Rekonstruert Gudbrandsdalsbunad (kvinne)

Til høgre ser vi den rekonstruerte kvinnebunaden med blå trøye, til venstre ser vi varianten fra Graffer.

Rekonstruerte kvinnebunader fra Gudbrandsdalen, 1700-tallsbunader
Av /Norsk bunadleksikon.

Stakkene lages i ulike fargevarianter av ulldamask. Trøya og livet er i silkedamask; ensfarget i trøya og ulike varianter av flerfarget damask i livet.

Rekonstruerte kvinnebunader fra Gudbrandsdalen, 1700-tallsbunader
Av /Norsk bunadleksikon.

Dragter fra Gudbrandsdalen, publisert av Eckersberg midt på 1800-tallet med utgangspunkt i Frich og Flintoes draktakvareller. Vi ser at de rekonstruerte bunadene har store likhetstrekk med den gamle draktskikken.

Rekonstruerte kvinnebunader fra Gudbrandsdalen, 1700-tallsbunader
Av /Norsk bunadleksikon.
Botthuvene lages i ulike farger av silkedamask.
Av /Norsk bunadleksikon.

Varianten fra Graffer har brodert stakk, ulldamask liv, linskjorte, halstørkle og lue i silke, og tradisjonelt sølv i skjorta.

Rekonstruerte kvinnebunader fra Gudbrandsdalen, 1700-tallsbunader
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Husfliden på Lillehammer har rekonstruert flere kvinnebunader med utgangspunkt i draktskikken i Gudbrandsdalen fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. En variant kom i produksjon på slutten av 1990-tallet. Den er rekonstruert etter prinsippene til Norsk institutt for bunad og folkedrakt, men er ikke ført fram til endelig uttalelse. I 2004 reviderte Husfliden Lillehammer Grafferbunaden, slik at den nå framstår som en rekonstruert bunad fra slutten av 1700-tallet. Den varianten er utarbeidet i samarbeid med Norsk institutt for bunad og folkedrakt , og fikk uttalelse derfra høsten 2004.

Faktaboks

Draktområde
Gudbrandsdalen, Oppland
Bunadskategori
Kategori 3

Begge bunadene henter kildematerialet fra Nord-Gudbrandsdalen. Det er her det er breiest kildemateriale og dokumentasjon på den mest særpregede draktskikken. Norsk institutt for bunad og folkedrakt kalte derfor bunaden for Kvinnebunad frå Nord-Gudbrandsdalen i sin uttalelse, men den forhandles som en Gudbrandsdalsbunad. Husfliden Lillehammer ønsker å holde de to bunadene med utgangspunkt i 1700-tallets draktskikk adskilt fra hverandre, men kildematerialet er felles for begge variantene, og beskriver én draktskikk. Instituttets sekretariat forholder seg slik til dette i vurderinga av den reviderte Grafferbunaden: «Sjølv om dei aller fleste draktdelane er henta frå garden Graffer, er den å sjå på som ein variant til den før rekonstruerte kvinnebunaden frå 1700-talet.»

Nord-Gudbrandsdalen er et interessant draktområde, der kjennetegnet er kombinasjon av sterkt motepreg og lokalt særpreg. På slutten av 1700-tallet var det rokokkomoten som påvirket klesskikken i Gudbrandsdalen, og i snitt så vel som materialbruk er denne påvirkningen synlig. Rundt 1830 skjedde det ei endring i draktskikken, fra de rokokkopåvirkede plaggene med snøreliv, trøye og stakk – til de sammensydde livkjolene, snørlivskjolen, som vi kjenner igjen i mange ulike bunadsvarianter i dag.

Norsk institutt for bunad og folkedrakt har i flere omganger registrert draktplagg i privat eie og i museumseie. Arbeidet har foregått i samarbeid med flere lokale instanser, og i seinere tid først og fremst med bunadsnemnda i Gudbrandsdalens husflidsforening, og Husfliden Lillehammer. I tillegg har en støttet seg til flere forskeres arbeid med draktskikken i Gudbrandsdalen. Thale Gjessing ga ut ei avhandling om emnet i 1949, og i tillegg til at flere andre har behandlet samme tema, ble Ragnhild Bleken Rustens bok om folkedrakt og bymote i Gudbrandsdalen utgitt posthumt i 2002. Flere av folkelivsskildrerne på 1700- og 1800-tallet interesserte seg også for Gudbrandsdalen, og blant annet Johannes Flintoes bilde herfra har vært trukket inn som kilde i rekonstruksjonsarbeidet.

Den broderte stakken fra garden Graffer i Lom har vært i søkelyset i bunadssammenheng gjennom det meste av 1900-tallet og fram til i dag. I tillegg til dette enkeltplagget er det også bevart andre draktdeler fra Graffer. Dette har vært hovedkilden til den reviderte Grafferbunaden, men andre draktplagg fra samme området er trukket inn i rekonstruksjonsarbeidet. Klærne som er kopiert er fra slutten av 1700-tallet og fram til cirka 1820.

Norsk institutt for bunad og folkedrakt gjør denne vurderinga i uttalelsen til den reviderte Grafferbunaden: «Draktskikken frå slutten av 1700-talet og framover til først på 1800-talet gjev rom for variasjon i material og uttrykk. Den reviderte kvinnebunaden er å sjå på som ein variant av denne, og gjev eit godt inntrykk av korleis draktskikken kunne te seg. Materialane i bunaden er av god kvalitet, og i godt samasvar med det som finst i dei gamle draktdelane. Unnataket er stoffet i trøya som vil bli skifta ut med eit litt fastare ullstoff. Bunad- og folkedraktrådet vil gjerne understreka den høge handverkskvaliteten på sølvet og dei nye plagga. Dei nye draktdelane er gode kopiar av tilsvarande gamle draktdelar i så vel snitt, saum, brodering som sylvarbeid. Det er å vone at Husfliden Lillehammer vil halda seg til standarden som modellbunaden gir, og arbeide ut fleire variantar og tilbehør ut frå det bevarte drakttilfanget i Gudbrandsdalen.»

Draktdeler, 1700-talls kvinnebunad fra Gudbrandsdalen

Liv

Det er registrert to ulike typer liv fra Gudbrandsdalen fra denne perioden. Den ene typen er de korsettlignende, såkalte flaskelivene, og den andre typen er skjøteliv, de såkalte snørlivene. Det er registrert fire flaskeliv og ti snørliv, i ulike materialer. Til bunaden har en valgt å kopiere et snørliv. Flere av de bevarte er i mønstervevde silkestoff, og en bruker også slikt materiale til bunaden i dag. Som alternativ lages livet i ensfarget mønstervevd ullstoff.

Livet har to oppsplittede skjøter foran, og kiler i sidene som gir vidde. Livet lukkes med skjult snøring under framkantene.

Trøye

I den rokokkopregede draktskikken ble trøyene som oftest sydd i eksklusive stoffer, og i høytidelige sammenhenger var de ikke ytterplagg, men erstatninger for livet. Som ytterplagg hadde en gjerne trøye i kraftigere materialer i tillegg. Norsk institutt for bunad og folkedrakt har registrert 13 skjøttrøyer fra Gudbrandsdalen. De er lagd i samme materialer som livene: mønstervevde, ensfargede ullstoff, ensfargede eller tofargede damasker, og kalemanker. Trøyene har litt ulike snitt.

Til bunaden er det kopiert ei trøye fra Dovre som skal ha vært bryllupstrøye i 1776. Den har ettersittende bol og trange, fasongsydde ermer. Fra livlinja går den ut i skjøter med isydde kiler som gir rikelig vidde over hoftene. Bak er den nederste delen foldelagt, noe som gir en «køvirkning». Originalen til trøya er i ceriserød silkedamask, og en har kopiert trøya i et stoff som er tilnærmet likt originalen. Denne trøya er dekorert med metallkniplinger langs nederkanten, og ermene lukkes med silkeband. Foran lukkes trøya med skjult snøring. I tillegg lages den i mørkeblått, mønstervevd ullstoff, og da utelates kniplingene.

Stakk

Norsk institutt for bunad og folkedrakt har registrert flere stakker fra den aktuelle tidsperioden, både i museumseie og privat eie. Materialene i disse er kalemank samt svart eller tofarget ulldamask. Til bunaden er det kopiert en stakk som har tilhørt samme brudedrakt som trøya. Den er i stormønstret, tofarget ulldamask i to grønnfarger. Stakken er dekorert med metallknipling et stykke opp fra nederkanten.

Bunadstakken lages i tilsvarende ulldamaskstoff i flere fargekombinasjoner – både med og uten metallknipling. I tillegg lages en litt enklere variant av stakken, i brunt klede.

Skjorte

Det er registrert to ulike skjortetyper i området: med og uten krage og bærestykker på skuldrene. Muntlige kilder forteller at skjortene uten krage ble brukt til mindre fint. Det er skjortetypen uten krage som er kopiert til bunaden. Bunadskjorta lages i hvitt lin og har glatt halsringing. Ermene er lange og har linning som lukkes med mansjettknapp.

Hodeplagg og halstørkle

Fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet regner en med at det var flere ulike luetyper i bruk i Gudbrandsdalen. Det er registrert mange luer, og de deler seg i to hovedkategorier: såkalte tubladshuver, som består av to symmetriske stykker som er sydd sammen, og luer som består av et nakkestykke og et pannestykke. Av disse siste fins det to typer: botthuve og strømmelluve. Av tubladshuvene fins det noen med og noen uten knyting. Ettersom en har sikrest belegg for bruk og utforming av botthuva og strømmelluva, er det disse som er rekonstruert til bunaden. De bevarte luene er i mange ulike farger og materialer – mange av dem i brosjert silke.

Botthuva består av et rundet nakkestykke, botten, som er sydd glatt til et pannestykke. Pannestykket er tilnærmet rektangulært, men avrundet mot øret, der det er festet knyteband av silke. De bevarte botthuvene har ulik grad av vattering i botten og pannestykket. Noen er lite vattert, mens andre er så hardt vattert at det minner om en valk. Botten er rynket i nakken. Til bunaden lages lua i ulike mønstrede silkestoff, og kildematerialet kan tolkes dithen at ugifte kvinner brukte lysere stoff enn gifte.

Strømmelluva ble lansert til denne bunaden, men den føres ikke lenger.

Tørkle omkring halsen var et vanlig tilbehør til denne typen klær, og det brukes ulike tørklær i silke til bunaden.

Ytterplagg

Det er bevart flere keper fra Gudbrandsdalen, og en slik kep er kopiert til bunaden. Den lages i flerfarget damask med innvevd blomstermønster, har ståkrage og er fôret med bomullsstoff. Kepen lukkes med sølvhekte i halsen.

Understakk, strømper og band

Det er ikke rekonstruert særskilt understakk, strømper eller band til bunaden. Det brukes gjerne tette, svarte strømper, og en understakk i et stødig materiale gir god vidde til stakken.

Metall

Det er ikke bestemt hva slags sølv som skal brukes til denne bunadvarianten, og det er i bruk flere typer sølv med utgangspunkt i tradisjonsmaterialet. Det er kopiert ei hjertesølje med støpt bunn og glass-stein som brukes til bunaden. Denne sølja er fra samme tidsperiode som draktdelene.

Draktdeler, revidert grafferbunad

Liv

Originalen til livet er fra Graffer, og er et skjøteliv – såkalt snørliv. Det er i hjemmevevd, rødt ullstoff med flerfarget stripemønster i ruter, og i rutene er det smettet inn ulike flerfargede mønstre. Det er registrert flere liv i ensfargede, mønstervevde ullstoff. Disse er antagelig fra Norwich i England, fra slutten av 1700-tallet. På bakgrunn av dette lages det rekonstruerte livet i rødt, mønstervevd ullstoff, kopiert etter stoff som er brukt i liv fra Gudbrandsdalen.

Livet er åpent på skuldrene, der det snøres med ei skinnsnor. Det har to oppsplittede skjøter foran, og kiler i sidene som gir vidde. Livet lukkes med skjult snøring under framkantene.

Trøye

Til bunaden er det kopiert ei trøye fra Maihaugens samlinger, og originalen er i toskaftsvevd, mørkeblått ullstoff. Trøya er ment å fungere som ytterplagg til bunaden, og derfor anbefaler Norsk institutt for bunad og folkedrakt at den lages i vadmel eller klede. Trøya er fôret med rutet og stripet ullverken i flere farger og mønstre, samt linlerret. Som alternativ kan den lages i tilsvarende ullstoff som livet, men da regnes den ikke som utenpåtrøye.

Trøya har ettersittende bol og trange, fasongsydde ermer. Den lukkes foran med skjult snøring som på livet. Under ermene er det sydd tre legg, noe som gir god vidde over hoftene. Ermene lukkes med silkesløyfe som knytes.

Stakk

Det er den broderte stakken fra Graffer som er utgangspunktet for bunaden, og den er nå kopiert på nytt i forhold til hvordan den brukes til de tidligere variantene av Grafferbunad. Foldelegginga i livet på stakken regner en med er sekundær, og derfor har en valgt å legge foldene slik de er lagt på andre bevarte stakker fra samme tidsperiode i Gudbrandsdalen. Av broderte stakker er det bare registrert denne og en til, samt at en kjenner til en stakk av samme type i privat eie.

Stakken er i toskaftsvevd, mellomblått ullstoff og har blomsterbroderi som slynger seg oppover fra nederkanten. Broderiene er ranker og stiliserte blomstermotiver, utført i plattsøm og kontursting. Nederst slynger det seg en lys bord, brodert med gittersøm. Det er også gittersøm inne i blomstene, utført med metalltråd. Stakken er skonert med svart ulldamask nederst, og med trykt bomullsstoff i splitten bak.

Skjorte

Originalen til skjorta er fra Graffer, og har broderi på både halskrage og håndlinninger. Den er i hvitt lin, og er brodert med hvit lintråd. Den lukkes med halsknapp og/eller sølje i halsen og mansjettknapper i ermene.

Hodeplagg og halstørkle

Det brukes samme type botthuver til denne som til den andre rekonstruerte 1700-tallsvarianten. Når det gjelder halstørkle, brukes de samme typene som til den andre bunaden, og i uttalelsen fra Bunad- og folkedraktrådet står silketørkle med såkalt kjerringtannmønster nevnt spesielt til den reviderte Grafferbunaden.

Understakk, strømper og band

Det brukes samme typer understakk, strømper og band som til den andre varianten.

Metall

Det mest særpregede tradisjonelle sølvsmykket fra Gudbrandsdalen er den såkalte dingsilknappen – en stetteknapp med ulike heng, utført i filigransteknikk. Tonje Astrid Bråten lager halsknapper etter de rammene det registrerte folkedraktsølvet gir, og det anbefales derfor å bruke en halsknapp av den typen til bunaden. Knappen kneppes gjennom to knapphull i skjortekragen. Det er også kopiert ei hjertesølje med glasstein, med løs torn foran, slik det var på de gamle søljene. I tillegg brukes det mansjettknapper i skjorta.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg