Solar protuberans observert i den røde hydrogenlinjen Hα den 25. november 2011. På bildet ses protuberansen både som lysende utenfor solranden og mørk i kontrast til den lysere solskiven.
.

Protuberanser er skyer av relativt tett og kjølig gass oppe i Solens ytre tynne, varme korona. De rager vanligvis mellom 5000 og 30 000 kilometer over soloverflaten. Inne på solskiven ses de mot en lysere bakgrunn og fremstår der som mørke 10 000 til 100 000 kilometer lange, smale filament.

Faktaboks

Uttale
protuberˈanser
Etymologi
av latin ‘svulme opp’
Også kjent som

engelsk solar prominence

Under totale solformørkelser ses protuberanser som røde, flammetunge-lignende utspring ved solranden.

Kalde skyer i Solens varme korona

Observasjon med Solar Optical Telescope den 19. oktober 2013 som illustrerer form og retninger av magnetiske felt i en aktiv protuberans
.

Protuberansenes temperatur er mellom 7000 og 10 000 grader kelvin, og en gasstetthet på rundt 1011 partikler per kubikkcentimeter. Til sammenligning er koronaens temperatur 1–2 millioner grader kelvin og har omkring 100 ganger lavere gasstetthet.

De er innkapslet i magnetiske felt som tjener som varmeskjold mot den omgivende korona og i tillegg balanserer gravitasjon og forhindrer at de faller ned.

Som filament inne på solskiven ligger de over skillelinjene mellom magnetiske områder med motsatt polaritet og er omgitt av høye magnetiske buer som er forankret på hver side.

Ulike typer protuberanser

Et flareutbrudd i nærheten av en protuberans 24. februar 2011, observert med NASA’s Solar Dynamics Observatory, førte til at denne blir slynget ut i det interplanetariske rommet.
Et flareutbrudd i nærheten av en protuberans 24. februar 2011, observert med NASA’s Solar Dynamics Observatory, førte til at denne blir slynget ut i det interplanetariske rommet.
Av .
En rolig protuberans observert av Richard B. Dunn ved Sacramento Peak Observatory, New Mexico, 7. desember 1970.
En rolig protuberans observert av Richard B. Dunn ved Sacramento Peak Observatory, New Mexico, 7. desember 1970.
Av .
Soloverflaten i stråling fra hydrogenlinjen Hα viser protuberanser som mørke filamenter sammen med lyse aktive områder.
Soloverflaten i stråling fra hydrogenlinjen Hα viser protuberanser som mørke filamenter sammen med lyse aktive områder.
Av .

Protuberansenes og filamentenes struktur og bevegelser gjenspeiler lokale former, styrke og forandringer i magnetiske felt som er forankret i fotosfæren.

Protuberanser som oppstår i magnetisk aktive områder endrer seg betydelig i løpet av minutter og timer. De er der omgitt av magnetiske buer fylt med lysende gass og er ofte magnetisk tilknyttet solflekker.

Stadige bevegelser i de aktive områdene skaper lokale endringer i magnetfeltene som derved kommer i ubalanse og fører til eksplosive endringer i trykk og temperatur. Det medfører at tilhørende protuberanser kan bli slynget ut i koronaen med hastigheter på flere 100 kilometer per sekund.

Magnetfeltene og gassen fra eksploderte protuberanser skyver og trekker med seg mer masse på veien videre utover i solsystemet. Når slike såkalte solstormer med elektrisk ladede partikler, på engelsk omtalt som Coronal Mass Ejections (CMEs), treffer Jorden fører det til betydelige jord-magnetiske forstyrrelser og til kraftig nordlysaktivitet.

De fleste protuberanser som er magnetisk forankret i mer rolige områder på soloverflaten blir omtalt som rolige protuberanser. Disse fremstår ofte med indre, tynne trådlignende struktur som kan være forankret i buer nærmere overflaten. Trådene gjenspeiler retningen på de styrende magnetiske feltene og er rettet både vertikalt og i mer skrå retninger i forhold til soloverflaten. Inne i trådene strømmer gassen rolig, som innebærer at den blir jevnlig utskiftet og fornyet.

Levetiden for rolige protuberanser varierer fra dager til flere uker. Mange forsvinner til slutt ved å stige med hurtig økende hastighet ut i interplanetariske rom.

Antall protuberanser endrer seg i takt med Solens øvrige magnetiske aktivitet.

Historiske kilder

Rolige protuberanser tegnet av Carl Frederik Fearnley i 1872
.

Under totale solformørkelser ses protuberanser som røde flammetunger. En slik observasjon er beskrevet av en munk i Canterbury, England, fra en total formørkelse i 1185. Den svenske astronomen Birger Wassenius (1687–1771) tegnet en protuberans som var synlig under en solformørkelse fra Gøteborg 13. mai 1733. Det er tatt vare på detaljerte bilder av protuberanser fra formørkelser i 1842, 1851 og 1860.

Under en total solformørkelse i India 1. august 1869 var den franske astronomen Pierre Janssen den første som med et spektroskop påviste at strålingen fra protuberanser inneholdt noen få spektrallinjer. Protuberansenes røde farge skyldes den dominerende sterke stråling i den røde spektrallinjen Hα fra hydrogen ved bølgelengde 656,3 nanometer.

Ved bruk av spesielt tilpassede spektrohelioskop kunne protuberanser observeres uavhengig av solformørkelser. Dette ble starten på omfattende observasjoner av protuberanser ved en rekke observatorier i Europa. Professor Carl Frederik Fearnley ved Universitetsobservatoriet i Christiania tegnet en rekke detaljerte bilder av protuberanser som ble presentert i 1873 under en kongress for astronomer i Hamburg.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg