pragmatisk partikkel

Pragmatiske partikler er ubøyelige småord som jo, liksom, bare og altså. De bidrar ikke til påstandsinnholdet i en ytring, men har funksjoner på det mellommenneskelige og tekstuelle plan.

Mellommenneskelige funksjoner kan være å gi uttrykk for talerens subjektive holdninger til innholdet. På det tekstuelle planet kan funksjonen til slike ord være å signalisere emneoverganger eller å markere logiske relasjoner mellom ytringer.

Pragmatiske partikler som gir uttrykk for talerens holdning, kalles gjerne modalpartikler, mens de som markerer tekstuelle sammenhenger eller regulerer interaksjonen i en samtale, kalles diskursmarkører. Iblant kan ett og samme ord uttrykke både talers holdning og bestemte diskursrelasjoner.

Noen ord kan fungere både som pragmatiske partikler («du må nesten sette deg») og som adverb som bidrar til ytringens påstandsinnhold («du har spist opp nesten alt»). I det første eksempelet gir nesten uttrykk for talerens holdning ved å dempe den bydende kraften i anmodningen, mens i det andre har ordet påstandsinnhold og bidrar til vurderingen av om ytringen uttrykker noe sant eller ikke.

Modalpartikler

Modalpartikler kan gi uttrykk for ulike typer holdninger, deriblant sikkerhet, nødvendighet og følelsesmessig engasjement.

Markering av ulike grader av sikkerhet dreier seg om kunnskap om verden. Dette kalles epistemisk modalitet. Ulike partikler kan vise ulike grader av sikkerhet om saksforholdet, slik som «hun har nok/sikkert/vel/jo/da stukket av». Partikler som styrker talerens epistemiske autoritet (som jo og da), kalles forsterkere, mens de som svekker den (nok, sikkert, vel), kalles dempere.

En annen type holdning man kan uttrykke, er følelsesmessig engasjement, særlig i forbindelse med vurderinger. Partikler med affektiv betydning er primært forsterkere, altså markører for økt engasjement, som i «Den kjolen var fin, altså!».

Mer generelt kan modalpartikler brukes til å forsterke eller motivere den talehandlingen som utføres, for eksempel ved å antyde i hvilken grad en handling anses som nødvendig eller ønskelig. I «bare forsyn deg!» blir anmodningen forsterket mens den blir dempet i «du må nesten avslutte nå».

Diskursmarkører

Diskursmarkører bidrar til å organisere teksten eller samtalen de inngår i. De kan markere koherens, det vil si grader av sammenheng mellom ulike ytringer eller større tekstdeler. Man kan for eksempel vise at man trekker en konklusjon fra hva den andre sier ved å innlede sin ytring med så («så du har bodd over hele verden, du»).

Koherensmarkører kan også organisere emner og større enheter. For eksempel kan et frittstående uansett signalisere at man vender tilbake til det foregående emnet fra en digresjon.

Diskursmarkører kan også regulere selve talestrømmen eller interaksjonen mellom deltakerne. Man kan markere sammenheng og brudd i sin egen ytring, for eksempel å rette på seg selv ved å bruke altså («Jeg var der i forrige uke … altså i Moss»). Slike partikler kan også regulere turtakingen i en samtale, for eksempel å appellere til samtalepartneren om å respondere ved å hekte på uttrykket eller («Du spiser kjøtt, eller?»).

Kommentarer (1)

skrev Kaja Borthen

Hei, Jan, Stort sett fin oversikt, dette, selv om jeg egentlig ikke særlig begeistret for den store sekkekategorien 'modalpartikler'. Det kan godt stå slik (foreløpig), men kan du være snill å gi meg referansen/referansene du baserer deg på når du definerer modalpartikkel på denne måten? Noe annet jeg er kritisk til er følgende avsnitt: "En annen type holdning man kan uttrykke, er i hvilken grad en handling anses som nødvendig eller ønskelig. Dette kalles deontisk modalitet. Deontiske forsterkere skjerper nødvendigheten av en handling, som i «kom, da!», eller ønskeligheten av den, som i «bare forsyn deg!», mens dempere svekker den, som i «du må nesten avslutte nå». Når du kategoriserer pragmatiske partikler som 'deontiske forsterkere', regner jeg med at det er deres iboende funksjon du snakker om, og ikke tilfeldige pragmatiske effekter. Men i disse tilfellene er det imperativsetningene som fører til at 'da' og 'bare' fungerer som en form for deontiske forsterkere ; i andre tilfeller har ordene helt andre funksjoner, og den grunnleggende semantikken har ingenting med deontisk modalitet å gjøre. Mens 'jo' for eksempel, har epistemisk modalitet som sin grunnfunksjon, er det ikke slik at etterstilt 'da' har deontisk modalitet som sin grunnfunksjon, og heller ikke 'bare'. Det samme gjelder for 'altså', som ikke har følelsesmessig engasjement som grunnfunksjon, men som én mulig pragmatisk effekt i ytringer som uttrykker følelsesmessig engasjement. Jeg vil at du sletter avsnittene om deontisk modalitet og følelsesmessig engasjement så lenge dette inngår i en tekst som gir inntrykk av å kategorisere pragmatiske partikler (semantisk). Dersom teksten endres, slik at den helt tydelig omhandler hvordan pragmatiske partikler får ulike funksjoner i ulike kontekster, kan man gjerne ha med disse funksjonene, men ikke slik teksten er nå.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Pragmatikk

Kaja Borthen
Professor i språkvitenskap, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet