Bringedukdrakt fra Valdres

Da bunaden ble lagd, ble det kopiert et liv fra Vang som nå er på Norsk Folkemuseum. I tillegg er det registrert andre liv med samme snitt og varierende materialbruk. Dette har dannet utgangspunkt for at en har nokså stor spennvidde i materialene som kan brukes i bunadlivene. Modellbunaden fra 1971 hadde liv i rød ulldamask kantet med svart fløyel. Livene i dag lages i tillegg i flere andre ulldamasker med eller uten innvevde rosemønstre. Disse stoffene er så gode etterligninger av de gamle kalemankstoffene som en greier å få til i dag. Livene lages også i ulike silkedamasker, stripete kalemanklignende ullstoff, ensfargede ullstoffer og plysj. Alle de ulike materialene kantes med fløyelsband, og noen har i tillegg smale metallband innenfor fløyelskantene.

Livet har rundet halsringing og rette framkanter. Ettersom de bevarte gamle livene er små, går livlinja på bunaden rett under bysten.

Bunaden har stakk i svart eller mørkeblått, toskaftvevd ullstoff. Den er tett foldelagt og rekker til to fingerbredder over anklene. Det var Flintoes akvarell som dannet utgangspunkt for valget av svart stakk, ettersom alle kvinnene unntatt bruden på bildet har det. Fasongen ble tatt fra en rød brudestakk fra Vang som nå er ved Valdres Folkemuseum. Det er imidlertid registrert både en svart stakk og to stakker i kalemank etter at bunaden ble satt i produksjon.

Den røde stakken er i tillegg kopiert til brudebunaden. Det er også lagd hverdagsstakker, kordagsstakk, med samme snitt som festbunaden. Denne er lagd på bakgrunn av Flintoes bilder, og lages i blått eller grønt toskafts ullstoff. Til disse bunadene er liv og stakk sydd sammen, og i stedet for løs bringeduk er det en klaff foran i samme stoff som livkjolen, kneppet til livet med fire messingknapper. Stakken er foldelagt foran og tett rynket bak.

Det er kopiert ei trøye i rødt vadmel som tilhører Valdres Folkemuseum. I tillegg er det registrert fire andre trøyer av samme type. Dette er såkalte foldetrøyer. Trøya følger samme skjæring som livet, men går lenger ned foran, og fra hver side og bakover er det sydd på ei kappe fra livlinja og ned. Framstykkene er glatte, mens kappa er tett foldelagt, noe som forklarer hvorfor trøyetypen fikk dette navnet. Ermene er smale og fasongsydde.

Utenpå trøya brukes belte, og i tillegg brukes trøyelenke og spenner i sølv. Til bunaden lages trøya i rødt vadmel og kantes med grønn eller gul silke eller grønn fløyel.

Til hverdagsstakken er det lagd ei trøye som kalles rukketrøye, kopiert etter ei trøye som nå er ved Valdres Folkemuseum. Den lages i grønt valket ullstoff. Trøya sitter tett etter i bolen og har smale ermer. Fra den høye livlinja er det sydd til ei rynket kappe som går utover hoftene.

Bringeduken til modellbunaden fra 1971 er kopiert etter en bringeduk i privat eie fra Øystre Slidre. Den er brodert med holbeinsøm i blått, grønt, gult og hvitt på rødt ullstoff. Den har svart fløyelskant. Etter hvert er det kopiert ei rekke ulike bringeduker, med ulike materialer og dekor. Ullgarnsbroderi, perlebroderi, kniplinger, applikasjoner eller mønstrete band er noen av dekormulighetene.

Beltet lages også i ulike varianter. Til modellbunaden ble det kopiert et belte i rødt, toskaftvevd ullstoff med holbeinsøm og korssting i fargene rødt, blått og gult. Dette beltet er kopiert etter et belte fra Øystre Slidre som er i privat eie. I tillegg lages det belter i perletræing på rødt bunnstoff, samt ulike broderte belter. I tillegg brukes stølebelte med messingstøler på rødt ullstoff. Det er også lagd stølebelte med sølvstøler, men dette er ei nyskaping uten rot i tradisjonen.

Det ble først kopiert ei skjorte fra Vestre Slidre som nå er ved Valdres Folkemuseum. Den er i hvitt lin, og har hvitsøm på både halskrage og håndlinninger samt langs halssplitten foran. En har også lagd skjorta som halvskjorte uten ermer for bruk under trøya. Seinere er det kopiert mange ulike skjortebroderier fra bevarte skjorter ved Valdres Folkemuseum.

Til hverdagsbunaden lages skjorta uten broderi, og helst i grøvre linstoff.

Det brukes i dag svært mange ulike forklær til bunaden. De fleste er lin- eller bomullsforklær med trykt dekor. Noen av dem er spesiallagd etter gamle trykte forklær fra ulike steder i landet, mens andre er valgt fra det som fins i handelen av stoff som har en kvalitet og et mønstertrykk som går godt inn i tidsbildet. I tillegg er det kopiert bevarte forklær i stripet ull. De er svarte, brune eller mørkeblå i bunnen, med vertikale striper i rødt, blått, grønt og hvitt. En regner de stripete ullforklærne for å være litt mindre staspregede enn de trykte forklærne.

Det er ulike hodeplagg for gifte og ugifte til denne bunaden, slik tradisjonen var den tida klærne var i alminnelig bruk. For gifte kvinner kalles hodeplagget rull og for ugifte uppbinding.

Rullen består av en flat, rund pull – såkalt trøsk – av stivt materiale som for eksempel papp. Denne er trukket med hvitt lin og rødt ullstoff, og utenpå der settes hetta, som enten er filert, i kunststrikk eller brodert på bomullstyll. Hodeplagget bindes på med et silketørkle som brettes og legges glatt over panna, krysses bak i nakken og knytes midt foran oppe på hodet.

Jenteuppbindinga består av hårbandet som vikles rundt langt hår og settes opp i en krans rundt bakhodet. Utenpå det oppsatte håret legges ei såkalt perlebore, som er et stykke rødt ullstoff som er pyntet med perler og metallkniplinger. Over hår og bore legges et sammenbrettet silketørkle glatt over panna, krysses i nakken og knytes midt foran, slik som til hodeplagget for gifte.

Til hverdagsstakken er det kopiert ei blå lue. Det er ei tobladslue som slutter tett langs hodebunnen og så fortsetter et stykke opp fra hodet. Den lages i blått vadmel og kan være pyntet med ullband i rødt og gult. Denne lua ble, slik Flintoe skildrer det på draktbildene sine, brukt av gifte kvinner, mens ugifte samlet håret i nakken med et vevd band.

Til festbunaden brukes gjerne silketørkle i halsen. Det fins flere modeller i handelen av tidsriktige mønstre og typer. Til hverdagsbunaden brukes ikke silketørkle.

Det er kopiert flere løslommer til bunaden. De lages i svart eller blått ullstoff med ulike former for dekor på framsida. De lukkes med en messingknapp og henger i en messingkrok i et band som knytes rundt livet. En veit lite om hvorvidt slike lommer ble båret synlige eller gjemt under forkle eller stakk.

Slik draktbildene viser, var strømpene gjerne blå. Det er derfor lagd strikkede strømper i blått ullgarn. Svarte, tette strømper brukes også.

Spenner og lenke til trøya er i sølv, og er kopiert etter ei lenke ved Valdres Folkemuseum og spenner som er i privat eie i Vestre Slidre. Videre har trøya knapper i ermesplittene. Stølebeltene i messing er lagd etter tilsvarende gamle forbilder. Det brukes ellers gjerne to søljer i skjorta samt mansjettknapper i sølv. Flere gullsmeder har jobbet med tradisjonelt sølv fra Valdres, og det fins gode kopier av det gamle materialet i handelen. Beltespennene kan være i sølv eller messing, kopiert etter gamle modeller. Likedan er krok og knapp til løslomma kopiert etter gamle forbilder.