Ralf Rothmann

Forfatterskapet til Rothmann kan inndeles etter stedene hvor romanene utspiller seg.

I Stier (1991), Milch und Kohle (2000) og Junges Licht (2004) skildrer han, for det meste i jeg-form, oppveksthistorier fra Ruhr-området på 1960- og 1970-tallet. Hans protagonister er barn fra arbeiderklassen som ikke føler seg hjemme i det vesttyske «Wirtschaftswunder» (det vesttyske økonomividunderet). Fedrene sliter seg ut i kullgruvene eller tungindustrien, og like mye sliter de med traumatiske opplevelser fra andre verdenskrig. Det tunge kroppsarbeidet i gruvene, og traumene det ikke kan snakkes om, innkapsler fedregenerasjonen i en kokong av ensomhet og alkohol. Sønnene møter disse fremmede med en blanding av frykt og latent aggresjon.

I romanene følger leseren sønnenes perspektiv. Sønnene vegrer seg for å gå i foreldrenes fotspor, og dermed skildres ikke den nedbrytende arbeidshverdagen. Rothmanns tekster står derfor langt fra sosialrealismen og forsøker ikke å gi det kroppslige slitet en aura av mening. Istedenfor dveler beskrivelsene ofte ved de industrielle kulissene og tenderer mot en poetisk, meditativ gjennomtrengning av det ytre rommet. Den rå og brutale hverdagen granskes av det søkende blikket til de unge på leting etter en annen virkelighet, en fluktåpning. Med fokus på slike figurer makter Rothmann å beskrive Ruhr-området uten å ty til folkloristiske klisjeer: hardt, men ærlig arbeid, fotball på lørdag og kneipefyll.

Rothmann bosatte seg i Berlin i 1976 og flere av romanene hans, for eksempel Flieh mein Freund (1998) og Hitze (2005), utspiller seg i den tyske hovedstaden. Begge står i relasjon til Bibelen. Flieh mein Freund låner tittelen ifra Salomos høysang, mens den andre innleder med et motto fra Salomos ordspråk: «Kan noen samle glør i fanget uten at klærne begynner å brenne?» Allusjonen til Bibelen indikerer allerede at Rothmanns protagonister fortsetter sin leting etter andre svar enn de det moderne, kapitalistiske livet tilbyr.

Mens fluktmotivet dominerer i den første Berlin-romanen, skildrer Rothmann i Hitze en annen variant av outsideren. Hovedpersonen Simon DeLoo går etter å ha opplevd tapt kjærlighet vegringens vei. Han er utdannet som kameramann, men nekter å bidra til den moderne mediale overflod av bilder. Som så mange andre figurer hos Rothmann ønsker han å se verden på en annen måte. Han ønsker å finne en annen skrift under den vanlige skriften. For å unngå å bli en del av maskineriet som skaper de falske bildene, søker han jobb i et nedslitt storkjøkken. Det monotone arbeidet fremstår etter hvert som en botsøvelse mot det moderne samfunnet. På sine daglige leveringsrunder kommer DeLoo i kontakt med storbyens mindre privilegerte mennesker. Disse møtene skaper litt etter litt et dragsug som hovedpersonen virvles inn i, helt til han møter kjærligheten i den unge polske uteliggeren Lucilla. I første omgang ser dette forholdet ut til å snu den nedadgående kurven. Han reiser sammen med henne til den polske landsbygda, der begge opplever en fase av seksuell beruselse. Den kroppslige ekstasen viser seg imidlertid å være nok en faktor som bidrar til DeLoos forfall. Som tekstens motto tilsier brenner kjærligheten ham ned: Han går til grunne. Det siste kapitlet skildrer ham som menneskelig vrak som lever og dør som en slags martyr på gatene i Berlin.

I sin roman, Im Frühling sterben (2015, norsk oversettelse Å dø om våren, 2017), befatter Rothmann seg for første gang helt og holdent med andre verdenskrig. Her forteller han en historie som er blitt tematisert i anekdoteform i flere tidligere romaner (Milch und Kohle, Hitze). Historien om Walter Urban og Friedrich (Fiete) Caroli, som blir tvangsrekruttert som 17-åringer i 1945, må anses som en narrativ kraftkilde for hele forfatterskapet.

De unge mennene jobber som avløsere på den nordtyske landsbygda og ser uten illusjoner frem mot krigens slutt. Så blir de lurt inn i en situasjon som fører til tvangsrekruttering inn i Waffen-SS. Begge blir kastet inn i de siste kamphandlingene i Ungarn, der alt på den tyske siden befinner seg i oppløsning. Samtidig får Walter beskjed om at hans far har falt i kamper ikke langt fra der han selv befinner seg. Selv om relasjonen til faren har vært problematisk, ber han om tillatelse til å oppsøke graven. Letingen etter den rett utenfor frontlinjen forblir nytteløs. Når han vender tilbake til sitt eget kompani, viser det seg at bestevennen Fiete er blitt tatt under et fluktforsøk. De to ungguttenes overordnede finner en sadistisk tilfredsstillelse i å utpeke Walter til eksekusjonspelotongen. Det fins ingen utvei for Walter: å nekte eller å bomme hadde vært hans egen dødsdom. Nedbrutt av disse traumatiske opplevelsene vender Walter tilbake til Nord-Tyskland, og ender opp som fremmedgjort i den nye tiden.

Denne romanen er opptakten til en krigstrilogi. Rothmann har i intervjuer uttrykt at skjebnen til Walter og Elisabeth – den sentrale figuren i den tredje delen – er modellert etter biografien til hans foreldre, men hans skrivemåte er uforandret. Ved hjelp av intense bilder forsøker teksten å trenge gjennom virkelighetens overflate på søken etter en annen dimensjon.

I en kort epilog, som skifter til jeg-perspektiv, leter Walter Urbans sønn etter sine foreldres gravplass. Kirkegården er imidlertid blitt utvidet og det er et kraftig snøvær, så også han må dra tilbake uten å finne gravstøtten. Historien gjentar seg, slik romanens bibelske motto allerede har antydet: «Fedrene spiser sure druer, og barna får dårlige tenner» (Esekiel, 18,2).

I trilogiens andre del Der Gott jenes Sommers (2018) skildrer Rothmann det siste krigshalvåret i 1945. I Im Frühling sterben fulgte leseren to pur unge soldaters vei til fronten og inn i døden. Nå ligger perspektivet hos Luisa – en tolvårig jente. Når hjembyen Kiel blir lagt i grus av allierte bomber, finner hun sammen med sin mor og en eldre livsglad søster et tilfluktssted på et gods på landsbygda i Schleswig-Holstein. I løpet av noen få måneder opplever jenta at det sikre tilholdsstedet brytes mer og mer ned og at hennes barndom tar en brå slutt: Hun blir voldtatt av sin svoger og hennes far begår selvmord.

Denne handlingsrekka avbrytes av kortere kapitler der handlingen er lagt til trettiårskrigen (1618–1648). Skriveren og tømmermannen i en liten landsby, som ble invadert og ødelagt flerfoldige ganger, ønsket til tross å oppføre en ny kirke til Guds pris. Prosjektet mislyktes like før det var fullført, men mennene kom frem til erkjennelsen at de renhjertet har oppfylt sin plikt. Selv om ‘Den sommerens Gud’ – derav romanens tittel – tilsynelatende avslår gaven, finner de to trøst i forsøket. For det meste fokuserte den tyske kritikken på tekstens ytterst presise og følsomme skildringer av et barns møte med krigens gru. Noen få stemmer kritiserte derimot at romanen utelukkende skildret tyske lidelser og dermed kunne bidra til historisk revisjonisme.

I den avsluttende romanen Die Nacht unterm Schnee (2022) står Elisabeth og etterkrigstiden sentralt. Hennes historie fortelles for det meste av Luisa som har nære relasjoner til både Walter og Elisabeth. Rett etter krigen blir disse to et par, får barn og gifter seg. Etter hvert flytter de til Ruhr-området der Walter får seg arbeid i en av kullgruvene. Fra begynnelsen av fremstår de to som et umake par og ekteskapet blir ulykkelig. Alkoholisme, utroskap og det tunge kroppslige arbeidet bryter dem ned og begge dør tidlig.

Selv om største parten av Die Nacht unterm Schnee utspiller seg etter 1945, er det i aller høyeste grad en krigsroman. Teksten skildrer ettervirkningene av krigens grusomheter som har merket figurene for livet. Mens Walter måtte være med i eksekusjonen av sin beste venn, skildres i korte (autoral fortalte) deler flukten til Elisabeth fra Gdansk. I løpet av denne blir hun voldtatt flere ganger av russiske soldater, men til slutt også reddet av en. Disse ekstremt nøkterne og brutale skildringene avslutter hvert kapittel. Da romanen også innledes med en fluktskildring, danner disse hendelsene en ramme og antyder dermed at Elisabeth er fanget i en ond sirkel.

Romanen bærer som motto Sjelen til en fremmed, det er en dyp skog – hentet fra Anton Tsjekhov. Denne aforismen må forstås som en leseanvisning. Selv om trilogien har levert bruddstykker, som kan tolkes som forklaringer for figurenes handlinger, forblir det en gåtefull rest som ikke kan oppløses. Den aller største parten av Die Nacht unterm Schnee fortelles av Luisa som dveler ved årsakene for venninnens triste liv. Samtidig forstår leseren at hun mangler de avgjørende brikkene for å kunne forstå både Elisabeth (voldtektene og redningen) og Walter (eksekusjonen). Utover det underkommuniserer hun det traumatiske som hun selv har vært utsatt for og som dannet kjernehandlingen i Der Gott jenes Sommers. Det kan tolkes som en fortrengning som undergraver hennes status som pålitelig forteller.

I 2023 kom prosabindet Theorie des Regens. Forfatteren kaller boken for «notiser», korte notater, skrevet i løpet av de siste femti år, som gir leseren innblikk både i forfatterens biografi og estetiske betraktninger.