PostScript - IT

PostScript er et sidebeskrivelsesspråk og programmeringsspråk som ble utviklet av Adobe Systems i tidsrommet 1982—84. I første rekke blir PostScript brukt for å definere hvordan sider med tekst og illustrasjoner skal se ut på utskrifter og, med visse begrensninger, på dataskjermer. Bruksområdet har i hovedsak vært framstilling av trykksaker og elektroniske publikasjoner på standard datautstyr, ofte etter konseptet desktop publishing.

Faktaboks

Etymologi

engelsk, fra nylatin postscriptum 'etterskrift', 'etterord'

PostScript fikk stor utbredelse på 1980- og 90-tallet. Suksessen skyldtes i stor grad at PostScript er utstyrsuavhengig og at spesifikasjonene til språket ble frigitt slik at enhver uten å måtte betale lisensavgift kan skrive programvare som støttet PostScript. Mens Xerox og andre produsenter var opptatt av å utvikle sidebeskrivelsesspråk for egne systemer, ble PostScript gjort generelt tilgjengelig. Utstyrsprodusenter kunne lisensiere PostScript-tolkere og installere dem i sine skrivere. For brukerne var fordelen at de ikke måtte binde seg til én enkelt produsent, men kunne velge mellom utskriftsenheter fra et stort antall produsenter.

Historie og utvikling

Utviklingen av PostScript blir i første rekke tilskrevet John Warnock og Chuck Geschke. Allerede i 1976 fikk Warnock ideen om å utvikle et sidebeskrivelsesspråk (engelsk: Page Description Language). Han var da ansatt hos Evans & Sutherland, et pionerforetak på området datagrafikk. Da han seinere ble ansatt ved Xerox’utviklingssenter i Palo Alto i California, fikk han Chuck Geschke som forskerkollega og sjef. Sammen med Martin Newelle, en annen programvareutvikler, skapte Warnock sidebeskrivelsesspråket Interpress som ble brukt til styring av Xerox’ egne laserskrivere. Fordi de angivelig ikke klarte å overbevise Xerox-ledelsen om at Interpress burde utvikles til et kommersielt produkt, forlot Geschke og Warnock i 1982 Xerox og sammen startet de Adobe Systems. Der fortsatte de utviklingsarbeidet. Sammen med medarbeiderne Doug Brotz, Ed Taft og Bill Paxton skapte de PostScript,et sidebeskrivelsesspråk som har mye til felles med Interpress.

Utviklerne av PostScript var svært forutseende, så da PostScript kom på markedet var det «forut for sin tid» i den forstand at det hadde de funksjoner som trengts for å fremstille profesjonelle trykksaker ved hjelp av personlige datamaskiner og PostScript-baserte utskriftsenheter.

I 1985 fikk PostScript et gjennombrudd på massemarkedet da Apple bygde inn PostScript-tolkere i sine laserskrivere, slik at disse kunne håndtere PostScript-filer og trykke ut sider som visuelt tilsvarte bildet på skjermen. Prinsippet blir gjerne kalt WYSIWYG (What You See Is What You Get) og var grunnlaget for «desktop publishing-revolusjonen» som startet midt på 1980-tallet. En annen grunn til den raske utbredelsen av desktop publishing-teknologien var Aldus Page Maker, et desktop publishing-program for Apple Macintosh. Page Maker for Macintosh kom på markedet i 1985, og i 1987 kom en versjon for Microsoft Windows. Kombinasjonen Aldus PageMaker, Adobe PostScript, Apple Macintosh og Apple LaserWriter ga også Apple et markedsmessig oppsving. PostScript ble raskt tatt i bruk i fotosettere. Fotosettere er høyoppløselige utskriftsenheter som har blitt benyttet i trykkerier for utskrift på fotopapir eller film som ble benyttet til framstilling av trykkplater.

Det finnes flere andre sidebeskrivelsespråk, eksempelvis Printer Control Language (PCL) fra Hewlett Packard, Personal Printer Data Stream (PPDS ) fra IBM og Epson Standard Code for Printers (ESC/P). Men av ulike årsaker oppnådde ingen samme markedsmessige stilling som PostScript.

PostScript var lenge en de facto-standard i grafisk industri, men er i dag langt på vei fortrengt av PDF (Portable Document Format), et annet digitalt dokumentformat som er utviklet av Adobe og som i det vesentlige er basert på PostScript. PDF er i dag en de facto-standard for utveksling av dokumenter for skjermvisning og utskrift. De viktigste forskjellene mellom PostScript og PDF er at PDF ikke er noe programmeringsspråk, og mens PostSkript er stabel-orientert (engelsk: stack oriented) er PDF sideorientert.

Versjoner

PostScript Level 1

Den første versjonen av PostScript kom på markedet i 1982. I 1990 fikk den betegnelsen Level 1 for å skille den fra neste versjon som da «var på trappene» og som fikk betegnelsen PostScript. Level 1 krevde betydelig datakraft hos PostScript-tolkerne, noe som på den tid kunne være et betydelig problem.

PostScript Level 2

PostScript Level 2 kom i 1991 og var en betydelig oppgradering. Den var mindre ressurskrevende enn Level 1 og dermed betydelig raskere. Det oppstod færre feil (PostScript errors) under tolking (ripping) av PostScript-filer, og den håndterte flere fontformater, fargegjengivelsen var bedre, og den hadde «in-rip-separation», noe som betyr at den under rippingen automatisk kunne konvertere RGB-bilder til CMYK. Andre nye funksjoner var dekomprimering av komprimerte bilder (eksempelvis i jpeg-format) og bruk av sammensatte skrifter (engelsk: composite fonts). Det siste er særlig aktuelt ved flerspråklige arbeider — eksempelvis norsk og kinesisk — hvor én enkelt font ikke inneholder alle glyffer(skrifttegn) som forekommer i dokumentet. Til tross for alle forbedringene gikk overgangen til Level 2 mye tregere enn Adobe hadde ventet.

PostScript 3

Neste oppgradering kom i 1997. Da sløyfet Adobe betegnelsen «Level», og versjonen ble kalt PostScript 3. En av forbedringene var at den kunne gjengi inntil 4096 toneverdier per farge – mot tidligere 256. Dermed unngikk en synlige «fargebånd» (engelsk colour banding) i bildene.

Utskrifter

Desktop publishing-programmer har som regel en PostScript eksportfunksjon. Dokumenter med tekst og illustrasjoner eksporteres som PostScript-filer som av tolkeren i utskriftsenheten gjøres om til et rastergrafikk-bilde(engelsk: bitmap) i utskriftsenhetens oppløsning. Rastergrafikken skrives så ut på papir eller annet underlag.

Ettersom PostScript-filene er skalerbare og utstyrsuavhengige, kan oppløsningen tilpasses utskriftsenhetens oppløsning, som eksempelvis kan være 600 ppi (pixels per inch) til en laserskriver eller 2400 ppi til en fotosetter.Skrifter til PostSkrift

En font er et sett glyffer (skrifttegn) av en bestemt skrift, eksempelvis Times New Roman eller Helvetica. Mens fonter tidligere bestod av blytyper eller filmmatriser, er fonter i dag datafiler med digitale beskrivelser av hver enkelt glyff. Alt etter måten glyffene er representert på, skiller en mellom rasterfonter(engelsk: bitmap fonts) og vektorfonter (engelsk: vector fonts). Vektorfonter kalles også outline fonts fordi det er kontureneav den enkelte glyff som er definert.

I rasterfonter beskrives hver enkelt glyff ved hjelp av bildeelementer (piksler) i utskriftsenhetens oppløsning. Fordelen med rasterfonter er at de er mindre krevende å prosessere i datamaskinen. Ulempene er at de ikke kan skaleres uten kvalitetstap.

De opprinnelige fontformatene (digitale skriftformatene) laget spesielt for PostScript er PostScript-fontfamilien. De første, PostScript Type 1 og Type 3, kom i 1984, samtidig med at PostScript ble lansert. Det var med disse fontene «desktop-revolusjonen» startet.

Hver Type 1-skrift har to fonter — enutskriftsfont og en tilhørende skjermfont. Utskriftsfonten er vektorbasert,mens skjermfonten er en rasterfont (bitmap-font). Vektorfonter er definert matematisk og kan skaleres (gjøres større eller mindre) uten at kvaliteten forringes, mens det raster-baserte skriftbildet på skjermen blir dårligere jo mer det skaleres opp.

TrueType

En font av skriften Helvetica normal med i alt 80 glyffer.
Lisens: CC BY SA 3.0
Rasterbasert font (til venstre) og vektor-font (i midten). Bare den vektorbaserte fonten kan skaleres uten kvalitetstap. En outline-font (til høgre) er en vektorbasert font som har en matematisk beskrivelse av konturene.
Lisens: CC BY SA 3.0

Høge lisensavgifter for PostScript Type 1-fonter førte til at Apple utviklet TrueType, et alternativt font-format for PostScript. Det ble lansert i 1991 og straks lisensiert til Microsoft. TrueType ble snart det mest brukte fontformatet både for Mac OS og Microsoft Windows operativsystem. Det finnes også løsninger som gjør det mulig å benytte TrueType-fonter til Linux.

OpenType

OpenType er et plattform-uavhengig fontformat som ble utviklet av Microsoft, seinere i samarbeid med Adobe. OpenType, som til en viss grad bygger på TrueType, ble lansert i 1996 og løste flere problemer knyttet til tidligere font-formater. Blant annet er det tilpasset Unicode.Det innebærer at antall glyffer per font ikke lenger er begrenset til 256, men kan være på inntil 65 536 glyffer. Det betyr at en og samme font kan inneholde skrifttegn til praktisk talt alle verdens språk. Men ikke alle designprogram støtter Unicode.

OpenType gir en rekke muligheter til typografiske tilpasninger, så som språkspesifikke ligaturer, kniping ved bestemte bokstavkombinasjoner, flere alternative varianter av et enkelt skrifttegn, eksempelvis versalsiffer, minuskelsiffer, tabellsiffer og proporsjonalsiffer.

PostScript-emuleringer

Billige skrivere, eksempelvis rimelige blekkskrivere mangler ofte PostScript. Årsaken er som regel at prisen på skriverne er så lav at den ikke gir rom for lisensavgiften Adobe krever for PostScript. Isteden benytter slike skrivere emulatorer,dvs. et dataprogram som «etterlikner» funksjonene til en PostScript-tolker.

I hvilken grad utskrifter fra emulatorer tilsvarer utskrifter fra PostScript-tolkere varierer noe.

CamelCase

PostScript var et tidlig eksempel på bruk av Camel Case (camelCase) i et varemerke. Betegnelsen viser til praksisen med å fjerne ordmellomrom og la versalbokstaver markere nytt ord, så som i MasterCard, LinkedIn, YouTube, iPod og iPhone. Selve uttrykket henspiller på kamelens pukler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg