Rejngold Moritsovitsj Glier, russisk komponist av tysk avstamning, en av den sovjetiske komponistskolens grunnleggere.

Glier begynte på konservatoriet i Kiev 1891, der han studerte fiolin med blant andre Otakar Ševčík og komposisjon for J. Ryb. I 1894 ble han student ved konservatoriet i Moskva, der han studerte harmonilære for Anton S. Arenskij (1861–1906) og Georgi E. Konjus (1862–1933), kontrapunkt for Sergej Tanejev (1856–1915), fri komposisjon for Michail M. Ippolitov-Ivanov (1859–1935) og fiolin for Sokolovskij og Grzjimali. Deretter underviste Glier ved musikkhøyskolen i Goresin.

I 1900-tallets første år var Glier med i kretsen rundt Mitrofan Beljajev (1836–1904) i St. Petersburg. I 1905–08 oppholdt Glier seg i Berlin, der han studerte direksjon for Oskar Fried. 1913–20 var han professor ved Kievs musikkonservatorium, 1920–41 professor i komposisjon ved konservatoriet i Moskva. Hans mest kjente elever i Moskva er Boris Aleksandrov (1905–94), Aram Chatjaturjan (1903–78), Aleksandr Davidenko (1899–1934), Lev Knipper (1898–1974) og Aleksandr Mosolov (1900–73).

Etter revolusjonen i 1917 besøkte mange kjente russiske komponister Vesten. Det gjorde derimot ikke Glier. I stedet ga han konserter i Sibir og andre fjerne deler av Sovjetunionen. 1923 ble Glier invitert av Aserbajdsjans undervisningsdepartement til å komme til Baku for å komponere prototypen på en aserbajdsjansk nasjonalopera. På slutten av 1930-tallet gjorde han en betydelig innsats for å utvikle Usbekistans musikk. Grier var formann i komiteen for den sovjetiske komponistforeningen mellom 1938 og 1948.

Gliers komposisjoner bygger på de russiske klassikernes tradisjonelle prinsipper – fullendt melodikk, et tydelig harmonisk språk og en plastisk uttrykksfullhet, alle elementer som ligger nær den russiske folkevisen. Særlig tydelig i Gliers symfoniske verk er de episke trekkene. Hans tredje symfoni fremstår som det tydeligste eksemplet, et verk som både europeiske og amerikanske orkestre har satt på sitt repertoar. Glier har også gjort en betydelig innsats for den sovjetiske ballettens utvikling.

  • Symfoni nr. 1, op. 8 (1900)
  • Symfoni nr. 2, op. 25 (1907)
  • Symfoni nr. 3 («Ilja Muromets»), op. 42 (1911)
  • Konsert for harpe og orkester, op. 74 (1938)
  • Konsert for koloratur-sopran og orkester, op. 82 (1943)
  • Konsert for cello og orkester, op. 87 (1946)
  • Konsert for horn og orkester, op. 91 (1950)
  • Konsert for fiolin og orkester op. 100 (1956)
  • «Sach-Senem», op. 69 (1923–25)
  • «Gjul'sara», op. 96 (1936)
  • «Lejli va Medûnun» (usbekistansk opera), op. 94 (1940)
  • «Krasnyj mak» (Den røde valmuen) op. 70 (1927), omdøpt 1955 til «Krasnyj cvetok» (Den røde blomsten)
  • «Mednyj vsadnik» (Bronserytteren, etter A. Pusjkin) op. 89 (1948–49) «Komedianty» op. 68 (1922)
  • «Taras Bul'ba» (etter N. Gogol), op. 92 (1952)
  • Intermezzo og tarantella for kontrabass og klaver, op. 9 nr. 1 og 2. Preludium och scherzo for kontrabass og klaver, op. 32, nr. 1 og 2
  • Strykekvartett nr. 1, op. 2 (1899)
  • Strykekvartett nr. 2, op. 20 (1905)
  • Strykekvartett nr. 3, op. 67 (1927)
  • Strykekvartett nr. 4, op. 83 (1943)
  • Strykesekstett nr. 1, op. 1 (1898)
  • Strykesekstett nr. 2, op. 7 (1904)
  • Strykesekstett nr. 3, op. 11 (1904)
  • Strykeoktett, op. 5 (1902)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.