Rasmus Hatledal

Etter krigsskoleeksamen var Hatledal premierløytnant, og ble beordret til tjeneste som adjoint i Bergenske brigade (1907), deretter 5. brigade (1909), og 4. brigade (1909) og som adjutant ved Hardanger bataljon. Han var aspirant i Generalstaben fra 1911 til 1914.

I 1917–1918 tjenestegjorde han som sjef for 1. kompani av Nordre Bergenhus infanteriregiment nr. 10, og ble som sådan forfremmet til kaptein i 1917. Deretter tjenestegjorde han igjen i Generalstaben, som adjoint, i 1918–1922, og kaptein samme sted i 1923–1925. Hatledal ble beordret som stabssjef for 5. divisjon i 1925, og satt i denne stillingen til 1930, da han ble sjef for 5. kompani av Søndmør infanteriregiment nr. 11 (5. divisjon). Etter en periode ute av Forsvaret, ble han i 1934 major og avdelingssjef i Generalstaben. I 1938 etterfulgte han Otto Ruge som generalstabssjef, og utnevnt til oberst.

Hatledal stod sentralt i arbeidet med å bygge opp Forsvaret de siste årene før angrepet på Norge.

Fra 1916 til 1918 var han ansatt som topograf ved Norges geografiske oppmåling (NGO).

Som generalstabssjef spilte Hatledal en sentral og offensiv rolle både før og like etter krigsutbruddet 9. april 1940. I dagene før overfallet forsøkte han å få forsvarsminister Birger Ljungberg til å mobilisere, men dette ble avvist.

Da regjeringen natt til 9. april besluttet en «delvis og stille mobilisering», protesterte Hatledal og insisterte på alminnelig og åpenlys mobilisering. Generalstabssjefen beordret, på eget initiativ og ansvar, flere avdelinger mobilisert enn hva som var bestemt i regjeringens mobiliseringsbeslutning. Som følge av dette ble Hatledal senere kjent som offiseren som brøt med regjeringen på invasjonsdagen 9. april. Etter krigen ble Hatledal berømmet for sin avgjørelse av Undersøkelseskommisjonen av 1945.

Hatledal deltok i de første dagene av felttoget (kampene mot invasjonsstyrken), og ga blant annet ordre om å etablere en sperring ved Midtskogen – som bidro til at konge og regjering unnslapp de tyske styrkene. Under et møte 15. april fikk Hatledal et illebefinnende og måtte avløses fra stillingen som generalstabssjef. I likhet med mange andre norske offiserer ble Hatledal i august 1943 sendt i tysk krigsfangenskap, først til Grune og Schildberg i det okkuperte Polen, deretter Luckenwalde utenfor Berlin, til frigjøringen i mai 1945, og hjemferd med De hvite bussene.

Etter frigjøringen fortsatte Hatledal i Forsvaret, engasjert med stabsoppgaver. Deretter arbeidet han i perioden 1948–1955 som sjef for flykartkontoret ved Norges geografiske oppmåling.