Økonomi og næringsliv i Qatar

Før oppdagelsen av olje og gass var Qatar et av de fattigste områdene på Den arabiske halvøy. Qatars befolkning var beskjeden og lå på under 50 000 frem til den skøyt fart på 1960- og 1970-tallet. Store deler av befolkningen hadde en nomadisk livsstil med tilhørende dyrehold. Perlefiske var en viktig del av næringslivet før utvinningen av olje og gass, men er i dag nærmest avviklet. Japansk fremdyrkede kulturperler var billigere og utkonkurrerte de qatarske naturperlene i tiden frem mot andre verdenskrig. Fiske var også tidligere viktig, men er i dag en svært liten del av næringslivet i Qatar.

Med utvinning av landets petroleumsforekomster etter andre verdenskrig, og landets selvstendighet i 1971, er Qatar blitt et av verdens rikeste land. Moderniseringen skjedde særlig fra 1970-årene, med betydelige investeringer både i infrastruktur og servicenæring og i industrialisering – først og fremst knyttet til olje- og gassutvinningen. Qatar har en relativt beskjeden produksjon av råolje, men besitter verdens tredje største kjente reserver av naturgass etter Russland og Iran.

Qatar har knapt naturressurser utenom olje og gass, og bare en liten del av arealet er egnet for jordbruk. Mangel på vann er en stor begrensning for landbruk, og ressurskrevende desalinering av sjøvann er utbredt på grunn av lite forekomst av ferskvann. Utviklingen av landets økonomi har i stor utstrekning vært basert på samarbeid med utenlandsk kapital og teknologi, samt utenlandsk arbeidskraft på alle områder. Antallet utenlandske arbeidere har vokst svært raskt, særlig etter år 2000. I 2022 utgjorde utenlandske statsborgere omtrent 88 prosent av den totale befolkningen og 95 prosent av arbeidsstyrken i Qatar.

Basert på inntektene fra eksport av olje og gass har Qatar foretatt store investeringer i en modernisering av samfunnet på alle områder, og befolkningen nyter en høy levestandard. På grunn av lavere oljepriser i deler av 1980-årene bremset infrastruktur- og industriutvikling noe opp, og landet pådro seg en betydelig utenlandsgjeld, men moderniseringsprosessen, med blant annet satsing på å gjøre seg mindre avhengig av petroleumssektoren, skjøt fart igjen i 1990-årene. Den økonomiske betydningen av petroleumssektoren er derfor blitt, relativt sett, noe mindre. I 2005 stod olje og gass for vel 60 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI), cirka 85 prosent av eksportinntjening og cirka 70 prosent av statens inntekter. I likhet med andre land på Den arabiske halvøy har også Qatar satset på utvikling av turisme.

Leting etter olje startet med de første konsesjonene i 1935, og de første funnene ble gjort i 1939. Andre verdenskrig forsinket utvinningen, og den første eksporten startet i 1949. Da landet ble selvstendig i 1971, ble oljeindustrien reorganisert med større statlige interesser, men fortsatt med utstrakt utenlandsk deltakelse. Qatar sluttet seg i 1961 til OPEC og har fra 1970-årene vært underlagt organisasjonens kvoteregime. Landets produksjon har variert mye og var tidlig på 2000-tallet nærmere 800 000 fat per dag. I 2014 var produksjonen 1,5 millioner fat per dag, ifølge estimater fra det amerikanske energibyrået US Energy Information Administration. I 2023 var Qatars kjente oljereserver cirka 25 milliarder fat. Qatars oljeforekomster er relativt beskjedne sammenliknet med andre medlemsland i OPEC, men landet har også betydelige forekomster av naturgass.

Qatar er i dag blant verdens største gassprodusenter, og har blant verdens største, kjente gassforekomster. Landet har utviklet en omfattende petrokjemisk industri, og raffinerer olje og omdanner naturgass til flytende gass (LNG) for eksport. Gassforekomstene ble først påvist i 1971, men de første leveransene fant ikke sted før i 1996. Utviklingen av gassfeltene tok til i 1990-årene som et ledd i å redusere avhengigheten av olje. Naturgassforekomstene i 2021 ble anslått til i underkant av 24 billioner kubikkmeter; tilsvarende 12,5 prosent av verdens forekomster, og de tredje største i verden etter Russland og Iran. Qatar's Offshore North Field er en del av verdens største gassfelt, som Qatar deler med Iran. Det statlige energiselskapet QatarEnergy, tidligere kjent som Qatar Petroleum er den absolutte hovedaktøren i den qatarske petroleumssektoren. Utenlandske selskaper, særlig ExxonMobil, Shell og Total er også involvert som samarbeidspartnere. Qatar er blant verdens tre største produsenter av naturgass, sammen med Australia og USA. Ifølge QatarEnergy jobber selskapet med prosjekter som vil øke Qatars produksjonskapasitet fra 77 millioner tonn til om lag 126 millioner tonn årlig innen 2027.

Nesten hele oljeproduksjonen selges til Asia, med Japan som største kunde. Asia har også vært primærmarked for gass, som også eksporteres til Europa og USA. I senere år har Qatar satset på å øke gasseksporten til Kina og Europa, særlig Tyskland, i konkurranse med Russland. I 2022 inngikk Tyskland en avtale med Qatar med varighet på 15 år om å importere to millioner tonn flytende naturgass årlig.

Landet har et svært høyt energiforbruk, som for det meste basert på fossil energi. Etter 1990 har forbruket av primærenergi økt med i gjennomsnitt 6,3 prosent per år til 1,8 exajoule (EJ) i 2021. Per innbygger utgjør det 624 gigajoule (GJ). Det høye forbruket plasserer landet på toppen av listen over land i verden, både når det gjelder høyest energiforbruk per innbygger og størst utslipp av klimagassen CO₂ per innbygger. I 2021 ble det sluppet ut 35,52 tonn CO₂ per innbygger mot 4,84 tonn CO₂ per innbygger for verden som helhet.

Qatar hadde i 2021 en installert kapasitet for generering av elektrisk energi på 10,6 GW. Nesten all kraftproduksjon er basert på bruk av naturgass. Kraftproduksjonen i 2021 var 51,6 TWh. Etter 1990 har det vært en gjennomsnittlig vekst i elektrisitetsforbruket på nesten 8 prosent per år.

Qatar satser på solenergi, med et mål om at 20 prosent av energien innen 2030 skal komme fra solen. Betingelsene for å utnytte solenergi er gunstig med en årlig solinnstråling per kvadratmeter på over 2000 kWh. Qatars førte storskala solkraftverk er under utbygging. Anlegget ligger i Al-Kharsaah og vil få en maksimal ytelse på 800 MW.

Qatars landareal består i all hovedsak av ørken og er lite egnet for jordbruk, som står for under én prosent av BNI. Jordbruket er basert på kunstig vanning, og det dyrkes en del grønnsaker, korn, dadler og frukt. Det drives noe husdyrhold, med blant annet kveg, kameler, sauer, geiter og fjærkre, men landet er sterkt avhengig av matimport. Det forekommer noe fiske, hovedsakelig etter reker.

Selv om landbruk fremdeles utgjør en svært liten del av Qatars BNI, satser landet på å øke selvforsyningen. Om lag 90 prosent av Qatars matforbruk importeres. I 2017, da Saudi-Arabia uventet stengte Qatars eneste landegrense oppsto det bekymring rundt matforsyninger, og særlig meieriprodukter hvor en betydelig andel ble importert fra Saudi-Arabia. Qatar investerte stort i meierisektoren, og importerte blant annet 18 000 holsteinfe fra USA og EU. I 2019 ble det rapportert at Qatar hadde lykkes i å bli selvforsynt med meieriprodukter.

Qatar har en betydelig industrisektor, som i all vesentlighet er utviklet i tilknytning og basert på energi fra landets olje- og gassforekomster. Industrialiseringsstrategien bestod i utgangspunktet av å etablere virksomheter i forlengelsen av utvinning av olje og gass, dernest av å utvikle en noe bredere sammensatt industribase. Landets hydrokarbonforekomster har dannet grunnlaget for utvikling av flere store foretak innen kjemisk industri, fremfor alt raffinering av olje, omdanning av naturgass til flytende gass (LNG), samt produksjon av mineralgjødsel, aluminium og stål. Oljeraffineriet ved Umm Said ble oppgradert i 2002 til en kapasitet på 137 000 fat per dag. Verdens største LNG-anlegg ble åpnet ved Ras Laffan i 2004, med en kapasitet på 4,7 millioner tonn per år. Annen industri omfatter blant annet produksjon av sement. Umm Said er Qatars industrisenter.

Norsk Hydro har hatt et omfattende engasjement i Qatar siden slutten av 1960-årene, først og fremst gjennom et samarbeid med den qatarske stat om oppbygging av produksjonsanlegg for ammoniakk og mineralgjødsel gjennom selskapet Qatar Fertiliser Company (QAFCO). Dette ble etablert i 1969, og startet produksjon i 1973. En fjerde utbygging (Qafco-4) ble innviet i 2005, med en årskapasitet på 1,1 million tonn gjødsel. Qafco-anlegget ble dermed det største i verden. Norsk Hydros aksjeandel på 25 prosent tilfalt Yara International da dette ble fisjonert fra Hydro i 2004. Yara inngikk i 2006 en 25-årig avtale om leveranse av gass fra Qatar. Norsk Hydro inngikk i 2006 en avtale med daværende Qatar Petroleum (QP) om etablering av et felles selskap, Qatalum, for å utvikle, bygge og drive et anlegg for produksjon av aluminium i Qatar, med en årlig kapasitet på 585 000 tonn i 2009. QP og Hydro har 50 prosent eierandel hver. Hydro er også inne i et annet selskap i kjemisk bransje, Qatar Vinyl Co.

Om lag 1200 kilometer vei forbinder hovedstaden Doha, Dukhan og Mesaieed med nordspissen av halvøya. Via Salwah i sør har Qatar veiforbindelse med Saudi-Arabia og videre til Middelhavet, og det er forbindelse sørøstover til Abu Dhabi i De forente arabiske emirater. Viktigste havner er i Doha og Mesaieed. En ny industrihavn ble i 1995 etablert ved Ras Laffan (utenfor al-Huwaylah).

Qatar trakk seg i 2002 fra det regionale flyselskapet Gulf Air, og staten subsidierer selskapet Qatar Airways. Landets hovedflyplass, Hamad International Airport (HIA) ble åpnet i 2014. Flyplassen er planlagt utvidet i flere omganger, hvorav første fase var ferdigstilt og åpnet i 2022. I løpet av 2022 var 35 millioner reisende innom flyplassen.

Qatar har, takket være eksport av olje og naturgass, oftest overskudd i handelsbalansen med utlandet. Varierende produksjonsnivå og priser, samt stor import som ledd i moderniseringen av landet, har tidvis skapt underskudd. Petroleum og petroleumsprodukter står vanligvis for 80–90 prosent av eksportinntektene. Blant de viktigste samhandelsland hører Japan, Korea, Singapore, USA, EU, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater.

Qatar har investert stort i selskaper og eiendom i Europa siden tidlig 2000-tall, særlig i England, Tyskland og Frankrike. Gjennom det statlige investeringsfondet Qatar Investments Authority har Qatar eierskap i blant annet Londons høyeste skyskraper og kjøpesenteret Harrods.

Qatar har satset på turisme, blant annet gjennom å være vertskap for en rekke sportsarrangementer og har en uttalt målsetning om å være et globalt knutepunkt for sport. Qatar var blant annet vertskap for VM i fotball for herrer i 2022, VM i friidrett i 2019, VM i landeveissykling i 2016 og VM i håndball for herrer i 2015.

Qatar eier i tillegg fotballklubben Paris Saint-Germain F.C. gjennom Qatar Sports Investment og det internasjonale medienettverket beIN Sports. I tillegg kommer nåværende og tidligere sponsoravtaler med en rekke fotballklubber, herunder FC Barcelona og Bayern München gjennom Qatar Airways.

• Qatar
• Qatars samtidshistorie