Rekonstruert kvinnebunad fra Valdres – Bringedukdrakt

Bringedukdrakt og kordagsstakk
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Bringedukdrakta er en bunad fra Valdres som ble rekonstruert tidlig på 1970-tallet og satt i produksjon i 1971. Magny Smedsrud Karlberg sto for rekonstruksjonsarbeidet, og bunaden er rekonstruert på bakgrunn av draktskikken slik den var i de øvre bygdene i Valdres tidlig på 1800-tallet. I tillegg til et omfattende materiale bestående av bevarte plagg er også bildemateriale, som akvareller av Johannes Flintoe, trukket inn i arbeidet, samt skriftlige kilder. Bunaden er i alle deler kopier av tilsvarende gamle plagg, som har tilhørt en draktskikk fra et gitt geografisk område og i en bestemt tidsperiode.

Draktskikken i Valdres, hovedsakelig Vang og Slidre, er sammensatt av elementer som peker langt bakover i tid, slik som hodeplagget og bringeduk og stølebelte. Samtidig har disse alderdommelige trekkene smeltet sammen med nye impulser som kom utenfra tidlig på 1800-tallet. Den høye livlinja bærer preg av empirestilen fra den tida, og materialene viser både eldre stildrag og yngre moteimpulser. Ettersom draktskikken er grundig dokumentert og en har mange bevarte plagg, har en kunnet utlede et slags rammeverk av materialer og mønstre som en kan variere innenfor. Dette gjør at bunaden får et uensartet uttrykk, der brukerne kan skape sine individuelle varianter i stedet for at alle blir likt kledd.

Rekonstruert kvinnebunad fra Valdres – Bringedukdrakt
Av /Norsk bunadleksikon.

Rekonstruksjonen

Fra venstre: «Kone i Kirkedragt, Brudgom, Brud, Brudepiger, Kone i Stadsdragt hjemme i Huset». Akvarellen av Johannes Flintoe fra ca. 1820 har vært en viktig kilde til rekonstruksjon av bunadene.

«Dragter i Valders i Vang Sogn»
Av .

Da bunaden først ble satt i produksjon, var det som konebunad med det særegne hodeplagget som kalles rull. Seinere er jentehodeplagget uppbinding rekonstruert, og det er også lagd ei egen brudedrakt med tilhørende sølv. Ettersom Flintoe også dokumenterte hverdagsklær fra samme periode, har en kunnet lage slike til bunadbruk i dag. Disse følger hovedlinjene i snittet til festklærne, men skiller seg ut i materialbruk og har også egne hodeplagg. Landsnemnda for bunadsspørsmål konkluderte slik i 1971: «Nemnda krever for å kunne tilrå en bunad at den er i samsvar med lokal folkedrakttradisjon, hvilket også innebærer kvalitet når det gjelder materialer og utførelse. Magny Karlberg har utført et godt rekonstruksjonsarbeid.»

Magny Smedsrud Karlberg, som sto for rekonstruksjonen, har også hatt en sentral posisjon i bunadsarbeidet i Norge etter at bunaden ble satt i produksjon. Hun var fram til utgangen av 2005 direktør ved sekretariatet til Bunad- og folkedraktrådet, og besitter ikke bare kompetanse på draktskikk i Valdres, men over det ganske land. Den gang bunaden ble utarbeidet, var det som den første daværende Landsnemnda for bunadsspørsmål ga uttalelse om etter at de ble omorganisert og fikk nye retningslinjer på 1960-tallet. Måten rekonstruksjonsarbeidet ble utført på, har blitt retningsgivende for bunadsarbeidet som har blitt og blir utført i samarbeid med Bunad- og folkedraktrådet.

Brudebunad

Brur med hodeplagget rull, såkalt herdasylv og stølebelte
Av /Norsk bunadleksikon.
Rullen til bruden er åpen bak, slik at håret synes. Det samme gjelder jenteuppbinding, mens konerullen skjuler håret.
Av /Norsk bunadleksikon.

Det er også rekonstruert en egen brudebunad med utgangspunkt i samme draktskikk. Den består av rød stakk og trøye, det såkalte herdasylvet, som er et stoff som ligger over skuldrene. Stoffet er besatt med støler og band som dekor. Hodeplagget for bruden er av typen lad, og denne brudestasen er dokumentert i Norge fra andre halvdel av 1600-tallet, etter det Aagot Noss skriver i boka Lad og Krone. Hodeplagget kalles i Valdres for brurrull.

Draktdeler

Hverdagsstakken med trøye, og lue for gifte kvinner
Av /Norsk bunadleksikon.

Liv

Da bunaden ble lagd, ble det kopiert et liv fra Vang som nå er på Norsk Folkemuseum. I tillegg er det registrert andre liv med samme snitt og varierende materialbruk. Dette har dannet utgangspunkt for at en har nokså stor spennvidde i materialene som kan brukes i bunadlivene. Modellbunaden fra 1971 hadde liv i rød ulldamask kantet med svart fløyel. Livene i dag lages i tillegg i flere andre ulldamasker med eller uten innvevde rosemønstre. Disse stoffene er så gode etterligninger av de gamle kalemankstoffene som en greier å få til i dag. Livene lages også i ulike silkedamasker, stripete kalemanklignende ullstoff, ensfargede ullstoffer og plysj. Alle de ulike materialene kantes med fløyelsband, og noen har i tillegg smale metallband innenfor fløyelskantene.

Livet har rundet halsringing og rette framkanter. Ettersom de bevarte gamle livene er små, går livlinja på bunaden rett under bysten.

Stakk

Bunaden har stakk i svart eller mørkeblått, toskaftvevd ullstoff. Den er tett foldelagt og rekker til to fingerbredder over anklene. Det var Flintoes akvarell som dannet utgangspunkt for valget av svart stakk, ettersom alle kvinnene unntatt bruden på bildet har det. Fasongen ble tatt fra en rød brudestakk fra Vang som nå er ved Valdres Folkemuseum. Det er imidlertid registrert både en svart stakk og to stakker i kalemank etter at bunaden ble satt i produksjon.

Den røde stakken er i tillegg kopiert til brudebunaden. Det er også lagd hverdagsstakker, kordagsstakk, med samme snitt som festbunaden. Denne er lagd på bakgrunn av Flintoes bilder, og lages i blått eller grønt toskafts ullstoff. Til disse bunadene er liv og stakk sydd sammen, og i stedet for løs bringeduk er det en klaff foran i samme stoff som livkjolen, kneppet til livet med fire messingknapper. Stakken er foldelagt foran og tett rynket bak.

Trøye

Trøya har foldelagt kappe mens livet går ned i stakken
Av /Norsk bunadleksikon.

Det er kopiert ei trøye i rødt vadmel som tilhører Valdres Folkemuseum. I tillegg er det registrert fire andre trøyer av samme type. Dette er såkalte foldetrøyer. Trøya følger samme skjæring som livet, men går lenger ned foran, og fra hver side og bakover er det sydd på ei kappe fra livlinja og ned. Framstykkene er glatte, mens kappa er tett foldelagt, noe som forklarer hvorfor trøyetypen fikk dette navnet. Ermene er smale og fasongsydde.

Utenpå trøya brukes belte, og i tillegg brukes trøyelenke og spenner i sølv. Til bunaden lages trøya i rødt vadmel og kantes med grønn eller gul silke eller grønn fløyel.

Til hverdagsstakken er det lagd ei trøye som kalles rukketrøye, kopiert etter ei trøye som nå er ved Valdres Folkemuseum. Den lages i grønt valket ullstoff. Trøya sitter tett etter i bolen og har smale ermer. Fra den høye livlinja er det sydd til ei rynket kappe som går utover hoftene.

Bringeduk og belte

Bringeduken til modellbunaden fra 1971 er kopiert etter en bringeduk i privat eie fra Øystre Slidre. Den er brodert med holbeinsøm i blått, grønt, gult og hvitt på rødt ullstoff. Den har svart fløyelskant. Etter hvert er det kopiert ei rekke ulike bringeduker, med ulike materialer og dekor. Ullgarnsbroderi, perlebroderi, kniplinger, applikasjoner eller mønstrete band er noen av dekormulighetene.

Beltet lages også i ulike varianter. Til modellbunaden ble det kopiert et belte i rødt, toskaftvevd ullstoff med holbeinsøm og korssting i fargene rødt, blått og gult. Dette beltet er kopiert etter et belte fra Øystre Slidre som er i privat eie. I tillegg lages det belter i perletræing på rødt bunnstoff, samt ulike broderte belter. I tillegg brukes stølebelte med messingstøler på rødt ullstoff. Det er også lagd stølebelte med sølvstøler, men dette er ei nyskaping uten rot i tradisjonen.

Skjorte

Det ble først kopiert ei skjorte fra Vestre Slidre som nå er ved Valdres Folkemuseum. Den er i hvitt lin, og har hvitsøm på både halskrage og håndlinninger samt langs halssplitten foran. En har også lagd skjorta som halvskjorte uten ermer for bruk under trøya. Seinere er det kopiert mange ulike skjortebroderier fra bevarte skjorter ved Valdres Folkemuseum.

Til hverdagsbunaden lages skjorta uten broderi, og helst i grøvre linstoff.

Forkle

Det brukes i dag svært mange ulike forklær til bunaden. De fleste er lin- eller bomullsforklær med trykt dekor. Noen av dem er spesiallagd etter gamle trykte forklær fra ulike steder i landet, mens andre er valgt fra det som fins i handelen av stoff som har en kvalitet og et mønstertrykk som går godt inn i tidsbildet. I tillegg er det kopiert bevarte forklær i stripet ull. De er svarte, brune eller mørkeblå i bunnen, med vertikale striper i rødt, blått, grønt og hvitt. En regner de stripete ullforklærne for å være litt mindre staspregede enn de trykte forklærne.

Hodeplagg og halstørkle

Til venstre hodeplagg for gift, konerull, og til høyre hodeplagg for ugift, jenteuppbinding
Av /Norsk bunadleksikon.

De ugifte kvinnene hadde håret samlet i nakken med et band, til hverdags. Slik er det gjenskapt i bunaden i dag.

Rekonstruert kvinnebunad fra Valdres – Bringedukdrakt
Av /Norsk bunadleksikon.

Det er ulike hodeplagg for gifte og ugifte til denne bunaden, slik tradisjonen var den tida klærne var i alminnelig bruk. For gifte kvinner kalles hodeplagget rull og for ugifte uppbinding.

Rullen består av en flat, rund pull – såkalt trøsk – av stivt materiale som for eksempel papp. Denne er trukket med hvitt lin og rødt ullstoff, og utenpå der settes hetta, som enten er filert, i kunststrikk eller brodert på bomullstyll. Hodeplagget bindes på med et silketørkle som brettes og legges glatt over panna, krysses bak i nakken og knytes midt foran oppe på hodet.

Jenteuppbindinga består av hårbandet som vikles rundt langt hår og settes opp i en krans rundt bakhodet. Utenpå det oppsatte håret legges ei såkalt perlebore, som er et stykke rødt ullstoff som er pyntet med perler og metallkniplinger. Over hår og bore legges et sammenbrettet silketørkle glatt over panna, krysses i nakken og knytes midt foran, slik som til hodeplagget for gifte.

Til hverdagsstakken er det kopiert ei blå lue. Det er ei tobladslue som slutter tett langs hodebunnen og så fortsetter et stykke opp fra hodet. Den lages i blått vadmel og kan være pyntet med ullband i rødt og gult. Denne lua ble, slik Flintoe skildrer det på draktbildene sine, brukt av gifte kvinner, mens ugifte samlet håret i nakken med et vevd band.

Til festbunaden brukes gjerne silketørkle i halsen. Det fins flere modeller i handelen av tidsriktige mønstre og typer. Til hverdagsbunaden brukes ikke silketørkle.

Løslomme

Det er kopiert flere løslommer til bunaden. De lages i svart eller blått ullstoff med ulike former for dekor på framsida. De lukkes med en messingknapp og henger i en messingkrok i et band som knytes rundt livet. En veit lite om hvorvidt slike lommer ble båret synlige eller gjemt under forkle eller stakk.

Understakk, strømper og band

Slik draktbildene viser, var strømpene gjerne blå. Det er derfor lagd strikkede strømper i blått ullgarn. Svarte, tette strømper brukes også.

Metall

Spenner og lenke til trøya er i sølv, og er kopiert etter ei lenke ved Valdres Folkemuseum og spenner som er i privat eie i Vestre Slidre. Videre har trøya knapper i ermesplittene. Stølebeltene i messing er lagd etter tilsvarende gamle forbilder. Det brukes ellers gjerne to søljer i skjorta samt mansjettknapper i sølv. Flere gullsmeder har jobbet med tradisjonelt sølv fra Valdres, og det fins gode kopier av det gamle materialet i handelen. Beltespennene kan være i sølv eller messing, kopiert etter gamle modeller. Likedan er krok og knapp til løslomma kopiert etter gamle forbilder.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg