Rekonstruert Osbunad (kvinne)

Livet lages i ulike silkestoff med innvevd mønster i flere farger. Det er kort med tettskåren halsringing, og har en tjukk valk nederst. Livet kantes med ensfargete eller mønstrete silkeband i ulike farger, og har metallkniplinger innenfor kantene. Det lukkes med maljer eller ringer og maljekjede foran.

Noen liv kalles staveliv etter metallbanda som dekorerer ryggen. Disse livene har samme snitt som de andre, og lages i rødt eller grønt. De kantes med ensfarget silke, rosemønstrete band eller røde og gule krokakvarder med breie sølvband innenfor. Gifte kvinner bruker grønne liv, og ugifte bruker røde.

Det er bevart mange bringeduker, og det lages også mange ulike til bunaden. Teknikkene er perlenett eller nedsydde perler på stoff. De fleste er kantet og fôret med bomullsstoff eller lin. Øvre kant er gjerne av fløyel eller silke med metallknipling.

Beltene i denne perioden er trædd i perlenett, som er montert på rødt stoff kantet med blå eller grønn silke. Beltene er fra sju til ti og en halv centimeter. Gifte kvinner kan som alternativ bruke stølebelte med stølene montert på stoff. Det hører fangband til beltet, lagd i samme teknikk og materialer som beltet.

Bunadstakken lages i blått klede med grønn silkekant nederst og et rosemønstret band over silkekanten. Den er rynket med fem tråder øverst, men har et cirka 40 centimeter glatt parti foran. Stakken rekker to tredjedeler ned på leggen.

Det lages skjorte eller halvskjorte (buling) i lin. Skjorta er rynket ved halskrage og håndlinninger. På halskragen og håndlinningene er det brodert med sammentrekkssøm eller enkel uttrekkssøm. Halvskjorta har samme broderi på kragen som skjorta.

Det brukes enten hvitt forkle med dobbelt uttrekkssøm eller trykt bomullsforkle til bunaden.

Det er flere typer hodeplagg til bunaden. Gifte kvinner bar skaut med valk under. Både ugifte og gifte brukte lue, og i denne perioden var de høye og hadde som skautet valk under. Ugifte hadde blå luer med blått silkeband langs framkanten, gifte brukte luer i brun fløyel.

Ugifte kvinner brukte også rogger. Ifølge bygdeboka har både blå og røde band til rogger vært i bruk. Håret deles i to deler, og bandet surres tett rundt hver del. Så legges de to delene omkring hodet som en krans og endene knytes i nakken.

Det brukes et silketørkle i halsen.

Tradisjonelt har det vært brukt to ulike trøyer i dette området. Den ene er ei undertrøye som bæres under livet, den andre er ei lasketrøye som brukes utenpå.

Undertrøya lages i rødt ullstoff med tilnærmet primærsnitt. Den har omtrent samme skjæring i halsen som livet, mens ermene er todelte og trange. Rundt halsen og foran er trøya kantet med blått, mens ermene har rosemønstrete eller ensfargete band som kanting.

Lasketrøya har fått navnet sitt etter de to eller tre laskene bak. Den lages i blå eller svart vadmel. Foran har den samme skjæring som livet, og er kantet med rosemønstrete band. Trøya lukkes med skjulte hekter foran. I denne perioden sitter livlinja høyt på lasketrøya, som på livet.

Det lages røde strikkestrømper med mønsterstrikk til bunaden. Disse holdes oppe med strømpeband i ulike farger.

En lager understakker i ensfarget eller stripete bomullsstoff. Stakkene lages av skrådde bredder og kan ha kappe med band nederst. Slike stakker er yngre enn den perioden bunaden har utgangspunkt i.

Maljene eller ringene samt kjedet til livet er i sølv. Det brukes en dobbel halsknapp øverst i skjorta og ei eller to søljer. Beltespenna er også i sølv, og i tillegg kan altså gifte kvinner bruke stølebelte med metallstøler. Det er ikke lagd eget sølv til bunaden, men en bruker av det som fins i handelen. Det meste av sølvet er forgylt.

I denne perioden kryper livlinja nedover igjen og nærmer seg kroppens naturlige livlinje. Valken blir mindre og forsvinner mot slutten av perioden. Det samme gjør maljene eller ringene og kjedet. Materialene og fasongen er imidlertid nokså like som i Periode I. Stavelivene brukes i denne perioden bare av gifte kvinner.

Bringedukene er for en stor del som i den eldre perioden, men i tillegg brukes de med broderi av ullgarn og perler samt perlevevde. Beltene er betydelig smalere i denne perioden enn den eldre, og fangband på perlebeltene brukes ikke. Gifte kvinner hadde stølebelter i denne perioden også, og disse kunne ha fangband.

Stakken til denne bunaden lages i svart eller blåsvart vadmel, klede eller toskafts ullstoff. Stakken er sidere enn i Periode I, og går ca. to fingerbredder over ankelknuten. Stakken er også videre enn den eldre typen, og består nå av to høyder. Den er rynket i livet og har cirka 25 centimeter glatt fangbredde. Enten er den uten pynteband nederst, eller den har et cirka fire centimeter bredt fløyelsband litt opp på stakken. Stakken er skonert med bomullsstoff.

Til denne bunaden kan skjorta være i enten lin eller bomull, med samme fasong som den andre skjorta, men med annet broderi. Denne skjorta har broderi både på halskrage, håndlinninger og langs splitten foran. Teknikkene er tettsøm eller enkelt uttrekkssøm, og det er oftest ulikt broderi på de forskjellige stedene på skjorta. Under trøya kan en bruke halvskjorte, og den har samme broderi som skjorta.

Til denne bunaden brukes helst trykt bomullsforkle med ulike mønstre. Til aller største høytid kan en bruke tilsvarende hvitt forkle med bord av dobbelt uttrekkssøm.

Skautet for gifte kvinner er det samme som i den eldre perioden. Ugifte bruker fortsatt rogger eller blå lue. Gifte kvinner har svart lue i stedet for den brune, og valken inni lua er nå borte.

Det brukes samme type trøyer til denne bunaden som den i Periode I. Forskjellen er at livlinja på lasketrøya synker sammen med livet, slik at den nærmer seg kroppens livlinje.

Det brukes silketørkle i halsen.

Til denne bunaden brukes svarte strømper, og de holdes oppe av strømpeband i ulike farger.

Understakkene lages i ensfarget eller stripete bomullsstoff. Stakkene lages av skrådde bredder og kan ha kappe med band nederst.

Med unntak av maljer, ringer og kjede brukes det samme metallet til denne bunaden som til den eldre perioden.