Qing-dynastiet i Kinas historie (1644-1911)

Qing-dynastiet (1644-1911) avsløste Ming-dynastiet og varte fram til etableringen av Republikken Kina. Se også Kinas historie.

Etterkommere av tungusfolket ruchen, som hadde plaget Ming-keiserne helt fra 1400-tallet, konsoliderte sitt herredømme i Mandsjuria mot slutten av 1500-tallet og tok 1636 dynastinavnet Qing («klar») i konkurranse med Ming («lys»).

I 1629 stormet de den kinesiske mur og nådde Beijing. Men først 1644 slo de for alvor til da den indre oppløsningen nådde et klimaks og Beijing var erobret av den kinesiske opprører, Wu Sangui. Mandsjuene ble tilkalt for å hjelpe til og beseiret opprørshæren, men nektet å forlate hovedstaden, hvor de i stedet innsatte sitt eget dynasti, Qing, 1644–1912.

Erobringen av Kina ble formelt fullført 1659, da den siste Ming-prinsen flyktet ut av landet. Men Qing-dynastiet ble først endelig sikret 1683, da et opprør i sør ble knust, og flåtestyrkene til Zheng Chenggong (Koxinga) og hans etterkommere på Taiwan tilintetgjort. Taiwan ble nå innlemmet i det kinesiske riket. I likhet med mongolene seiret mandsjuene først og fremst på grunn av Kinas indre svakhet. Ming-herskerne hadde mistet all anseelse, og folket var uten nasjonale ledere.

Alt før erobringen hadde mandsjuene tilegnet seg kinesisk kultur og ble derfor regnet som en av de konkurrerende opprørsgrupper. Deres militære organisasjon var imidlertid overlegen. På strategisk viktige steder opprettet de faste garnisoner. De var brutale i sin raseforakt og påla kineserne å bruke mandsjuisk drakt og flette som tegn på underkastelse. Ekteskap med kinesere var forbudt.

Qing-keiserne foretok ingen større endringer i Ming-dynastiets regjeringsform. I administrasjonen innførte det som skikk at alle viktige stillinger skulle besettes med en mandsju som ble utpekt, og en kineser som hadde bestått den vanlige eksamen. De fleste underordnede stillinger ble besatt bare med kinesere. Under keiserne Kang Xi (1654–1722), Yong Zheng (1723–35) og Qian Long (1736–96) hadde Kina uavbrutt fred.

Mandsjuene holdt minoritetene i sjakk, eliminerte invasjonsfaren i nordvest og utvidet sitt herredømme til Mongolia, Turkestan, Tibet og Myanmar. Demninger og kanaler ble holdt ved like, og befolkningen vokste raskere enn noen gang tidligere i Kinas historie. Nydyrking og utbredelse av nye matvekster var medvirkende årsak til dette. Bankvesen og håndverk nådde også langt.

Handelen med utlandet bidrog i mindre grad til velstanden, men fikk etter hvert store politiske konsekvenser. Russiske fangstmenn trengte frem til Amur 1664, og etter en grenseavtale 1689 oppstod et visst varebytte over land. Japanere, arabere, portugisere og nederlendere hadde vært aktive fra 1500-tallet. Britene begynte å handle med Guangzhou (Kanton) etter 1664, amerikanerne kom til 1784, straks etter revolusjonen. Te, silke, ubleket bomull, porselen og lakkarbeider ble eksportert mot betaling i sølv, da det ikke var marked i Kina for importvarer fra Vesten. Det britiske East India Company var ledende i denne handelen, basert på det kinesiske tributtsystem og med de såkalte hong-kjøpmenn i Guangzhou som formidlere. Fra 1830-årene gikk Storbritannia i spissen for å bryte deres monopol ved å kreve flere havner åpnet for handel.

På dette tidspunktet var den indre tilstanden i Kina på ny svekket. Det dyrkede areal hadde ikke økt i takt med folketallet, og produksjonen per innbygger var sunket tross en intensivering av jordbruket. Alt under keiser Jia Qing (1796–1821), var forfallet åpenbart. Nasjonalistiske opprørsbevegelser, ledet av hemmelige selskaper, truet dynastiets autoritet. Den politiske oppløsning fortsatte under Tao-Kūang (1821–51) og svekket motstandsevnen overfor påtrykk fra vest. Denne ble forsterket gjennom tiltagende misjonsvirksomhet; den katolske hadde, tross forfølgelse og tilbakeslag, pågått kontinuerlig fra 1500-tallet, og protestantisk misjon begynte 1807.

Fra tidlig på 1500-tallet begynte britene å betale sine varer med indisk bomull og opium istedenfor sølv. Kinas forbud mot import av opium ble ikke respektert, og de kinesiske myndigheters beslagleggelse av et parti smuglervarer førte til opiumkrigen med Storbritannia 1839–42. Ved freden i Nanjing måtte Kina avstå Xianggang (Hong Kong) og åpne fem havner for handel; 1844 fikk USA og Frankrike samme rettigheter som Storbritannia, 1847 undertegnet Norge og Sverige en lignende traktat. Frem til 1895, under keiserne Xian Feng (1851–62), Tong Zhi (1862–75) og Guang Xu (1875–1905) ble traktatsystemet videre utbygd for å sikre utlendingenes posisjon og regulere handel, diplomati og misjonsvirksomhet.

I 1854 fikk utlendingene kontrollen over tollvesenet. En ny krig resulterte i Tianjintraktaten (Tientsin) 1858 og Pekingtraktaten 1860. De gav traktatmaktene rett til å opprette legasjoner i Peking, eksterritorialretten ble definert og 11 nye havner åpnet for handel. Utlendinger fikk adgang til å reise i det indre, drive skipsfart på Changjiang (Yangtze), og toll-lettelser ble innført mellom provinsene.

Handel med opium ble legalisert på begrensede vilkår. Misjonærer fikk rett til å drive sin virksomhet og kinesiske kristne garantert fri religionsutøvelse. Dessuten måtte Kina betale skadeserstatning. I de neste 30 år befestet utlendingene sin stilling ytterligere, nye havner ble åpnet, i flere opprettet de selvstyrende konsesjoner. Misjonærene, både katolske og protestantiske, økte i tall og innflytelse. Gjennom misjonens skoler og sykehus fikk Kina den første bredere kontakt med europeisk kultur og vitenskap. Under dette ytre press tapte mandsjudynastiet også anseelse gjennom flere alvorlige indre opprør. Taiping-opprøret (1850) varte i 14 år, og ble med utenlandsk hjelp omsider slått ned. Et hemmelig selskap, Nianfei, ledet oppstander i nord 1853–68, og muslimer i de vestlige provinser gjorde opprør fire ganger i 1855–78.

Under Tung-Zhihs mindreårighet fra 1862 fungerte moren, ekskeiserinne Ci Xi (Tzu Hsi) som medregent. Hun beholdt sin avgjørende innflytelse til sin død 1908, og bidrog, skrupelløs og dyktig, til å forlenge dynastiets levetid. I 1860–94 var det ingen større kriser i forholdet til de fremmede makter. Kinas indre og ytre problemer overbeviste fremsynte embetsmenn som Zeng Guofan (Tseng Kuo-fan), Li Hongzhang og Zhang Zhidong (Chang Chihung) om at Vestens teknikk måtte tas i bruk. Det første forsøk, et jernverk i Shanghai, 1863, ble fulgt av dampskipsrederi, marineverft, våpenfabrikk, telegraflinjer og jernbaner, samt omlegging av forsvaret.

Krigen med Japan 1894–95 resulterte i at Kina ved fredsslutningen i Shimonoseki måtte oppgi Korea, avstå Taiwan med Pescadorene, Liaodong, betale skadeserstatning og tillate japanere (i realiteten alle traktatmakter) å drive industrivirksomhet i traktathavnene. Dette fikk den viktige følge at regjeringen lempet på sine restriksjoner overfor kinesiske borgere som ønsket å starte industri med kapital de hadde ervervet seg ved agentvirksomhet. På grunn av inngrep fra Russland, Frankrike og Tyskland måtte Japan senere oppgi Liaodong mot at Kina betalte en tilleggserstatning. For å møte disse forpliktelsene måtte Kina låne utenlands mot pant i tollinntektene og gabellen (saltskatten), en praksis som fortsatte under republikken. Japans seier gav signalet til et kappløp om konsesjoner og privilegier.

For å styrke Kinas motstandsevne dannet Zhang Zhidong og Kang Youwei en reformbevegelse. I 1898 fikk de keiseren til å utstede forordninger om reformer, men enkekeiserinnen gjorde statskupp, og keiseren ble satt i fangenskap. I reaksjonens kjølvann kom bokseroppstanden, en folkereisning, som med samtykke fra høyeste hold søkte å fordrive alle utlendinger. Opprøret endte med at en internasjonal styrke inntok Beijing sommeren 1900. Kina måtte gå med på flere ydmykende krav og betale 450 millioner taels i løpet av 39 år.

Landets maktesløshet var nå åpenbar. Det var en hjelpeløs tilskuer til den kamp om kinesisk territorium som fant sted mellom Russland og Japan, Storbritannia og USA. En anglo-japansk allianse 1902 ble fulgt av den russisk-japanske krig 1904–05, som styrket Japans posisjon i Mandsjuria. Etter bokseropprøret, men særlig etter 1905, tok Kina fatt på å reorganisere sitt styresett for å møte tidens krav. Reformverket omfattet også forberedelser til en konstitusjon. Keiserens og Ci Xis død 1908 førte til en midlertidig stans, men 1909 møtte de første provinsting, og 1910 den første nasjonalforsamling. Den krevde lovgivende myndighet, men ble avspist med løfter.

Side om side med reformene i administrasjon og skolevesen etter 1900 fulgte store endringer i økonomi og levesett med jernbaner, dampskip, post og telegraf. Handelen med utlandet ble fordoblet i løpet av disse 10 årene. Importerte industrivarer nådde avsidesliggende landsbyer, og misjonen hadde stor fremgang. Men regentskapet under den mindreårige Xuan Tong (Hsüan-tung) (1908–12) var udugelig, og det skulle lite til for å styrte dynastiet, som var dømt etter bokseropprøret. Regjeringens jernbanetransaksjoner 1911 fikk misnøyen til å blusse opp, og en soldatoppstand i Wuhan innledet revolusjonen. En opprørsregjering ble etablert i Nanjing med Sun Yat-sen som president. Yuan Shikai fikk i oppdrag å slå opprøret ned, men han nølte og opptok til sist forhandlinger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.