Qatars historie

Arkeologiske funn vitner om menneskelig aktivitet i Qatar allerede i førhistorisk tid, fra 7500–8500 år tilbake, med jakt, fiske og sanking i steinalderen. Landets strategiske beliggenhet ved Persiabukta bidro til migrasjon fra Den arabiske halvøy, og flere fiskersamfunn ble etablert. Utgravinger ved Shagra sørøst i landet vitner om hvor viktig sjøen var for folk som slo seg ned her.

Qatar deltok i oldtidens handel mellom Golfen og Mesopotamia så tidlig som i al-Ubaidi-perioden (i det femte og fjerde årtusen fvt.) samt med India.

Takket være handel var Qatar en av de mest velstående delene av golfområdet allerede i det tredje og andre årtusen fvt. Handel mellom Mesopotamia og Indusdalen gikk gjennom Golfen og vestkysten av dagens Qatar. Kontakten med omverdenen bidro til at flere kulturer etablerte seg på Qatar-halvøya i ulike perioder. Midt i det andre årtusen fvt. ble området påvirket av kassittene som hadde tatt makten i Babylon, med bosetting i al-Kore-bukta nord for Doha.

Også handelen i antikken, mellom de greske og romerske rikene i Europa og India, gikk sjøveis gjennom Golfen. Arkeologiske funn viser påvirkning på Qatar-halvøya særlig ved Ras Abaruk, hvor det var en stasjon for fiskeri for å forsyne de sjøfarende handelsmennene. Både fisk og perler var eksportartikler fra Qatar i den gresk-romerske epoken.

Også i den persiske sasanide-perioden rundt 200-tallet fvt. spilte Qatar og golfregionen en viktig rolle som handelssenter. Fargestoffer, klær, perler, gull, sølv og dadler ble byttet mot varer fra Østen. Qatar bidro særlig med perler og lilla fargestoff for å farge klær, utvunnet fra snegler.

På 600-tallet ble Qatar islamisert via Bahrain, som området var under innflytelse av. Profeten Muhammed sendte sin første utsending Al-Ala al-Hadhrami til herskeren av Bahrain i 628, og islam ble akseptert som religion. Qatarsk historiefortelling mener at profeten Muhammed selv så vel som hans kone Aisha kledde seg i gevanter fra Qatar. I den tidlige islamske perioden var al-Huwailah på østkysten den viktigste byen i landet, hvor det finnes arkeologiske funn fra denne tiden.

I 1076 ble landet erobret av emiren av Bahrain. Bahrain omfattet da området fra Basra i dagens Irak til Oman. Under de islamske umayyade- og abbaside-styrene fortsatte Qatars betydning som handelssenter å vokse, og området ble kjent også for avl av kameler og hester. Perleindustrien ble utviklet som følge av økt etterspørsel av qatarske perler i Østen, helt til Kina. Med økt handel ble nye bosettinger langs kysten etablert, særlig i nord.

Etter en kort periode med portugisisk okkupasjon tidlig på 1500-tallet da Portugal tok kontroll over Hormuzstredet og etablerte handelsforbindelser, gjennomgikk Qatar en blomstringstid takket være inntekter fra perlefisket. I 1538 ble portugiserne fordrevet av osmanene og Qatar lagt inn under den osmanske interessesfære. Dette varte til britene kom på 1800-tallet for å beskytte sine handelsinteresser østover.

Historien til Qatar som moderne stat startet i 1766 da Khalifa-familien innvandret fra dagens Kuwait til den nye byen Zubara, som ble et senter for perledykking og handel, og som i dag er en ruinby nord i landet. I 1783 ledet familien erobringen av dagens Bahrain som på daværende tidspunkt var dominert av perserne. Khalifa-familien sitter fortsatt med makten i Bahrain.

Etter å ha etablert seg i Bahrain, mistet Khalifa kontrollen over Qatar, hvor stammer lojale til Saud-familien i dagens Saudi-Arabia ble dominerende. Fra tidlig på 1800-tallet ble kystområdene ved Golfen preget av rivalisering mellom sultanen i Oman og Al Saud i Saudi-Arabia, en konflikt som førte til at den engang så vellykkede havnebyen Zubara i Qatar ble lagt i grus og handelsaktivitet flyttet til vestkysten av Qatar-halvøya. I dette området hadde Thani-familien slått seg ned på 1800-tallet etter å ha utvandret fra Najd i sentrale Arabia, og i maktvakuumet som hadde oppstått, ble sjeik Muhammed bin Thani raskt den ledende skikkelsen i området som utgjør Qatar.

Storbritannia inngikk en såkalt fredsavtale med de arabiske herskerne på 1820-tallet. Avtalen omfattet også Qatar, selv om landets hersker ikke underskrev den. Qatar ble også underlagt den maritime våpenhvileavtalen fra 1835, som utvidet britisk kontroll. Khalifa-familien fortsatte å gjøre krav på deler av Qatar, og dette førte til en kortvarig krig mellom Bahrain og Qatar i 1867–1868. Dette var i strid med en avtale mellom Bahrain og Storbritannia fra 1820 og førte til britisk intervensjon – og senere kontroll over – Qatar så vel som andre deler av kysten.

I 1868 undertegnet Muhammed bin Thani en maritim fredsavtale med Storbritannia, men ønsket samtidig ikke å være for avhengig av britene. Da osmanske styrker i 1871 okkuperte Hasa-provinsen i dagens Saudi-Arabia, inviterte Muhammeds sønn, Jassim bin Thani, osmanerne til å etablere en garnison i Doha for å balansere innflytelsen til Storbritannia. Dette skulle også opprettholde en viss uavhengighet. Qatars nasjonaldag 18. desember er satt til dagen da Jassim bin Muhammed Al Thani i 1878 etterfulgte sin far som hersker av Qatar. Etter qatarsk historiefortelling er det dette som forente Qatar og la grunnlaget for dagens qatarske stat.

På siste halvdel av 1800-tallet inngikk først Muhammed og deretter Jassim flere avtaler med andre land og herskere i andre områder som regnes som den første eksterne anerkjennelsen av Al Thanis Qatar. Først ut var Saud-familien i Saudi-Arabia, deretter fulgte Storbritannia i forbindelse med avtalen mellom Bahrain og Qatar i 1838 og deretter altså med osmanerne. Osmanerne forlot Qatar i 1913 etter at Saud-familien gjenerobret al-Hasa. Storbritannia undertegnet i 1916 en avtale med Qatar lik den de hadde med andre Golf-land. Qatar fikk dermed status som britisk protektorat, noe som innebar at Storbritannia beskyttet landet og fikk kontroll over Qatars utenrikspolitikk.

I 1939 ble olje for første gang oppdaget i Qatar, men det var først i 1949 at utvinning av denne i kommersiell skala startet – hvilket førte til at landets inntekter økte drastisk. Etter indre stridigheter i Thani-familien ble sjeik Abdullah bin Jassim Al Thani etterfulgt av sjeik Ali bin Abdullah Al Thani i 1949 som følge av britisk inngripen. Han abdiserte i 1960 til fordel for sjeik Ahmad bin Abdullah Al Thani etter at britene igjen hadde grepet inn. Storbritannia kunngjorde i 1968 at landet ville trekke seg ut av Golfen, og Qatar fikk utformet en midlertidig grunnlov som trådte i kraft i 1970 – som grunnlag for sin selvstendighet. Etter først å ha gått sammen med andre stater i Golfen, valgte Qatar selvstendighet framfor å gå inn Forente arabiske emirater.

I 1971 ble den anglo-qatarske avtalen fra 1916 opphevet, og Qatar ble et selvstendig monarki. Forholdet til Storbritannia ble videreført gjennom en vennskapsavtale. 1. september 1972 ble emiren avsatt i et palasskupp av sin statsminister og fetter, Khalifa bin Hamad Al Thani. Statens inntekster fortsatte å øke drastisk i perioden Khalifa var emir, på grunn av landets oljeforekomster.

Utover 1990-tallet fikk emirens sønn, Hamad bin Khalifa Al Thani, større innflytelse og overtok i praksis ansvaret for å styre landet. Hamad fikk blant annet ansvaret for å videreutvikle olje- og gassektoren og arbeidet med å utvikle utvinningen av naturgass, som først ble påvist i 1971. Utvinningen tok til på begynnelsen av 1990-tallet. Etter uoverensstemmelser med sin far tok Hamad makten i et palasskupp i 1995, mens hans far Khalifa var på ferie i Sveits. Begrunnelsen for kuppet var å modernisere det qatarske samfunn. I 1996 fant det sted et mislykket kuppforsøk mot emiren for å gjeninnsette den avsatte herskeren, etter sigende støttet av Saudi Arabia og De forente arabiske emirater. Hamad bin Khalifa hadde imidlertid stor støtte i Thani-familien for sin maktovertakelse. Khalifa returnerte til Qatar i 2004 og ble boende der til sin død i 2016.

Under emir Hamad ble det i 1990-årene igangsatt en moderniseringsprosess både på det sosiale og politiske området, hvor Qatar utviklet seg til et i regional sammenheng relativt liberalt land. Politiske reformer inkluderte allmenn stemmerett, også for kvinner, og de første (lokale) valgene ble avholdt i 1999. Disse lokale rådene har imidlertid svært begrenset innflytelse, og Qatar har forblitt et absolutt monarki. Ved det andre valget, i 2003, ble for første gang en kvinne innvalgt, og kvinner ble utnevnt til ledende offentlige stillinger. I 2003 ble Qatar også den første av Golfstatene med et kvinnelig regjeringsmedlem da Sheikha al-Mahmoud ble utnevnt til utdanningsminister.

En ny arbeidslov fra 2004 innførte en svært begrenset streikerett, hviletidsbestemmelser og tillot dannelsen av fagforeninger, men ikke uavhengige. Andre rettigheter, slik som en fastsatt minstelønn, forsvant ut av lovgivningen med denne loven. 2004-loven videreførte også kafalasystemet og skiller mellom rettighetene til statsborgere og arbeidsmigranter, hvor sistnevnte kommer betydelig dårligere ut. Selv om politiske partier ikke ble tillatt, ble det fra 1990-årene gitt rom for politisk meningsytring, og tv-kanalen Al-Jazeera ble etablert i 1996, med betydelig utbredelse og innflytelse i den arabiske verden. Representanter for islamistiske grupper fra flere land fikk tilhold i Qatar.

• Qatars samtidshistorie
• Økonomi og næringsliv i Qatar
• Qatars politiske system
• Qatars befolkning