Rekonstruert Hadelandsbunad (kvinne)

Kjolen til bunaden tar utgangspunkt i klesskikken slik den var til stasbruk fra midten på 1800-tallet, og da gjerne hvordan høytidsklærne var utformet. Til hverdags og bortgonge sinnimellom forteller kildene at en brukte livkjoler i den samme tidsperioden.

Kjolen til bunaden er kopiert etter en kjole i privat eie, fra Skari i nordre Brandbu. Den gamle kjolen er sydd av hjemmespunnet og hjemmevevd ulltøy, såkalt ullverken, slik det var vanlig på Hadeland, og den er datert til cirka 1850. Overdelen er fôret med grovt, hjemmevevd linlerret. Verken ble vevd både ensfarget, stripet og rutet, men til kjoler skulle verkenet i 1850 være rutet i flere farger. Det er kopiert flere ulike rutestoff til bunaden. Det ene er fra kjolen som er utgangspunkt for snittet. Dette stoffet er i fargene rød-brunlilla (som kaltes høgbront), rosa, rødt, grønt og svart. I tillegg er det kopiert et stoff som stammer fra Tingelstad i Brandbu. Dette har blått som hovedfarge, med ruter i lilla og flere grønnfarger. Et annet stoff, som stammer fra Berven i vestre Brandbu, har brun hovedfarge, med ruter i blått, rødt og mørkt og lyst grønt.

Kjolen har nyrokokkosnitt, med ettersittende liv med rund, vid halsringing og lange, glatte ermer. Kjolelivet (overdelen) lukkes med skjulte hekter midt foran. Kjolelivet er kantet med tittekanter av kjolestoffet i halsringing, ermesømmene, nederst på ermene og nederst på livet.

Stakken har et rynkeparti midt bak, og er så foldelagt framover slik at foldene møtes midt foran. Kjolen håndsys, og spilesømmen i livet er med på å danne bunadens særpreg.

Det er kopiert ei såkalt underbluse i tynt bomullslerret, såkalt voile, etter ei slik bluse i privat eie i Brandbu. Den har kniplet blondebesetning med to ulike mønstre, og til dagens bluser brukes enten håndkniplede eller maskinproduserte blonder. Blusa har smal halslinning, som lukkes med hekte og hempe, og lange, glatte to-søms-ermer.

Det hører lue til bunaden, og det er fargesettingen på hodeplagget som tradisjonelt skilte mellom ugifte og gifte kvinner. Mens de ugifte brukte luer av lyse stoffer med mange farger i, brukte de gifte kvinnene svarte luer av atlask-silke. Den lokale betegnelsen på lua er honnlue. I tillegg til sjølve lua består hodeplagget av strøkbann og hallhøllik med skru. Skillet mellom ugifte og gifte er videreført i bunaden, og alle delene av det tradisjonelle hodeplagget er kopiert.

Kjersti Prestkvern har kopiert ei konelue i svart silkesateng, med hallhøllik og skru av kjøpeblonde, mens Else Johnsrud har kopiert både konelue i svart silkesateng og jentelue i mønstret silkedamask. Else Johnsrud har også stått for utarbeidelse av strøkbann og hallhøllik med håndbrodert skru. Hun har kopiert tre gamle skru: To som er i privat eie, og ett som er ved Hadeland Folkemuseum. Disse skruene er håndlagde og lagd i teknikken tyllbroderi. Sjølve tyllbroderiet er det Astrid Molden som har utført. I tillegg brukes skru av kjøpeblonde som skru til bunaden.

Strøkband strikkes til bunaden av hvitt bomullsgarn. Den tradisjonelle påkledningsmåten forteller at kvinnene strammet alt håret bakover og delte det i to deler som de satte opp i små topper høyt oppe på hodet. De to hornlignende toppene fylte ut hjørnene på lua. Så ble strøkbannet lagt midt foran på panna og dratt bakover, slik at alt håret ble med under. Bandet ble knyttet i nakken.

Deretter ble den såkalte hallhølliken knyttet på. Dette er et fasongklippet, tilnærmet rektangulært stykke hvitt lerret som blonden er sydd fast til. Hølliken har knyteband i de fremre hjørnene til å knyte under haka, og tilsvarende i de bakre hjørnene til å knyte i nakken. Hølliken ble satt stramt rundt hodet og festet foran og bak. Deretter ble lua satt på.

Sjølve lua består av et tilnærmet kvadratisk bakstykke, pullen, og et rektangulært framstykke. Stykkene er sydd glatt til hverandre. Lua har fått navnet honnlue etter den hornlignende fasongen som dannes av hjørnene på pullen. Bak har lua ei sløyfe, såkalt duste, av flerfargede silkeband, og lua festes under haka med tilsvarende knyteband i silke. Tradisjonelt kunne duste og knyteband være like eller ulike i farge og mønster.

Det brukes flerfarget silketørkle med lange frynser til bunaden. Det legges tett rundt nakken og festes med knappenåler foran på brystet.

I tillegg er det kopiert et såkalt brudetørkle. Dette er i tynt, hvitt bomullslerret med tambursøm. Else Johnsrud har stått for rekonstruksjonen av to ulike tørklær. Slike tørklær ble brukt til bryllup og seinere til spesielle høytidelige anledninger.

Det er kopiert to ulike understakker til bunaden: En i stripet halvullsverken, kopiert etter en stakk i privat eie. Den har skrå bredder og skråklipt rynkekappe nederst, og det er Kjersti Prestkvern som har stått for rekonstruksjonen. Den andre er også i halvullsverken, og originalen tilhører Hadeland Folkemuseum. Denne stakken har tilnærmet rette bredder, og ei kappe med vridde, nedsydde folder. Det er Grete Myhre som har stått for rekonstruksjonen. Til bunaden lages stakkene enten i halvullsverken eller i kraftig bomullsstoff. Begge de gamle stakkene er fra de to siste tiåra av 1800-tallet, og er dermed litt yngre enn det øvrige draktmaterialet.

I tillegg er det utarbeidet underbukser. To såkalte lembukser i bomull er kopiert: ei i lerret og ei i kypertvevd stoff. Begge er i privat eie på Gran. Ettersom begge buksene er datert til begynnelsen av 1900-tallet, er de noe yngre enn det øvrige draktmaterialet. Etter det Ivar Prestkvern forteller, var underbuksene enda ikke kommet i bruk på Hadeland rundt 1850.

Strømper og band er også kopiert til bunaden. Det er hvite og røde strømper i bomull, kopiert etter gamle strømper ved Hadeland Folkemuseum. Strømpeband er også bevart ved samme sted, og de flettes i rødt og blått ullgarn.

Det er kopiert ei hjertesølje fra Grinaker som festes foran i skjorta.