John Fleming og Irene Oliver som Porgy og Bess på Den Norske Opera i 1967
John Fleming og Irene Oliver som Porgy og Bess på Den Norske Opera i 1967
John Fleming og Irene Oliver som Porgy og Bess på Den Norske Opera i 1967
Av .

Porgy and Bess er en opera i tre akter med musikk av George Gershwin. Librettoen og sangtekstene er skrevet av DuBose Heyward og Ira Gershwin.

Faktaboks

Uttale
pˈå:gi ænd bes

Handlingen er lagt til Catfish Row, de svartes distrikt i Charleston i Sør-Carolina. Historien framstiller den handikappede Porgys utvikling som menneske gjennom et trekantdrama som utspiller seg mellom ham selv, den rotløse Bess og hennes voldelige elsker Crown. Narkolangeren Sporting Life opptrer som en slange i et hardbarket miljø som er alt annet enn et paradis.

Gershwin betegnet verket som en folk opera med henblikk på både det hverdagslige folkelivet i historien som lå til grunn, og på musikken som i stor grad baserer seg på amerikanske, folkemusikalske idiomer.

Verket hadde premiere 10. oktober 1935. Mottakelsen etter førsteframførelsen var blandet, men i dag framstår Porgy and Bess som USAs mest kjente og mest skattede opera. Innslag som «Summertime», «Bess You Is My Woman Now»» og «It Ain’t Necessarily So» har med årene fått en solid plass på repertoaret til både sangere og musikere innenfor flere sjangere.

Fra idé til realisering

George Gershwin, DuBose Heyward og Ira Gershwin
Av /The New York Public Library Digital Collections.
Lisens: CC BY 2.0
Catfish Row, Charleston i Sør-Carolina, fra teaterversjonen av «Porgy» i 1927
Av /The New York Public Library Digital Collections.
Lisens: CC BY 2.0
Anne Brown i 1936
Anne Brown i 1936
Av /Utgått copyright, The Associated Publishers, 1936.
Lisens: CC BY 2.0

George Gershwin hadde i mange år hatt ambisjonen om å skrive en opera. Ønsket bunnet ikke bare i hans store erfaring som komponist av musikaler og andre sceneshow. Ambisjonen var i langt større grad uttrykk for hans livslange trang til å skrive musikk av en mer varig verdi enn det han mente å finne i tidens populærmusikk.

En tidlig idé var å lage en opera med utgangspunkt i det etniske mangfoldet i New York, med de muligheter dette ga for en variert og fargerik musikalsk palett. Det første konkrete skrittet mot et operaprosjekt ble imidlertid tatt gjennom en avtale med New York Metropolitan Opera i 1929. I kontrakten påtok Gershwin seg å skrive en opera basert på Schlomo Anskys skuespill The Dybbuk (1914). April 1931 ble satt som tidsfrist. Det viste seg imidlertid at rettighetene til skuespillet allerede var solgt til den italienske komponisten Lodovico Rocca. Dermed ble prosjektet for Metropolitans del skrinlagt av juridiske grunner.

I tillegg til The Dybbuk hadde Gershwin også vurdert DuBose Heywards roman Porgy (1925) som et mulig grunnlag for en opera. Heyward hadde, sammen med sin hustru Dorothy, bearbeidet Porgy til et skuespill med premiere i 1927. Begge de historiene Gershwin hadde vurdert som operagrunnlag, omhandlet livet til minoriteter i det amerikanske samfunnet – den første den jødiske, den andre den svarte.

Etter fruktbare samtaler med Heyward ble det åpnet opp for en operaversjon av Porgy. Det ble opprettet kontrakt med The Theatre Guild i oktober 1933, og arbeidet kunne starte for fullt. Heywards libretto ble basert på romanen, ikke på skuespillversjonen, og etter hvert kom også Georges bror Ira Gershwin inn i utformingen av det tekstlige. Gjennom tekstene var det, i tillegg til det generelle kvalitetskravet, et viktig poeng å få fram de svartes særegne dialekt og språkbruk.

For å øke kjennskapen til de mer autentiske trekkene til musikken i den fiktive hovedpersonens svarte miljø, oppholdt Gershwin seg i en periode på Folly Island, et stykke utenfor Charleston i Sør-Carolina. Her fanget han opp både musikkens særegenheter, dansen og de svartes musikkutøvelse. Viktige trekk fra disse kulturelle inntrykkene flettet han inn i musikken.

I arbeidet med operaen måtte Gershwin påta seg en ekstra oppgave som han ikke var vant med fra Broadway: Han måtte instrumentere hele operaen – et arbeid som i seg selv tok flere måneder.

Porgy krevde et stort ensemble av svarte sangere. Dette var en utfordring i datidens USA. Gershwin gikk på ulike måter ut med offentlige invitasjoner til audition for hovedroller, biroller og ensembler. Den svarte sangeren og pedagogen Todd Duncan fikk rollen som Porgy. Rollen som Bess tilfalt Anne Brown, som siden i livet kom til å slå seg ned i Norge. Rouben Mamoulian ble hentet inn fra Hollywood som regissør.

Mot slutten av prøvetiden ble tittelen på operaen endret fra Porgy til Porgy and Bess. Dette skyldtes sannsynligvis operaens fokus på selve kjærlighetsdramaet, men nok også at titteloppsettet dermed samsvarer med kjente verker som Romeo og Julie, Tristan og Isolde, Samson og Dalila, Daphnis og Chloë.

Handlingen

1. akt

Fra 'Porgy and Bess', nyoppsetning, 1976
Av /The New York Public Library Digital Collections.
Lisens: CC BY 2.0

Sommerkveld i Catfish Row. Clara synger en vuggesang for sitt lille barn («Summertime»), og mennene er opptatt med terningspill. Robbins deltar også, på tross av at hans hustru Serena prøver å få ham fra det. Claras ektemann Jake har en egen vuggesang, som ikke faller helt i god jord («A Woman is a Sometime Thing»). Også Porgy kommer inn for å delta i terningspillet. Porgy er lam i begge beina, men han har kraftige armer. (I den originale forestillingen sto han på knærne og kom seg fram i en vogn trukket av en geit.) Crown og Bess kommer også. Crown er bryggesjauer, hallik, grov og voldelig. Bess er hans kjæreste, prostituert, rotløs og uselvstendig. Porgy er tidligere blitt anklaget av sine naboer for å være altfor tolerant overfor henne.

Terningspillet kulminerer i en slåsskamp mellom Crown og Robbins. Det hele ender med at Robbins blir drept. Crown stikker av, mens Bess søker tilflukt hos Porgy.

Robbins er død («Gone, Gone, Gone!»), og han døde fattig. Om det ikke kan skaffes penger nok til begravelsesagenten, vil kroppen hans bli donert til medisinstudenter. Det må derfor samles inn nok penger til begravelsen («Overflow»). En politibetjent kommer inn og arresterer Peter som vitne til mordet. Det er kommet inn tilstrekkelig med penger til at Robbins kan begraves dagen etter. Serena sørger over sin mann («My Man’s Gone Now»), og akten avsluttes med «Leavin’ Fo’de Promis’ Lan’».

2. akt

Maria og Sporting Life i teaterversjonen av 'Porgy', 1927
Av /The New York Library Digital Collections.
Lisens: CC BY 2.0

Catfish Row og Kittiwah Island en måned etter. Mennene, med Jake i spissen, skal ut og fiske («It Takes a Long Pull to Get There»). Porgy og Bess står ved vinduet. Porgy er lykkelig («I Got Plenty o’ Nuttin»). Narkolangeren Sporting Life dukker opp. Advokat Frazier tilbyr seg å ordne en skilsmisse mellom Bess og Crown mot betaling. Bess og Porgy ser mulighetene for livslang lykke («Bess, You Is My Woman Now»).

Sporting Life tilbyr Bess dop, men Porgy jager ham bort. Opprømte innbyggere i Catfish Row samler seg for å dra på en stor, felles piknik på Kittiwah Island («Oh, I Can’t Sit Down»). Også Bess drar, men Porgy kan ikke komme seg dit og må bli igjen hjemme.

Om kvelden gjør selskapet en siste stopp før de må komme seg på båten hjem. På ekte predikantmaner forkynner Sporting Life at Bibelens historier ikke nødvendigvis er helt sanne. Han for sin del velger å ta dem med en klype salt («It Ain’t Necessarily So»). Plutselig dukker Crown fram. Han har skjult seg på øya, griper tak i Bess og tvinger henne til å bli igjen mens de andre drar («What You Want With Bess?»).

En uke etter er Bess tilbake hos Porgy i Catfish Row. Hun ligger sanseløs i delirium, og Serena ber om at hun må bli frisk. Gateselgere dukker opp og byr fram sine varer («Honey Man», «Strawberry Woman», «Crab Man»). Porgy og Bess, som nå har kommet seg, uttrykker sin kjærlighet til hverandre («I Loves You Porgy»), og Porgy lover på beskytte sin elskede mot Crown.

Brått ringer stormklokken. Jake er ute sammen med de andre fiskerne. Clara besvimer av skrekk – det er storstorm i Catfish Row.

Tidlig morgenen etter raser stormen fremdeles. Befolkningen synger og ber («Oh, de Lawd Shake the Heaven», «Oh, Doctor Jesus»). Det banker på, og inn kommer Crown. Han gjør narr av Porgy og oppfører seg ellers som han pleier («A Read Headed Woman»). Clara står i vinduet og ser at Jakes båt har forlist. Hun overlater det lille barnet sitt til Bess og styrter ut. Crown rykker også ut for å hjelpe til, men forsikrer Bess om at han vil komme tilbake for å hente henne.

3. akt

Fra 'Porgy and Bess', nyoppsetning 1976.
Av /The New York Public Library Digital Collections.
Lisens: CC BY 2.0

Catfish Row, neste natt. En gruppe kvinner sørger over Jake og de andre omkomne i stormen («Clara, Don’t You Be Downhearted»). Sporting Life forteller at Crown har overlevd strabasene. Crown kommer til Porgys dør, men i en slåsskamp på liv og død går Porgy av med seieren. En detektiv gjennomfører forhør, og en likskuemann insisterer på at Porgy skal komme og identifisere liket. Porgy vegrer seg og blir slept bort.

Sporting Life er straks på banen og forsøker å overtale Bess til å bli med til New York («There’s a Boat That’s Leavin’ Soon for New York»). Hun avslår, men han legger en liten pakke «lykkestøv» på trappa. I fortvilelsen over tanken om å miste Porgy for alltid, tar hun opp den lille pakken.

Fem dager senere er Porgy løslatt. Han har spilt til seg penger i fengselet og har kjøpt en fin, rød kjole til Bess. Han roper på henne, men hun er borte («Where is My Bess?»). Han får vite at Bess har dratt til New York, og Porgy begir seg ut på den lange veien for å lete etter henne («Oh Lawd, I’m on My Way»).

Oppbygning og musikalsk stil

Decca Plateomslag for innspilling med originalbesetningen til 'Porgy and Bess'
George Gershwin, portrett med autograf og håndskrevne noter
Everett Collection/ResearchGate.
Lisens: CC BY 2.0

Gershwin karakteriserte handlingen i Porgy and Bess som en folk tale, noe som på norsk best kan oversettes som en historie om vanlige folk. Disse folkene ville følgelig synge det han kalte folk music. For å gi verket et helhetlig preg kunne han ikke benytte folkemusikalsk originalstoff, han måtte skrive sin egen «folkemusikk». På denne bakgrunnen mente han at Porgy and Bess skulle karakteriseres som en folk opera.

Verket har likevel mange trekk fra tradisjonell opera. Stykket starter med en kort, energisk ouverture som leder over til det første soloinnslaget, «Summertime». Operaen har ellers resitativer, vel å merke kun sunget av de svarte rolleinnehaverne. De få hvite – representantene for øvrigheten – har taleroller. På denne måten markeres de hvite som «utenforstående» i det miljøet operaen beskriver.

Gershwin bruker karakteristiske ledemotiver for de mest sentralene personene i operaen. Unntaket er for Bess, som har en for uselvstendig og lett bevegelig personlighet til å få tildelt en så klart definert musikalsk karakteristikk. Bess er heller ikke tilgodesett med noen egen sang. Hun definerer seg alltid i forhold til omgivelsene og synger dermed også bare sammen med andre.

Operaen er åpenbart tenkt for skolerte stemmer, men den inneholder ingen arier i tradisjonell forstand. Flere sanger har imidlertid en arioso-karakter som plasserer dem i grenselandet mellom resitativ og arie. Porgy and Bess inneholder dessuten flere duetter og større ensembleinnslag.

Sammen med kombinasjonen av musikk og den svarte befolkningens dagligspråk benytter Gershwin en rekke konkrete, amerikanske, folkemusikalske idiomer. Et eksempel på dette er referansen til en såkalt train song i «Leavin’ Fo’de Promis’ Lan’». «Togsang» var en amerikansk sjanger der togreisen gjerne ble oppfattet som en reise bort fra elendigheten og til en ny tilværelse. Melodien illustrerte gjerne togets rytme og skjøtene i skinnegangen.

«It Takes a Long Pull to Get There» er bygget opp som en arbeidssang. «Honey Man», «Strawberry Woman» og «Crab Man» er såkalte street cries som Gershwin kjente fra gateselgere i sør. «I got Plenty of Nuttin» kan minne om en vaudevillesang i Stephen Foster-stil. «It Ain’t Necessarily So» er basert på prinsippet call and response (vekselsang), og refrenget gir et eksempel på scat song (ordløs improvisasjon, i dette tilfellet: «Wa-doo, Zim bam boodle-oo, Hoodle ah da wa da, Scatty wah»).

Flere av sangene er ellers preget av inspirasjon fra spirituals. Gershwins viktigste musikalske grep er likevel benyttelsen av bluesinspirerte melodiføringer, blåtoner, synkoperte rytmer og fargerik harmonikk.

'Porgy and Bess', premiere 1935
Av /The New York Public Library Digital Collections.
Lisens: CC BY 2.0

Premiere og mottakelse

'Porgy and Bess', filmplakat 1959
Av /Utgått copyright, Columbia Pictures Corp. 1959 .
Lisens: CC BY 2.0

Porgy and Bess hadde førpremiere i Boston, der blant annet deler av musikken ble strøket på grunn av operaens lengde. Noe av dette stoffet er blitt tatt inn igjen i senere framføringer.

Premieren fant sted på Alvin Theatre i New York 10. oktober 1935. Den aller første produksjonen ble spilt 124 ganger, fram til 25. januar 1936.

Anne Brown, den første Bess, mintes premieren som en stor suksess med høylytte bravorop. Det resepsjonshistoriske inntrykket som har festet seg, er nok likevel at mottakelsen var temmelig blandet. Den stilistiske hybridformen hadde ikke alle like stor sans for. Enkelte kritikere hadde vanskelig for å bestemme om dette egentlig var opera, operette eller musikal. Det ble også sagt at stykket baserte seg på rasemessige stereotypier der de svarte ble betraktet som overtroiske og kriminelle, stoffmisbrukere og prostituerte.

I ettertid har Porgy and Bess erobret operascenene verden over. Flere av sangene har vokst inn i repertoaret til både operasangere, jazzsangere og instrumentalister. Musikken regnes av mange som selve høydepunktet i Gershwins mangfoldige produksjon.

Operaversjonen av Porgy and Bess er filmatisert flere ganger. I 1959 kom en musikalversjon av verket regissert av Otto Preminger.

Porgy and Bess og Norge

Køen til Den Norske Operas produksjon av 'Porgy and Bess' 1967.
Av /https://sceneweb.no/nb/production/55570/Porgy_and%20Bess.

Norgespremieren på Porgy and Bess fant sted 25. april 1956 i Folketeatret i Oslo. Forestillingen var et amerikansk gjestespill, musikalsk sett i samarbeid med Kringkastingsorkesteret under ledelse av Alexander Smallens. Smallens hadde dirigert urpremieren på Porgy and Bess i 1935. Ensemblet gjestet Oslo som ledd i en verdensomfattende turné. Turneen hadde startet allerede i 1952 og hadde økonomisk støtte fra det amerikanske utenriksdepartementet. I Oslo vakte gjestespillet enorm begeistring, både for Porgy and Bess og for Gershwins musikk i sin alminnelighet.

Den amerikansk-norske sangeren Anne Brown, som flyttet til Norge i 1948, regisserte flere forestillinger av Porgy and Bess utenfor landets grenser. I 1967 regisserte hun den første framføringen på Den Norske Opera. Samme forestilling ble satt opp igjen som sesongåpning høsten 1968.

Porgy and Bess ble også den første operaforestillingen i det nybygde huset til Den Norske Opera & Ballett i 2008, denne gang i form av et sørafrikansk gjestespill.

Porgy and Bess krever store ressurser både scenisk og musikalsk. Selv om operaen som helhet ikke er framført mange ganger i Norge, har utallige konsertversjoner av deler av verket blitt framført av både amatører og profesjonelle med stor suksess.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg