Regionalt innovasjonssystem er en teori som viser forhold som kan hemme og fremme innovasjonsaktivitet og vekst i næringslivet og offentlig sektor i en region innad i et land.

Teorien har siden slutten av 1990-tallet blitt sentral i analyser av utviklingen av næringslivet i regioner og i utforming av nærings- og innovasjonspolitikk.

Et eksempel på det siste er den regional strategien til Norges forskningsråd, der det heter at 'Forskningsrådets regionale arbeid skal framfor alt styrke de regionale innovasjonssystemene, blant annet gjennom å mobilisere til, og spre kunnskap om, forskningsbasert innovasjon.'

Regionale forhold

Teorien om innovasjonssystemer ble opprinnelig utviklet for å beskrive sider ved næringslivet innenfor nasjoner. Særlig i den amerikansk-inspirerte versjonen av begrepet ble betydningen av høyere utdannings- og FoU-institusjoner, og forskningsbasert kunnskap, vektlagt.

Regionale innovasjonssystemer fremhever betydningen av særegne regionale forhold som kan påvirke bedrifters innovasjonsaktivitet.

Særlig viktig i så måte er erfaringsbasert og såkalt taus kunnskap som er vanskelig å overføre over lengre avstander, og sosiale og kulturelle forhold som stimulerer kunnskapsflyt og samarbeid mellom regionale aktører.

To delsystemer

Hovedkomponentene i et regionalt innovasjonssystem omfatter to delsystemer, (i) næringslivet og offentlige virksomheter og (ii) den kunnskapsmessige infrastrukturen, og i tillegg forhold som bidrar til samspill mellom delsystemene.

Det ene delsystemet omfatter næringslivet og offentlige tjenester. De private bedriftene og offentlige virksomhetene kan utgjøre en eller flere næringsklynger, men omfatter også ‘enslige bedrifter’, som ikke deltar i næringsklynger.

Det andre delsystemet består av den kunnskapsmessige infrastrukturen med universitet, høgskoler, fagskoler, videregående skoler, forskningsinstitutter, forskningsparker, teknologisentre osv.

Kunnskapsflyt

I fungerende innovasjonssystemer forsterkes virksomheters innovasjonsaktivitet når det skjer flyt av kunnskap på ulike måter mellom de to delsystemene.

Kunnskapsflyt skjer når kandidater fra utdanningsinstitusjoner rekrutteres til regionens bedrifter og offentlige virksomheter, når disse benytter seg av kunnskap i regionale FoU-institutter i sine innovasjonsprosjekter, når nye virksomheter etableres ut fra kompetanse i den regionale kunnskapsinfrastrukturen og ved uformelt samarbeid mellom aktører i de to delsystemene.

En viktig forutsetning for kunnskapsflyt er at universiteter og høyskoler har relevante utdanningsprogrammer og forskningsprosjekter i forhold til behovene i regionens næringsliv og offentlige sektor.

Institusjonell støtte

Kunnskapsflyten mellom delsystemene forsterkes av «støttende institusjoner». Disse omfatter et sett med uformelle regler og felles forståelse som bidrar til å lette samarbeid og koordinere felles aktivitet mellom aktører i det regionale innovasjonssystemet, for eksempel mellom ingeniører i bedrifter og faglærere på høyskoler.

Dernest støttes aktiviteten av formelle institusjoner i form av lover, regler og virkemidler som skal stimulere næringsutviklingen.

Åpne systemer

Regionale innovasjonssystemer er åpne, som betyr at kunnskap som benyttes i innovasjonsprosesser kan komme fra kilder både innenfor og utenfor regionen.

Det skjer blant annet gjennom at bedrifer er koblet til globale verdikjeder med kunder og leverandører mange steder og gjennom at virksomheter og regionale kunnskapsaktører henter kompetanse utenfor regionen.

‘Tynne’ og ‘tykke’ systemer

Regionale innovasjonssystemer er ulike på mange måter. Noen regioner, som ofte finnes i mindre sentrale deler av et land, kjennetegnes av tynne innovasjonssystemer. Regionene har da få eller ingen næringsklynger, få kunnskapsorganisasjoner og lite regional kunnskapsflyt.

Andre regioner har mer omfattende næringsliv og en større kunnskapsinfrastruktur, og der omtales innovasjonssystemene som organisatorisk tykke.

Noen regioner, som ofte er tradisjonelle industriområder med en eller noen få dominerende bransjer, kjennetegnes av spesialiserte (og tykke) innovasjonssystemer.

Slike regioner kan bli ‘låst fast’ i stagnerende og krympende bransjer hvis det meste av ressurser og strategi og virkemidler rettes inn mot å opprettholde det tradisjonelle næringslivet.

Andre ‘tykke’ regionale innovasjonssystemer har et mer variert næringsliv og en større bredde av kunnskapsorganisasjoner, som ofte er tilfelle i større og sentrale regioner.

Denne typen innovasjonssystemer anses å ha gode forutsetninger for stadig fornyelse av næringslivet gjennom at nye og eksisterende bedrifter kan skape nye produkter og tjenester gjennom å kople sammen forskjellig, eksisterende kunnskap i en region.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Asheim, B. T., Isaksen, A. og Trippl, M. (2019). Advanced Introduction to Regional Innovation Systems. Edward Elgar, Cheltenham.
  • Tödtling, F. og Trippl, M. (2005). One size fits all? Towards a differentiated regional innovation policy approach. Research Policy, 34, s. 1203-1219

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg