Poynting-Robertson-effekten er en virkning stråling har på små legemer i bane rundt Sola. Poynting-Robertson-effekten får legemene til å sakke av i sin banebevegelse. Dermed vil Solas gravitasjon trekke dem innover i solsystemet.

Effekten er oppkalt etter fysikerne John Henry Poynting og Howard P. Robertson.

Poynting-Robertson-effekten forklares på to forskjellige måter. Den ene forklaringen gjelder for en observatør i ro i forhold til Sola (OS). Da framstår Poynting-Robertson-effekten som en virkning av strålingstrykket av strålingen fra Sola. Den andre forklaringen gjelder for en observatør som følger legemet (OL). Da framstår Poynting-Robertson-effekten som en virkningen av strålingstrykket fra legemets egen utstråling. Figuren viser de to alternative forklaringene. 

Observert av OS beveger legemet seg i bane rundt Sola. Men observert av OL beveger Sola seg i motsatt retning mens legemet er i ro. OL observerer at legemet sender ut stråling med lik intensitet i alle retninger. Men strålingen fra Sola beveger seg litt på skrå inn mot legemet på grunn av aberrasjon. Dermed produserer strålingstrykket en kraft på legemet i Solas bevegelsesretning.

Observert av OS har solstrålingen som treffer legemet, ingen bevegelse i legemets bevegelsesretning. Men fordi legemet beveger seg, sender det ut stråling med litt større intensitet i retning forover enn bakover. Dette skyldes to forhold. Det ene er den såkalte frontlyseffekten. Strålingen blir sterkere forover enn bakover. Det andre er dopplereffekten. OS observerer at strålingen legemet sender ut i retning forover, har litt høyere frekvens enn strålingen det sender ut bakover. Dermed blir det en bakover-rettet strålingsreaksjon.

Effekten er den samme uansett hvilken observatør som beskriver den, men forklaringen avhenger av observatørens bevegelse. Observert av OL som er i ro i forhold til legemet, kommer kraften på legemet fra solstrålingen som treffer det, men observert av OS som er i ro i forhold til Sola, kommer kraften fra strålingen legemet selv sender ut.

I 1903 undersøkte den britiske fysikeren J. H. Poynting den dynamiske virkningen av strålingstrykket fra solstrålingen samt strålingsreaksjonen fra strålingen som legemet selv sender ut, på bevegelsen til små legemer og partikler i solsystemet. Han viste at strålingen virker med en kraft som dels er rettet mot legemets bevegelse og dels utover fra Sola. Den amerikanske fysikeren H. P. Robertson ga en detaljert matematisk beskrivelse av fenomenet i 1937.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.