Protuberansenes og filamentenes struktur og bevegelser gjenspeiler lokale former, styrke og forandringer i magnetiske felt som er forankret i fotosfæren.
Protuberanser som oppstår i magnetisk aktive områder endrer seg betydelig i løpet av minutter og timer. De er der omgitt av magnetiske buer fylt med lysende gass og er ofte magnetisk tilknyttet solflekker.
Stadige bevegelser i de aktive områdene skaper lokale endringer i magnetfeltene som derved kommer i ubalanse og fører til eksplosive endringer i trykk og temperatur. Det medfører at tilhørende protuberanser kan bli slynget ut i koronaen med hastigheter på flere 100 kilometer per sekund.
Magnetfeltene og gassen fra eksploderte protuberanser skyver og trekker med seg mer masse på veien videre utover i solsystemet. Når slike såkalte solstormer med elektrisk ladede partikler, på engelsk omtalt som Coronal Mass Ejections (CMEs), treffer Jorden fører det til betydelige jord-magnetiske forstyrrelser og til kraftig nordlysaktivitet.
De fleste protuberanser som er magnetisk forankret i mer rolige områder på soloverflaten blir omtalt som rolige protuberanser. Disse fremstår ofte med indre, tynne trådlignende struktur som kan være forankret i buer nærmere overflaten. Trådene gjenspeiler retningen på de styrende magnetiske feltene og er rettet både vertikalt og i mer skrå retninger i forhold til soloverflaten. Inne i trådene strømmer gassen rolig, som innebærer at den blir jevnlig utskiftet og fornyet.
Levetiden for rolige protuberanser varierer fra dager til flere uker. Mange forsvinner til slutt ved å stige med hurtig økende hastighet ut i interplanetariske rom.
Antall protuberanser endrer seg i takt med Solens øvrige magnetiske aktivitet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.