Den internasjonale radiokonvensjon, kom i stand som resultat av en internasjonal radiokonferanse i Berlin 1906, der representanter for 27 stater møttes og opprettet Den internasjonale radiounion. I Madrid 1932 ble Den internasjonale radiounion og Den internasjonale telegrafunion, dannet i 1865/68, slått sammen til en felles organisasjon, Den internasjonale teleunion (ITU). Konvensjonen fra Madrid-konferansen omfattet både telegraf- og telefonspørsmål og radiospørsmål. Ved den internasjonale telekonferansen i Atlantic City 1947 (ITU-konferansen) ble Madrid-konvensjonen erstattet av en ny internasjonal telekonvensjon som trådte i kraft 1949. Radioreglementet fra Atlantic City er blitt revidert i Genève 1959 og 1968. Frekvenstildeling og all utnyttelse av radiospektrene på global basis gjennomgikk revisjon på World Administrative Radio Conference WARC 1979, i Genève.

Radioreglementet inneholder bestemmelser om fordeling av frekvenser for kringkasting, faste radiosamband, mobil tjeneste til sjøs og i luften, radionavigasjon, satellittsamband og andre radiotjenester. De nærmere detaljer for kringkasting blir fastlagt ved regionale frekvenskonferanser. Ordningen for kringkasting på lang- og mellombølge i Europa ble fastlagt i København i 1948, og ble fullstendig revidert i Genève i 1975.

De opprinnelige planene for FM-kringkasting skriver seg fra konferanser i Stockholm i 1952 og 1961. Planene ble revurdert i Genève i 1984, og frekvensene ble tildelt de enkelte FM-sendere, opp til 108 MHz.

Satellittkringkasting ble behandlet på en verdenskonferanse i Genève i 1977, hvor det ble oppnådd enighet både om satellittposisjoner og frekvenstildelinger. Kortbølgebåndet ble behandlet i 1987, og det arbeides stadig videre med ny teknologi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.