Prelude à l'Après-midi d'un faune

Prelude à l'Après-midi d'un faune er inspirert av diktet «En fauns ettermiddag» av den franske symbolisten Stéphane Mallarmé, skrevet mellom 1865 og 1876. For å oppnå en rent musikalsk effekt med sin diktning søkte Malarmé og symbolistene å forene rytme, klang og rim. De brukte ordenes harmoni-kombinasjoner for å skape det hos leseren som ikke direkte kommer til uttrykk i teksten, men som likevel har vært til stede i dikterens bevissthet da han skapte diktet. Symbolismen vakte voldsom motstand til å begynne med – Mallarmés dikt ble refusert i 1875, men året etter, i 1876, ble det likevel publisert og da illustrert av impresjonisten maleren Edouard Manet.

Debussy ville med Prelude à l'Après-midi d'un faune gjengi diktets uvirkelige vaghet. En ensom faun, en skoggud, våkner en trykkende het ettermiddag full av drømmebilder av vakre nymfer og najader samtidig som han spiller på sin panfløyte. Faunen forsøker å gripe drømmebildene, men de unnslipper ham. Til slutt sovner faunen og synker ned i en dyp drøm.

Prelude à l'Après-midi d'un faune ble første gang fremført i Norge på en konsert i Nasjonalteatret i Kristiania (Oslo) 9. desember 1906 med Nasjonalteatrets orkester dirigert av kapellmester Johan Halvorsen. Debussys musikk fikk hard medfart i pressen.

Edvard Grieg var til stede både på generalprøven og på konserten, og skrev følgende i sin dagbok etter konserten: «Å lære Debussy å kjenne var jo for en Feinschmecker den rene Schmaus. Det er en genial orkestervev han stiller opp. En forunderlig harmonikk, løst fra alle tradisjoner, men ekte og følt – dog overdrevet. Som eksperiment av en skapt personlighet finner jeg disse ting i høyeste grad merkelig. Men det må ikke dannes skole i denne retning. Dessverre vil det visst skje allikevel, for her er nettopp noe for kopister i faget å ettergjøre.»

• Claude Debussy
• impresjonisme