Den rekonstruerte kvinnebunaden fra Hadeland er rekonstruert på bakgrunn av et omfattende kildemateriale. I tillegg til de bevarte draktplaggene er både skriftlige kilder og ikke minst fotografier trukket inn i arbeidet.
Faktaboks
Hadeland har – som de fleste flatbygdene på Østlandet – tatt opp moteimpulser fra byene og utlandet nokså raskt. Men noen moteretninger festet seg bedre enn andre og fikk også lokale variasjoner. Slik var det også midt på 1800-tallet, da den såkalte nyrokokkoen slo igjennom. Denne stilen holdt seg på Hadeland til innpå 1870-tallet, og enkelte brukte slike klær enda lenger. Bunaden er rekonstruert etter draktskikken slik den var i denne perioden, og alle plagg er nøyaktige kopier av tilsvarende gamle.
Det var Kjersti Prestkvern som satte i gang rekonstruksjonsarbeidet, og sjølve kjolen, honnlua og understakken til bunaden kopierte hun som ledd i hovedoppgava hun avla ved Statens lærerhøgskole i forming. I det arbeidet lå både skriftlig dokumentasjon av draktskikken, vevanalyser, kopiering av stoff, snitt og teknikker. Utforskning av draktskikken på Hadeland ble også dokumentert gjennom ei skriftlig avhandling, og eksamen ble avlagt i 1979.
Etter dette arbeidet Kjersti Prestkvern videre med bunaden, og la til rette for at det kunne holdes kurs i produksjon av bunaden. Verkensstoff ble satt i maskinell produksjon, kjolemønsteret ble gradert i 12 størrelser, og arbeidstegninger, arbeidsbeskrivelser, sømprøver og lerretsmodeller samt lysbildeserie om den historiske draktskikken ble utarbeidet. Alt dette ble overdratt til Hadeland Husflidslag i 1985.
Arbeidet med bunaden ble så ført videre av Hadeland Husflidslag, som i tillegg til å jobbe videre med draktdelene som Kjersti Prestkvern hadde kopiert, også utarbeidet skjorte (underbluse), underbukser, strømper, strømpeband, tyllbrodert skru til lua og et tamburert brudesjal.
Bunaden er rekonstruert på bakgrunn av et omfattende kildemateriale. I tillegg til de bevarte draktplaggene er både skriftlige kilder og ikke minst fotografier trukket inn i arbeidet. I 1987 ble arbeidet lagt fram for Bunad- og folkedraktrådet, som konkluderte slik i sin uttalelse: «Modellen til kvinnebunad frå Hadeland er ein, i alle delar, framifrå kopi av dei draktplagga som ligg til grunn for rekonstruksjon. Det er når det gjeld vyrkje, snitt, saum og utføring godt samsvar mellom det gamle tilfanget og den nye bunaden. Bunad- og folkedraktrådet vil gjerne understreke at det er gjort eit svært godt arbeid både med dokumentasjon og med det handverksmessige, som er av høg kvalitet.»
Etter at kvinnebunaden ble lagt fram, har Hadeland Husflidslag arbeidet videre med formidling av kunnskap om bunaden samt opplæring i søm så vel som produksjon av bunaden. De har også stått for rekonstruksjon av en mannsbunad fra samme tidsperiode.
I en diskusjon om hvorvidt denne typen draktskikk kan kalles folkedraktskikk eller ikke, er det etter hvert blitt vanlig å vise til sammensetningen av plagg som grunnlag for å kalle det en folkedraktskikk. Mens kjolen i seg sjøl er såpass motepreget i snittet at den skiller seg lite fra samtidige moteplagg, er bruken av hjemmevevde stoffer lokalt preget. Dette gjelder også sammensetningen av plagg, med den normfaste bruken av hodeplagget som en sentral markør. Verkenskjolene fikk en sterk posisjon på Hadeland, og sjøl om fasongen varierte med motene utover andre halvdel av 1800-tallet, ble bruken av hjemmevevde verkensstoff opprettholdt. Det tradisjonelle hodeplagget holdt seg også lenge, av eldre kvinner til innpå 1900-tallet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.