Rachel Carson

Carson vokste opp i enkle kår i den landlige elvebyen Springdale i Pennsylvania. Av moren lærte hun å elske naturen og alt levende liv. Som barn skrev hun historier om dyr og fugler og fikk sin første fortelling på trykk i barnemagasinet St. Nicholas da hun var 10 år gammel. I slutten av tenårene mottok hun stipend til å gå på Pennsylvania College for Women (i dag Chatham University) og studerte først engelsk, fordi hun ville bli forfatter. Etter hvert skiftet hun til marinbiologi og fullførte en bachelorgrad i 1929, før hun fortsatte å studere zoologi ved Johns Hopkins University, hvor hun tok en mastergrad i 1932.

I 1931 ble Carson tilknyttet fakultetet ved University of Maryland som vitenskapelig assistent, og underviste der til 1936. Deretter fikk hun jobb i U.S. Fish and Wildlife Service (det amerikanske fiskeri- og vilttilsynet), hvor hun var ansatt frem til 1952. Hun jobbet som forsker og redaktør og ble etter hvert sjefredaktør for tilsynets utgivelser.

Carson ville skrive, og begynte som frilanser for magasinet «The Atlantic Monthly». I 1937 skrev hun en artikkel om havet, som dannet grunnlaget for hennes første bok Under the Sea-Wind, utgitt i 1941. Her forteller hun om havets mysterier og viser samspillet mellom en sjøfugl, en fisk og en ål. Boken fikk god kritikk for måten den kombinerte vitenskapelig nøyaktighet med en lyrisk prosastil.

Ti år senere utga hun The Sea Around Us (1951, Havet som omgir oss, oversatt til norsk av Nils Werenskiold); et omfattende studium av havet siden jorden fikk sine første hav, en slags «havets biografi». Boken ble en nasjonal bestselger som vant National Book Award og ble oversatt til 30 språk. Carson sa deretter opp sin faste jobb for å skrive på heltid.

Hennes tredje bok, The Edge of the Sea (1955), utforsker livet i fjæra og økosystemene langs østkysten i USA, fra Maine til Florida.

Carson sa i intervjuer at hun var drevet av en kjærlighet til havet og ønsket å vekke en følelse av begeistring og undring hos leseren. Hun hadde ingen miljøpolitisk agenda før hun i 1958 fikk et brev fra en venninne, journalist Olga Owens Huckins, som fortalte om hvordan småbyen hun levde i var blitt sprøytet med kjemiske insektmidler for å bli kvitt mygg. Dagen etter fant hun mange døde fugler i et reservat: «… Alle disse fuglene døde på samme måte, og opplevde en grusom død. Nebbene deres var vidåpne og klørne deres krummet inntil brystet i dødssmerte,» skrev Huckins. Brevet gjorde et sterkt inntrykk på Carson, som allerede var opprørt over den økende bruken av kjemisk-syntetiske plantevernmidler i det amerikanske jordbruket og skogbruket. Hun tok opp temaet i en artikkelserie i magasinet The New Yorker, som etter hvert ble publisert som bok: Silent Spring utkom i 1962 (Den tause våren, oversatt til norsk av Torolf Elster, 1963).

Tittelen maner frem et bilde av en vår uten fuglesang. Carson var inspirert av en verselinje fra John Keats dikt La Belle Dame sans Merci: «Alt sjøens siv er visnet bort, stum er hver sang» («The sedge is wither’d from the lake, /And no birds sing», norsk gjendiktning av Nordahl Grieg). I boken viser hun hvordan pesticider kan påføre alvorlige skader på hele det økologiske kretsløpet; så vel insekter som fugler, pattedyr og mennesker. Hun advarer spesielt mot massiv bruk av insektmidler som DDT, selv om hun ikke ga uttrykk for at de burde forbys. Dessuten appellerer hun til leserens ansvarsfølelse og stiller spørsmålet om hvorvidt mennesker har rett til å kontrollere naturen; til å bestemme hvem og hva som skal få leve eller dø.

Boken skapte enorm oppmerksomhet omkring et tema allmennheten hadde lite kjennskap til. I løpet av kort tid ble den en internasjonal bestselger. Silent Spring provoserte også noen av de sterkeste kreftene i det amerikanske samfunnet; den kjemiske industrien og det industrielle landbruket og skogbruket. De forsøkte å stoppe utgivelsen og da ikke lyktes med det, iverksatte de svertekampanjer mot Carson. Hun ble beskyldt for å være både «fanatisk», «hysteriker» og «kommunist».

President Kennedy oppnevnte en vitenskapelig undersøkelseskommisjon som så nærmere på bokens konklusjoner, og Senatet organiserte høringer. Granskningen viste imidlertid at Carsons påstander var solid begrunnet. Konsekvensen ble at bruken av DDT ble bremset opp i USA utover 1960- og 1970-tallet, i tillegg til tolv andre plantevernmidler. Forbud eller sterke restriksjoner ble også innført i andre land, i Norge i 1970.

Carson fikk dessverre ikke oppleve de enorme ringvirkningene av sitt arbeid. Hun fikk brystkreft og døde i 1964, bare 56 år gammel.

I 1973 fikk hun en plass i National Women’s Hall of Fame. I 1980 fikk hun Presidentens frihetsmedalje posthumt av president Jimmy Carter. Fra 1991 har den internasjonale miljøprisen «Rachel Carson-prisen» blitt delt ut årlig i Stavanger.

Silent spring er blitt stående som en av de mest innflytelsesrike sakprosabøker fra 1900-tallet, og fikk stor betydning for grunnleggelsen av en bred amerikansk miljøbevegelse.

• økologi
• DDT
• skadedyrmidler
• plantevernmidler
• natur- og miljøvern