Rekonstruert kvinnebunad fra Hadeland

Rekonstruert kvinnebunad fra Hadeland
Av /Norsk folkemuseum.
Det tradisjonelle hodeplagget ble brukt til litt ulike kjoler gjennom andre halvdel av 1800-tallet, etter hvor godt en fulgte moten
Av /Bunad- og folkedraktrådet.
Tradisjonelt kledd kvinne og mann fra Hadeland. Hun har honnlue med skru.
Av /Bunad- og folkedraktrådet.

Artikkelstart

Den rekonstruerte kvinnebunaden fra Hadeland er rekonstruert på bakgrunn av et omfattende kildemateriale. I tillegg til de bevarte draktplaggene er både skriftlige kilder og ikke minst fotografier trukket inn i arbeidet.

Hadeland har – som de fleste flatbygdene på Østlandet – tatt opp moteimpulser fra byene og utlandet nokså raskt. Men noen moteretninger festet seg bedre enn andre og fikk også lokale variasjoner. Slik var det også midt på 1800-tallet, da den såkalte nyrokokkoen slo igjennom. Denne stilen holdt seg på Hadeland til innpå 1870-tallet, og enkelte brukte slike klær enda lenger. Bunaden er rekonstruert etter draktskikken slik den var i denne perioden, og alle plagg er nøyaktige kopier av tilsvarende gamle.

Det var Kjersti Prestkvern som satte i gang rekonstruksjonsarbeidet, og sjølve kjolen, honnlua og understakken til bunaden kopierte hun som ledd i hovedoppgava hun avla ved Statens lærerhøgskole i forming. I det arbeidet lå både skriftlig dokumentasjon av draktskikken, vevanalyser, kopiering av stoff, snitt og teknikker. Utforskning av draktskikken på Hadeland ble også dokumentert gjennom ei skriftlig avhandling, og eksamen ble avlagt i 1979.

Etter dette arbeidet Kjersti Prestkvern videre med bunaden, og la til rette for at det kunne holdes kurs i produksjon av bunaden. Verkensstoff ble satt i maskinell produksjon, kjolemønsteret ble gradert i 12 størrelser, og arbeidstegninger, arbeidsbeskrivelser, sømprøver og lerretsmodeller samt lysbildeserie om den historiske draktskikken ble utarbeidet. Alt dette ble overdratt til Hadeland Husflidslag i 1985.

Arbeidet med bunaden ble så ført videre av Hadeland Husflidslag, som i tillegg til å jobbe videre med draktdelene som Kjersti Prestkvern hadde kopiert, også utarbeidet skjorte (underbluse), underbukser, strømper, strømpeband, tyllbrodert skru til lua og et tamburert brudesjal.

Bunaden er rekonstruert på bakgrunn av et omfattende kildemateriale. I tillegg til de bevarte draktplaggene er både skriftlige kilder og ikke minst fotografier trukket inn i arbeidet. I 1987 ble arbeidet lagt fram for Bunad- og folkedraktrådet, som konkluderte slik i sin uttalelse: «Modellen til kvinnebunad frå Hadeland er ein, i alle delar, framifrå kopi av dei draktplagga som ligg til grunn for rekonstruksjon. Det er når det gjeld vyrkje, snitt, saum og utføring godt samsvar mellom det gamle tilfanget og den nye bunaden. Bunad- og folkedraktrådet vil gjerne understreke at det er gjort eit svært godt arbeid både med dokumentasjon og med det handverksmessige, som er av høg kvalitet.»

Etter at kvinnebunaden ble lagt fram, har Hadeland Husflidslag arbeidet videre med formidling av kunnskap om bunaden samt opplæring i søm så vel som produksjon av bunaden. De har også stått for rekonstruksjon av en mannsbunad fra samme tidsperiode.

I en diskusjon om hvorvidt denne typen draktskikk kan kalles folkedraktskikk eller ikke, er det etter hvert blitt vanlig å vise til sammensetningen av plagg som grunnlag for å kalle det en folkedraktskikk. Mens kjolen i seg sjøl er såpass motepreget i snittet at den skiller seg lite fra samtidige moteplagg, er bruken av hjemmevevde stoffer lokalt preget. Dette gjelder også sammensetningen av plagg, med den normfaste bruken av hodeplagget som en sentral markør. Verkenskjolene fikk en sterk posisjon på Hadeland, og sjøl om fasongen varierte med motene utover andre halvdel av 1800-tallet, ble bruken av hjemmevevde verkensstoff opprettholdt. Det tradisjonelle hodeplagget holdt seg også lenge, av eldre kvinner til innpå 1900-tallet.

Draktdeler

Kvinnebunad fra Hadeland med hodeplagg for gift kvinne
Av /Norsk bunadleksikon.

Kjole

Verkenskjole fra Hadeland, med tyllbrodert skru på lua
Av /Norsk folkemuseum.
Til bunaden hører en solid understakk
Av /Norsk bunadleksikon.

Kjolen til bunaden tar utgangspunkt i klesskikken slik den var til stasbruk fra midten på 1800-tallet, og da gjerne hvordan høytidsklærne var utformet. Til hverdags og bortgonge sinnimellom forteller kildene at en brukte livkjoler i den samme tidsperioden.

Kjolen til bunaden er kopiert etter en kjole i privat eie, fra Skari i nordre Brandbu. Den gamle kjolen er sydd av hjemmespunnet og hjemmevevd ulltøy, såkalt ullverken, slik det var vanlig på Hadeland, og den er datert til cirka 1850. Overdelen er fôret med grovt, hjemmevevd linlerret. Verken ble vevd både ensfarget, stripet og rutet, men til kjoler skulle verkenet i 1850 være rutet i flere farger. Det er kopiert flere ulike rutestoff til bunaden. Det ene er fra kjolen som er utgangspunkt for snittet. Dette stoffet er i fargene rød-brunlilla (som kaltes høgbront), rosa, rødt, grønt og svart. I tillegg er det kopiert et stoff som stammer fra Tingelstad i Brandbu. Dette har blått som hovedfarge, med ruter i lilla og flere grønnfarger. Et annet stoff, som stammer fra Berven i vestre Brandbu, har brun hovedfarge, med ruter i blått, rødt og mørkt og lyst grønt.

Kjolen har nyrokokkosnitt, med ettersittende liv med rund, vid halsringing og lange, glatte ermer. Kjolelivet (overdelen) lukkes med skjulte hekter midt foran. Kjolelivet er kantet med tittekanter av kjolestoffet i halsringing, ermesømmene, nederst på ermene og nederst på livet.

Stakken har et rynkeparti midt bak, og er så foldelagt framover slik at foldene møtes midt foran. Kjolen håndsys, og spilesømmen i livet er med på å danne bunadens særpreg.

Skjorte

Det er kopiert ei såkalt underbluse i tynt bomullslerret, såkalt voile, etter ei slik bluse i privat eie i Brandbu. Den har kniplet blondebesetning med to ulike mønstre, og til dagens bluser brukes enten håndkniplede eller maskinproduserte blonder. Blusa har smal halslinning, som lukkes med hekte og hempe, og lange, glatte to-søms-ermer.

Hodeplagg

Hodeplagget for gift kvinne er svart lue. I tillegg ser vi tørkle med tambursøm.

Rekonstruert kvinnebunad fra Hadeland
Av /Norsk bunadleksikon.

Hodeplagget skiller de gifte fra de ugifte. Til høgre ser vi gift kvinne med svart lue med skru. Til venstre ser vi ugift kvinne med flerfarget lue uten skru.

Rekonstruert kvinnebunad fra Hadeland
Av /Norsk folkemuseum.

Det hører lue til bunaden, og det er fargesettingen på hodeplagget som tradisjonelt skilte mellom ugifte og gifte kvinner. Mens de ugifte brukte luer av lyse stoffer med mange farger i, brukte de gifte kvinnene svarte luer av atlask-silke. Den lokale betegnelsen på lua er honnlue. I tillegg til sjølve lua består hodeplagget av strøkbann og hallhøllik med skru. Skillet mellom ugifte og gifte er videreført i bunaden, og alle delene av det tradisjonelle hodeplagget er kopiert.

Kjersti Prestkvern har kopiert ei konelue i svart silkesateng, med hallhøllik og skru av kjøpeblonde, mens Else Johnsrud har kopiert både konelue i svart silkesateng og jentelue i mønstret silkedamask. Else Johnsrud har også stått for utarbeidelse av strøkbann og hallhøllik med håndbrodert skru. Hun har kopiert tre gamle skru: To som er i privat eie, og ett som er ved Hadeland Folkemuseum. Disse skruene er håndlagde og lagd i teknikken tyllbroderi. Sjølve tyllbroderiet er det Astrid Molden som har utført. I tillegg brukes skru av kjøpeblonde som skru til bunaden.

Strøkband strikkes til bunaden av hvitt bomullsgarn. Den tradisjonelle påkledningsmåten forteller at kvinnene strammet alt håret bakover og delte det i to deler som de satte opp i små topper høyt oppe på hodet. De to hornlignende toppene fylte ut hjørnene på lua. Så ble strøkbannet lagt midt foran på panna og dratt bakover, slik at alt håret ble med under. Bandet ble knyttet i nakken.

Deretter ble den såkalte hallhølliken knyttet på. Dette er et fasongklippet, tilnærmet rektangulært stykke hvitt lerret som blonden er sydd fast til. Hølliken har knyteband i de fremre hjørnene til å knyte under haka, og tilsvarende i de bakre hjørnene til å knyte i nakken. Hølliken ble satt stramt rundt hodet og festet foran og bak. Deretter ble lua satt på.

Sjølve lua består av et tilnærmet kvadratisk bakstykke, pullen, og et rektangulært framstykke. Stykkene er sydd glatt til hverandre. Lua har fått navnet honnlue etter den hornlignende fasongen som dannes av hjørnene på pullen. Bak har lua ei sløyfe, såkalt duste, av flerfargede silkeband, og lua festes under haka med tilsvarende knyteband i silke. Tradisjonelt kunne duste og knyteband være like eller ulike i farge og mønster.

Halstørkle

Det brukes flerfarget silketørkle med lange frynser til bunaden. Det legges tett rundt nakken og festes med knappenåler foran på brystet.

I tillegg er det kopiert et såkalt brudetørkle. Dette er i tynt, hvitt bomullslerret med tambursøm. Else Johnsrud har stått for rekonstruksjonen av to ulike tørklær. Slike tørklær ble brukt til bryllup og seinere til spesielle høytidelige anledninger.

Undertøy

Det er kopiert to ulike understakker til bunaden: En i stripet halvullsverken, kopiert etter en stakk i privat eie. Den har skrå bredder og skråklipt rynkekappe nederst, og det er Kjersti Prestkvern som har stått for rekonstruksjonen. Den andre er også i halvullsverken, og originalen tilhører Hadeland Folkemuseum. Denne stakken har tilnærmet rette bredder, og ei kappe med vridde, nedsydde folder. Det er Grete Myhre som har stått for rekonstruksjonen. Til bunaden lages stakkene enten i halvullsverken eller i kraftig bomullsstoff. Begge de gamle stakkene er fra de to siste tiåra av 1800-tallet, og er dermed litt yngre enn det øvrige draktmaterialet.

I tillegg er det utarbeidet underbukser. To såkalte lembukser i bomull er kopiert: ei i lerret og ei i kypertvevd stoff. Begge er i privat eie på Gran. Ettersom begge buksene er datert til begynnelsen av 1900-tallet, er de noe yngre enn det øvrige draktmaterialet. Etter det Ivar Prestkvern forteller, var underbuksene enda ikke kommet i bruk på Hadeland rundt 1850.

Strømper og band er også kopiert til bunaden. Det er hvite og røde strømper i bomull, kopiert etter gamle strømper ved Hadeland Folkemuseum. Strømpeband er også bevart ved samme sted, og de flettes i rødt og blått ullgarn.

Metall

Det er kopiert ei hjertesølje fra Grinaker som festes foran i skjorta.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg