R. B. Hall, amerikansk kornettsolist, dirigent og komponist. Til tross for et liv med dårlig helse, tidlig tap av foreldrene og et ulykkelig ekteskap, ble R. B. Hall en av datidens store kornettsolister, en dyktig dirigent og komponist - med spesiell vekt på marsjene for blåseorkester.

Både moren og faren var dyktige, etablerte musikere, moren som pianist og leder av Browne Family Orchestra, faren som smed, kornettvirtuos og dirigent for Nobleboro Silver Cornet Band. Moren kunne i tillegg spille harpe, fiolin, gitar og lutt.

Da Hall var 9 år, flyttet de til Richmond, Maine og han anså alltid senere dette som sin hjemby.

En skulle tro at han fikk opplæring av sin far på Eb-kornetten, men slik var det ikke, da faren mente sønnens kondisjon og pust ikke holdt mål. Men sønnen skal ha vært et musikalsk vidunderbarn, og mestret alle instrumenter han kom over. Han fikk hjelp av lokale musikere og lærte fort. Da faren døde i 1874, måtte den unge Robert ta seg arbeide på en skofabrikk for å hjelpe til med å brødfø moren og sine 2 søstre.

Han fortsatte på kornetten og som attenåring begynte han som solist med diverse korps. Han byttet da også til Bb kornett og ble dirigent for Richmond Cornet Band. Året etter ble han co-principal ved siden av den berømte Alessandro Liberati i Thomas Baldwin's Cadet Band of Boston. Da Liberati flyttet til New York året etter, er Hall i 3 sesonger principal.

I 1882 aksepterer han en stilling for å reorganisere Bangor Municipal Band, Bangor, Maine. I 1884, mens han var i Bangor, skrev han sin første marsj, M.H.A, tilegnet sin musikalske mentor, Melville H. Andrews.

1891 flyttet familien igjen, denne gangen til Waterville, et sted som ble hans arbeidsplass i kommende år. Der stiftet han, og dirigerte Waterville Military Band (tilegnet marsjen W.M.B.) senere omdøpt til Hall's Military Band. Det meste av hans komposisjoner ble til i denne perioden og er skrevet for dette korpset.

Kornetten holder han varm ved å spille med byens symfoniorkester som forsterkes med medlemmer av Boston Symphony. Men det fortelles også at når korpset hans paraderte, spilte han med på sin kornett en oktav over de andre. Det skal ikke ha vært vanskelig å høre når Halls band nærmet seg. En annen ting er at Hall led av en slags lammelse og gikk med stokk, men når han marsjerte og spilte, hang stokken over armen og han marsjerte selv om smertene var ille.

År 1900 ble han spurt om å revitalisere 10th Regiment Band of Albany, New York, og han var der i 6 måneder og brakte dem til et profesjonelt nivå. De fikk også en marsj tilegnet seg, 10th Regiment.

Som kornettvirtuos var det naturlig at han også skrev flere solostykker i datidens populære stil, variasjonsverk, polkaer og lignende. Svært populær musikk i sin tid og Hall imponerte alle med spill av eget repertoar. Men marsjene vil leve lengst, skrevet med ofte enkle, flytende melodier og motmelodier, kontrasterende dynamikk og innimellom en overaskende vending eller to.

Hans arbeidsdag var stresset. Administrering av korpset, undervisning, komponering, dirigering og daglig krangel med sin kone, skal ha gitt ham slag på slutten av 1902. Dødsårsaken ble derimot oppgitt til å være leversykdom.

Han kom seg ikke etter dette, og selv om han var en beæret mann i sin levetid, døde han fattig og glemt hos sin mor og søster i Portland, Maine i 1907. Han etterlot seg et åttitalls komposisjoner med smått og stort - noen sier at bare marsjene er over hundre. I staten Maine er nå siste lørdag i juni "R. B. Hall-dagen".

Hans mest populære marsjer, i tillegg til de som er nevnt ovenfor, er bl.a. Independentia, The New Colonial, Officer of the Day og Tenth Regiment (i Europa kalt Death or Glory), S.I.B.A og Gardes du Corps.

Bowie, Gordon W.: R. B. Hall and his Bands, Washington D.C., 2007

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.