privatallmenning

Privatallmenning er et utmarksområde som er privateid, der andre eiendommer har rett til allmenningsbruk (for eksempel beiterett, jaktrett, fiskerett, seterdrift, brensel til husbehov). Betegnelsen privatallmenning brukes om slike områder der den bruksberettigede ikke har del i eiendomsretten, eller der de bruksberettigede er i mindretall blant eierne.

I privatallmenninger ligger eiendomsretten til færre enn halvparten av de jordbrukseiendommene som fra gammel tid har bruksrett i allmenningen. Dette står i motsetning til bygdeallmenninger der eiendomsretten ligger til minst halvparten av de jordbrukseiendommer som fra gammel tid har bruksrett i allmenningen (se lov om bygdeallmenninger § 1-1).

Bakgrunnen for privatallmenningenes opprinnelse var kronens (statens) salg av allmenningsgrunn. Der bare et mindretall av de bruksberettigede deltok i kjøpet, oppsto privatallmenningene.

De fleste privatallmenninger er i dag avviklet ved at det har vært et oppgjør (utskiftning) av rettigheter mellom eier(e) og bruksberettigete. Det finnes ikke lenger egen lovregulering av privatallmenninger, slik det gjør for statsallmenninger og bygdeallmenninger. Betegnelsen privatallmenning er derfor i dag lite brukt. Men også i nyere tid har Høyesterett stadfestet at det kan eksistere rett til allmenningsbruk på privateide områder. Slike rettigheter reguleres av alminnelige rettsregler om bruksrett til fast eiendom (blant annet regler om visse former for servitutter som er knyttet til eiendom).

I dom av 7. november 2000 (publisert i Norsk Retstidende 2000 side 1767) kom Høyesterett til at flere gårdsbruk hadde allmenningsrett til seter og beite, men ikke allmenningsrett til fiske og småviltjakt uten bruk av hund, på en privat skogeiendom.