igjen til bunaden.

Gifte kvinner klippet håret kort, bandt på valken og satte skautesnippen over, slik at den lå i fine folder foran. Det fortelles at den kunne knytes i nakken eller at knytebanda ble ført opp på hodet igjen. Utenpå skautesnippen satte de et kulørt tørkle, som vanligvis var i silke, men også bomull har vært brukt.

Ugifte kvinner hadde langt hår, og de flettet håret inn i vevde band, kalt stokkfletting. Håret ble delt i to, og bandet ble flettet inn sammen med håret og lagt i en krans rundt hodet. Tilsvarende fletting er kjent fra blant annet Hordaland.

Det brukes flere tørklær til bunaden. Det ene er hodeplagget for gifte kvinner, det andre er bringeduken. I tillegg kan en ha et silketørkle i halsen, knyttet utenpå skjortekragen. Tørklærne ble kjøpt av omreisende kramkarer og ofte gitt som gave. En hadde dermed ikke like tørklær på de ulike stedene på klesdrakta. Dette er også videreført i dagens bunadbruk, slik at tørklærne varierer mye i mønster og farge.

En veit lite om understakker så langt tilbake i tid, men det antas at kvinnene brukte understakk, trulig med samme fasong som stakken og med seler på.

Det brukes mørke strømper til bunaden.

Det er bevart flere keper fra Vest-Telemark, og en av disse er kopiert til bunadbruk. Den lages i flerfarget damask i ulike farger og mønstre. Den er fôret og vattert, og holdes sammen foran med ei sølvspenne. Det sies at det bare var gifte kvinner som hadde råd til slike plagg.

Det brukes en skjortering i halsen på skjorta, og ei større sølje i bringa. Videre er det mansjettknapper til skjorteermene, og kepspenna som er i sølv. Det lages mange ulike utgaver av tradisjonssølv fra Telemark.