Ralf Rothmann er en tysk forfatter som har skrevet både romaner, noveller og lyrikk. Han ble født i Schleswig i Nord-Tyskland, men vokste opp i Ruhr-området, som også handlingen i flere av romanene hans er lagt til. Før han ble forfatter på heltid, forsørget han seg ved hjelp av strøjobber.

Forfatterskapet til Rothmann kan inndeles etter stedene hvor romanene utspiller seg. I Stier (1991), Milch und Kohle (2000) og Junges Licht (2004) skildrer han, for det meste i jeg-form, oppveksthistorier fra Ruhr-området på 60- og 70-tallet. Hans protagonister er barn fra arbeiderklassen som ikke føler seg hjemme i det vesttyske ‘Wirtschaftswunder’. Fedrene sliter seg ut i kullgruvene eller tungindustrien, og like mye sliter de med traumatiske opplevelser fra den andre verdenskrigen. Det tunge kroppsarbeidet i gruvene, og traumene det ikke kan snakkes om, innkapsler fedregenerasjonen i en kokong av ensomhet og alkohol. Sønnene møter disse fremmede med en blanding av frykt og latent aggresjon.

I romanene følger man sønnenes perspektiv, og siden disse vegrer seg for å gå i foreldrenes fotspor, skildres ikke den nedbrytende arbeidshverdagen. Rothmanns tekster står derfor langt fra sosialrealismen og forsøker ikke å gi det kroppslige slitet en aura av mening. Istedenfor dveler beskrivelsene ofte ved de industrielle kulissene og tenderer mot en poetisk, meditativ gjennomtrengning av det ytre rommet. Den råe og brutale hverdagen granskes av det søkende blikket til de unge på leting etter en annen virkelighet, en fluktåpning. Med fokus på slike figurer makter Rothmann å beskrive Ruhr-området uten å ty til folkloristiske klisjeer: hardt, men ærlig arbeid, fotball på lørdag og kneipefyll.

Rothmann bosatte seg i Berlin i 1976 og flere av romanene hans, for eksempel Flieh mein Freund (1998) og Hitze (2005), utspiller seg i den tyske hovedstaden. Begge står i relasjon til Bibelen. Flieh mein Freund låner tittelen ifra Salomos høysang, mens den andre innleder med et motto fra ordspråkene: «Kan noen samle glør i fanget uten at klærne begynner å brenne? (Salomos ordspråk 6,27). Allusjonen til Bibelen indikerer allerede at Rothmanns protagonister fortsetter sin leting etter andre svar enn de det moderne, kapitalistiske livet tilbyr. Mens fluktmotivet dominerer i den første Berlin-romanen, skildrer Rothmann i Hitze en annen variant av outsideren. Hovedpersonen Simon DeLoo går etter å ha opplevd tapt kjærlighet vegringens vei. Han er utdannet som kameramann, men nekter å bidra til den moderne mediale overflod av bilder. Som så mange andre figurer hos Rothmann ønsker han å se verden på en annen måte. Han ønsker å finne en annen skrift under den vanlige skriften. For å unngå å bli en del av maskineriet som skaper de falske bildene, søker han jobb i et nedslitt storkjøkken. Det stupide arbeidet fremstår etter hvert som en botsøvelse mot det moderne samfunnet. På sine daglige leveringsrunder kommer DeLoo i kontakt med storbyens mindre privilegerte mennesker. Disse møtene skaper litt etter litt et dragsug som hovedpersonen virvles inn i, helt til han møter kjærligheten i den unge polske uteliggeren Lucilla. I første omgang ser dette forholdet ut til å snu den nedadgående kurven. Han følger henne til den polske landsbygda, der begge opplever en fase av seksuell beruselse. Den kroppslige ekstasen viser seg imidlertid å være en ytterligere faktor som bidrar til DeLoos forfall. Som tekstens motto tilsier brenner kjærligheten ham ned – han går til grunne. Det siste kapitlet skildrer ham som menneskelig vrak som lever og dør som en slags martyr på gatene i Berlin.

Rothmanns litterære univers har flere tematiske likheter som går igjen i flere av bøkene. Ved siden av generasjonskonflikter, flukten fra hverdagen, vegring og leting etter en annen måte å se verden på, kan også forfatterens fascinasjon for dyr nevnes. I mange av hans noveller – for eksempel Rehe am Meer (2006) eller Winter unter Hirschen (2001) – skildrer han konfrontasjonen med det dyriske. Disse møtene problematiserer menneskets grenser og status i verden. Dyrene bringer frem det gåtefulle i menneskenes ellers stivnede hverdag. Typisk nok for Rothmanns litterære univers forblir det uavklart om disse hendelsene bare er et øyeblikks epifania eller om de åpner for forandring.

I sin siste roman, Im Frühling sterben (2015), befatter Rothmann seg for første gang helt og holdent med den andre verdenskrigen. Her forteller han utførlig en historie som er blitt tematisert i anekdoteform i flere tidligere romaner (Milch und Kohle, Hitze). Historien om Walter Urban og Friedrich (Fiete) Caroli, som blir tvangsrekruttert som 17-åringer i 1945, må anses som en narrativ kraftkilde for hele forfatterskapet. De unge mennene jobber som avløsere på den nordtyske landsbygda og ser uten illusjoner frem mot krigens slutt. Så blir de lurt inn i en situasjon som fører til tvangsrekruttering inn i Waffen-SS. Begge blir kastet inn i de siste kamphandlingene i Ungarn, der alt på den tyske siden befinner seg i oppløsning. Samtidig får Walter beskjed om at hans far har falt i kamper ikke langt fra der han selv befinner seg. Selv om relasjonen til faren har vært problematisk, ber han om tillatelse til å oppsøke graven. Letingen etter den rett utenfor frontlinjen forblir nytteløs. Når han vender tilbake til sitt eget kompani, viser det seg at bestevennen Fiete er blitt tatt under et fluktforsøk. De to ungguttenes overordnede finner en sadistisk tilfredsstillelse i å utpeke Walter til eksekusjonspelotongen. Det fins ingen utvei for Walter: å nekte eller å bomme hadde vært hans egen dødsdom. Nedbrutt av disse traumatiske opplevelsene vender Walter tilbake til Nord-Tyskland, og ender opp som fremmedgjort i den nye tiden. Tematisk er denne romanen enestående i Rothmanns forfatterskap, men hans skrivemåte er lett gjenkjennelig. Ved hjelp av intense bilder forsøker teksten å trenge gjennom virkelighetens overflate på søken etter en annen dimensjon.

I en kort epilog, som skifter til jeg-perspektiv, leter Walter Urbans sønn etter sine foreldres gravplass. Kirkegården er imidlertid blitt utvidet og det er et kraftig snøvær, så også han må dra tilbake uten å finne gravstøtten. Historien gjentar seg, slik romanens bibelske motto allerede har antydet: «Fedrene spiser sure druer, og barna får dårlige tenner» (Esekiel, 18,2).

  • Messers Schneide. Erzählung (1986)
  • Stier. Roman (1991)
  • Flieh, mein Freund. Roman (1998)
  • Milch und Kohle. Roman (2000)
  • Ein Winter unter Hirschen. Erzählungen (2001)
  • Hitze. Roman (2003)
  •  Junges Licht. Roman (2004)
  • Rehe am Meer. Erzählungen (2006)
  • Im Frühling sterben. Roman (2015) Norsk utgave: Å dø om våren (forventet 2017)
  • Junges Licht (2016) Regi: Adolf Winckelmann
  • Oliver Ruf: Milieu – Schwelle – Memorie. Zur Liminalität des Ruhrgebiets in Ralf Rothmanns Gegenwartsromanen. I: Jan-Pieter Barbian, Hanneliese Palm (red.): Die Entdeckung des Ruhrgebiets in der Literatur. (2009: 261–279) Essen, Klartext Verlag.
  • Anja Maria Richter: Das Studium der Stille. Deutschsprachige Gegenwartsliteratur im Spannungsfeld von Gnostizismus, Philosophie und Mystik - Heinrich Böll, Botho Strauß, Peter Handke, Ralf Rothmann. (2010) Frankfurt a. M., Peter Lang Verlag.
  • Christian Goldammer: Initiation in den Romanen Ralf Rothmanns (2010) Würzburg, Königshausen & Neumann, Würzburg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.