Pontius Pilatus

Pontius Pilatus var romersk stattholder i provinsen Judea fra 26–36 evt., i perioden Jesus ble korsfestet. En innskrift bekrefter at hans romerske tittel var prefekt (praefectus). På norsk ble han tidligere også omtalt som landshøvding.

Normalt holdt stattholderen til i Caesarea, men i forbindelse med den anspente påskehøytiden var det naturlig at han var tilstede i Jerusalem med troppene sine.

Ifølge alle de fire evangeliene var det Pilatus som avsa dødsdommen over Jesus. Derfor er han også nevnt i den apostoliske trosbekjennelsen. Korsfestelse var en romersk og ikke jødisk straff, noe som bekrefter at Jesus ble offer for en romersk dom. De kanoniske evangeliene gir imidlertid ikke noe konsistent eller troverdig bilde av Pilatus' rolle i dommen og henrettelsen av Jesus. Hos Matteus og Lukas fremstilles han til og med som en rimelig, men svak mann, som egentlig ville frikjenne Jesus.

Pilatus er imidlertid omtalt i samtidige ikke-kristne kilder, hos de jødiske forfatterne Josefus og Filon, som en ubøyelig, grådig og grusom stattholder. Hans lange funksjonstid tyder på at den romerske keisermakten anså Pilatus som effektiv og dyktig. Antagelig var ikke hans guvernørperiode spesielt turbulent, men det romerske styret førte uvegerlig til flere sammenstøt med jødene. Pilatus ble av samaritanere anklaget for å ha slaktet ned mange mennesker i forbindelse med et opprør, og deretter ble han avløst som stattholder i 36 (eller kanskje 37). Hans videre liv og virke er ikke kjent.

I den senere kirkelige tradisjon styrkes tendensen til å svekke Pilatus' og dermed romermaktens ansvar for Jesu død, ofte med en tilsvarende understrekning av jødenes skyld. Hos Tertullian er Pilatus blitt en kristen. De apokryfe Pilatusaktene (se Nikodemusevangeliet) fremstiller Pilatus' rolle i rettergangen mot Jesus basert på en utbrodering av evangelienes beretning.