Regjeringen Reinfeldt – Alliansen

Reinfeldt-regjeringen i Sverige kom til makten 6. oktober 2006 og satt i nær åtte år, til den gikk av etter valgnederlaget 14. september 2014.

Regjeringen ble i hele funksjonstiden ledet av Fredrik Reinfeldt fra Moderaterna (M). Den var en borgerlig koalisjonsregjering som kalte seg «Allians för Sverige», og besto av Moderaterna, Centerpartiet (C), Folkpartiet (Fp) og Kristdemokraterna (Kd).

Ved riksdagsvalget 2006 fikk Alliansen til sammen 48,2 prosent av stemmene, mens Socialdemokraterna, Miljöpartiet de Gröna og Vänsterpartiet fikk i alt 46,1 prosent. På grunn av valgsystemets innretning fikk regjeringskonstellasjonen rent flertall med 178 mandater i Riksdagen av totalt 349, mot opposisjonens 171 mandater.

Regjeringsforhandlingene resulterte i at Centerpartiet og Folkpartiet fikk fire statsråder hver, mens Kristdemokraterna fikk tre. De øvrige 13 statsrådene tilfalt Moderaterna, inkludert statsminister og utenriksminister. I regjeringskollegiet på 24 hadde dermed Moderaterna flertallet. Alle de fire partilederne tok plass i regjeringen.

Riksdagsvalget fire år etter, i 2010, sikret Reinfeldt-regjeringen en ny periode. De fire samarbeidspartiene fikk totalt 172 mandater, mens den rød-grønne opposisjonen mønstret 157. Særlig for Moderaterna, som fikk 30,1 prosent, var valgresultatet en mektig stimulans.

Sverigedemokraterna fikk 20 representanter og ble for første gang representert i Riksdagen. Partiet kom i realiteten på vippen, og gjorde Alliansen til en mindretallsregjering. Sverigedemokratene ble imidlertid sjelden en alvorlig trussel for Reinfeldt-regjeringen.

Riksdagsvalget 2014 var derimot en nedtur for regjeringen, som straks leverte sin avskjedssøknad. Alliansen oppnådde totalt 39,3 prosent og fikk 142 mandater, mens opposisjonen til sammen fikk 158.

Alle fire regjeringspartier ble svekket, men aller hardest gikk det ut over Moderaterna som bare fikk 23,2 prosent av stemmene. Sverigedemokraternas store fremgang skjedde framfor alt på bekostning av det største regjeringspartiet.

Reinfeldt og Centerpartiets daværende leder, Maud Olofsson, regnes som de fremste drivkrefter bak samarbeidsprosjektet som lyktes i 2006. Planene om å danne en borgerlig firepartiregjering tok form i 2004. Stikkordene var fornyelse av offentlig sektor, og behov for nye tiltak for å redusere arbeidsledigheten.

Som Moderaternas leder presenterte Reinfeldt seg i valgkampen dessuten som representant for «Sveriges nye arbeiderparti». Strategien så ut til å være vellykket, for ved valget i 2006 oppnådde Moderaterna 26,2 prosent som var det beste valgresultatet siden 1928. Valganalyser viste at partiet og de øvrige «alliansepartiene» hadde gjort merkbare innhogg i den sosialdemokratiske velgermassen.

Et av Alliansens mantra var at «det skal alltid lønne seg å arbeide fremfor å motta trygdeytelser». I håp om å få flere ut i aktivt arbeid ble derfor både arbeidsledighetstrygd og syketrygd beskåret. Slike forslag ble av arbeiderbevegelsen oppfattet som en provokasjon, og Reinfeldt-regjeringen kom av den grunn tidlig på kollisjonskurs med Socialdemokraterna og LO. Misnøyen med de borgerlige ble ikke mindre da regjeringen også avskaffet skattefradraget for fagforeningskontingenten.

Alliansen hadde ifølge valganalyser skåret stort på programposter for å få bukt med arbeidsledigheten, som høsten 2006 var 5,7 prosent. Etter svensk målestokk var det et urovekkende høyt tall. Men noen år senere var ledigheten steget til nesten 9 prosent. Reinfeldt-regjeringen satte tidlig i verk flere tiltak for å motvirke økt ledighet, men aller mest for å redusere antallet ledige. Senking av skattesatsene var ett av tiltakene. Arbeidsgiveravgiften for yngre årsklasser ble redusert for å demme opp mot ungdomsledigheten. Dessuten ble pensjonistskatten lempet i flere omganger for å lokke flere eldre til å ta seg arbeid.

Regjeringen brukte i årene som fulgte en rekke økonomiske virkemidler for å øke sysselsettingen. Etter åtte år i posisjon kunne Reinfeldt-regjeringen oppsummere at det var etablert 340 000 flere arbeidsplasser enn da den tiltrådte. På minussiden står det likevel at ledigheten i samme tidsrom økte fra 5,7 til 7,8 prosent. Omtrent 400 000 arbeidssøkende svensker var uten arbeid. Ungdomsledigheten var ca. 20 prosent da regjeringen fratrådte.

Et hovedmål for Alliansen var å omstille offentlig sektor. En rekke tjenester som stat og kommune tradisjonelt hadde hatt hånd om, skulle selges til og drives av private. Det gjaldt blant annet i velferdssektoren.

Sykehjem, sosiale tjenester og ulike omsorgstjenester ellers ble privatisert og konkurranseutsatt for å gi brukerne større valgmuligheter. Også innenfor skole- og barnehagesektoren overtok private selskap eier- og driftsansvaret.

Sverige ble som de fleste andre land hardt rammet av den internasjonale finanskrisen i 2008-09. Bilindustrien fikk merke den ekstra hardt. Men statlige støttetiltak på rundt 40 milliarder kroner bidro til å lindre krisen. Det hadde dessuten positiv effekt for næringsliv og privathusholdninger at den svenske sentralbanken lot styringsrenten bevege seg fritt. I praksis falt den sterkt. Likevel var brutto nasjonalprodukt i fjerde kvartal 2008 4,9 prosent lavere enn samme tidsrom året før.

Selv om Sverige fikk merke virkningene av finanskrisen, ble ikke regjeringspartiene samlet nevneverdig svekket. I møtet med velgerne i 2010 økte Moderaterna oppslutningen fra 26,2 prosent i 2006 til 30,1.

Sysselsettingen ble et hovedtema, der regjeringen fikk hard medfart fordi ledigheten hadde økt merkbart etter at den overtok. Selv om det var skaffet mange nye jobber, var antallet ledige blitt enda flere i løpet av de åtte årene med borgerlig regjering.

En OECD-rapport som viste at forskjellene hadde økt i befolkningen, ble dessuten brukt flittig mot regjeringen. Også den kraftige kommersialiseringen innenfor velferdsordningene ble brukt mot regjeringen. Opposisjonspartiene hamret løs på Alliansen for at det var blitt god butikk å drive sykehjem og skoler.

Innvandringsspørsmålet ble til slutt et sentralt tema på grunn av medvinden for Sverigedemokraterna som hadde dette som en hovedsak. Selv om det ble antatt at Sverige i løpet av 2014 ville motta over 80 000 nye flyktninger- og asylsøkere, hadde Fredrik Reinfeldt bred støtte fra de etablerte partiene da han i valgkampen uttalte at det svenske folk måtte «åpne sine hjerter» for flyktninger fra Syria, Irak og Eritrea. Dette var et av de få punkter hvor den påtroppende statsminister Stefan Löfven omfavnet ham.

Ved regjeringens avgang hadde den følgende sammensetning:

  • Fredrik Reinfeldt (M) – statsminister
  • Carl Bildt (M) – utenriksminister
  • Anders Borg (M) – finansminister
  • Annie Lööf (C) – næringsminister
  • Jan Björklund (Fp) – utdanningsminister og visestatsminister
  • Göran Hägglund (Kd) – sosialminister
  • Birgitta Ohlsson (Fp) – EU-minister
  • Beatrice Ask (M) – justisminister
  • Anna-Karin Hatt (C) – IT- og energiminister
  • Catharina Elmsäter-Svärd (M) – infrastrukturminister
  • Elisabeth Svantesson (M) – arbeidsmarkedsminister
  • Erik Ullenhag (Fp) – integrasjonsminister
  • Eskil Erlandsson (C) – landsbygdsminister
  • Ewa Björling (M) – handels- og nordisk samarbeidsminister
  • Hillevi Engström (M) – bistandsminister
  • Karin Enström (M) – forsvarsminister
  • Lena Adelsohn Liljeroth (M) – kultur- og idrettsminister
  • Lena Ek (C) – miljøvernminister
  • Maria Arnholm (Fp) – likestillings- og stedfortredende utdanningsminister
  • Maria Larsson (Kd) – barne- og eldreminister
  • Peter Norman (M) – finansmarkedsminister
  • Stefan Attefall (Kd) – sivil- og boligminister
  • Tobias Billström (M) – migrasjonsminister
  • Ulf Kristersson (M) – trygdeminister

Etter regjeringsdannelsen i 2006 har også følgende vært statsråder:

  • Maud Olofsson (C) – nærings- og energiminister 2006-11
  • Lars Leijonborg (Fp) – utdanningsminister 2006-07 og høyskole- og forskningsminister 2007-09
  • Tobias Krantz (Fp) – høyskole- og forskningsminister 2009-10
  • Andreas Carlgren (C) – miljøminister 2006-11
  • Gunilla Carlsson (M) – bistandsminister 2006-13
  • Cecilia Malmström (Fp) – EU-minister 2006-10
  • Nyamko Sabuni (Fp) -integrasjons- og likestillingsminister 2006-10 og likestillings- og stedfortredende utdanningsminister 2010-13
  • Mikael Odenberg (M) – forsvarsminister 2006-07
  • Sten Tolgfors (M) -handelsminister 2006-06 og forsvarsminister 2007-12
  • Cristina Husmark Pehrsson (M) – trygdeminister 2006-10
  • Åsa Torstensson (C) – infrastrukturminister 2006-10
  • Maria Borelius (M) – handelsminister 2006
  • Cecilia Stegö Chilo (M) – kulturminister 2006
  • Mats Odell (Kd) – kommune- og finansmarkedsminister 2006-10

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.