Den internasjonale radiokonvensjon, kom i stand som resultat av en internasjonal radiokonferanse i Berlin 1906, der representanter for 27 stater møttes og opprettet Den internasjonale radiounion. I Madrid 1932 ble Den internasjonale radiounion og Den internasjonale telegrafunion, dannet i 1865/68, slått sammen til en felles organisasjon, Den internasjonale teleunion (ITU). Konvensjonen fra Madrid-konferansen omfattet både telegraf- og telefonspørsmål og radiospørsmål. Ved den internasjonale telekonferansen i Atlantic City 1947 (ITU-konferansen) ble Madrid-konvensjonen erstattet av en ny internasjonal telekonvensjon som trådte i kraft 1949. Radioreglementet fra Atlantic City er blitt revidert i Genève 1959 og 1968. Frekvenstildeling og all utnyttelse av radiospektrene på global basis gjennomgikk revisjon på World Administrative Radio Conference WARC 1979, i Genève.

Radioreglementet inneholder bestemmelser om fordeling av frekvenser for kringkasting, faste radiosamband, mobil tjeneste til sjøs og i luften, radionavigasjon, satellittsamband og andre radiotjenester. De nærmere detaljer for kringkasting blir fastlagt ved regionale frekvenskonferanser. Ordningen for kringkasting på lang- og mellombølge i Europa ble fastlagt i København i 1948, og ble fullstendig revidert i Genève i 1975.

De opprinnelige planene for FM-kringkasting skriver seg fra konferanser i Stockholm i 1952 og 1961. Planene ble revurdert i Genève i 1984, og frekvensene ble tildelt de enkelte FM-sendere, opp til 108 MHz.

Satellittkringkasting ble behandlet på en verdenskonferanse i Genève i 1977, hvor det ble oppnådd enighet både om satellittposisjoner og frekvenstildelinger. Kortbølgebåndet ble behandlet i 1987, og det arbeides stadig videre med ny teknologi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.