RIAA-kurve

En RIAA-kurve er en frekvenskorreksjon som reduserer de lavere frekvensene og forsterker de høyere når platen graveres (pre-emphasis) og som forsterker de lavere og reduserer de høyere på tilsvarende måte ved avspilling (de-emphasis). Dette gjøres for det første for å redusere rilleutsvinget ved lave frekvenser, for det andre for å dempe høyfrekvent støy fra rilleveggene under avspilling. Et RIAA-filter kan beskrives med en frekvenskurve som har tre definerte knekkpunkter; disse danner overganger mellom rett og stigende (innspilling) eller synkende (avspilling) frekvensgang. Matematisk er knekkpunktene definert ved sine tidskonstanter (τ₁ = 3180 μs, τ₂ = 318 μs, τ₃ = 75 μs), men til allment bruk gir det mer mening å angi de tilsvarende frekvensene (f₁ = 50 Hz, f₂ = 500 Hz, f₃ = 2122 Hz). De stigende / synkende partiene av frekvenskurvene har en helning på 6 dB/okt.

Ved gravering av grammofonplater brukes et elektrodynamisk skjærehode med virkemåte tilsvarende en dynamisk høyttaler hvor utsvinget øker med lavere frekvenser. En slik sammenheng betegnes «konstant hastighet» (for høyttalermembran/skjæreverktøy) (constant velocity) og ville for en grammofonplates vedkommende føre til at lave frekvenser ville ta for stor plass og eventuelt skjære seg inn i neste rille. Derfor innførte man allerede fra de tidligste elektriske innspillingene rundt 1926 et filter som dempet frekvenser under ca. 250 Hz. Ved avspilling med en elektrodynamisk pickup måtte dette kompenseres med et tilsvarende løft. Man fant også ut relativt raskt at et løft i diskanten under innspilling kompenserte godt for manglende diskantgjengivelse i datidens pickuper. Resultatet av disse korrigeringene var en gravering med tilnærmet konstant utsving (constant amplitude).

Slike korrigeringer var i utgangspunktet det enkelte selskaps firmahemmelighet på linje med opptaksmetode, platemateriale og så videre. For radiostasjoner og andre brukere av platene var imidlertid denne praksisen et problem siden det stadig måtte justeres for en varierende (og ukjent) grad av korreksjon under avspillingene. Mot midten av 1940-årene kom de første forsøkene på å finne en standard for korreksjonskurver, men først da LP-platen ble introdusert av Columbia i 1948 og markedet for HiFi-utstyr ekspanderte voldsomt ble behovet så påtrengende at man fikk på plass en omforent løsning. Den bygget på RCA Victors New Orthophonic løsning og fikk etter hvert betegnelsen RIAA.

Fra 1960-årene hadde de fleste kvalitetsforsterkere til amatørbruk en grammofoninngang med RIAA-korreksjon og et ekstra forsterkertrinn for bruk sammen med en elektrodynamisk pickup. På 1990-tallet og utover ble dette mindre vanlig siden grammofonplatene for det meste var erstattet av andre lydkilder som leverte signaler uten behov for ekstra frekvenskorreksjon. Den nye interessen for vinylplater har derfor laget et marked for separate RIAA-forsterkere som koples inn i signalkjeden før selve forsterkeren, eventuelt platespillere med en RIAA-forsterker innebygd.

I motsetning til elektrodynamiske pickuper leverer piezoelektriske et signal proporsjonal med rilleutsving, ikke med rillehastighet. Slik kan man si at de til en viss grad kompenserer for RIAA-korreksjonen med sin prinsipielle virkemåte.

• grammofon
• pickup