Politisk kultur i historieforskning dreier seg om hvordan begrepet politisk kultur blir brukt av historikere og av historisk orienterte samfunnsforskere i deres forskning.

Politisk kultur betegner generelt de normer og regler som styrer konkrete beslutningsprosesser og politisk innflytelse mer generelt, samt mer allmenne forestillinger om hva som legitimerer makt. Begrepet dekker også handlingsmønstre, både aksepterte og omstridte, som har betydning for politiske vedtak. Politisk kultur omfatter mer enn formelle beslutningsorganer (stenderforsamlinger, parlament og regjering). Også ytringer, protester og konflikter utenfor de lovbestemte politiske arenaene inngår i rammene for politisk kultur, og dessuten avtaler og kompromisser som inngås av aktører utenfor arenaene.

Politisk kultur gjelder mer konkret hvem som skal eller bør bestemme i viktige samfunnsspørsmål, hvem som har rett til å ytre seg og bli hørt, hva som kan bestemmes og hvilke hensyn som skal tas når politiske avgjørelser skal fattes. Den politiske kulturen omfatter også hva slags former for protest og motstand som i mer eller mindre grad kan aksepteres av myndighetene. De politiske normene og verdiene er under endring, og forandrer seg ofte som følge av konflikter og maktforhold der nye aktører og grupper vinner eller taper makt. Selv i autoritære stater, som diktaturer, finnes det politiske praksiser og diskurser som følger, bryter eller forandrer de lover og påbud som finnes.

Nordisk og europeisk sammenheng

Blant nordiske historikere kom begrepet politisk kultur i alminnelig bruk fra rundt årtusenskiftet. Ikke minst kom flere forskere som studerte politiske forhold før 1800 til å betrakte opposisjon, motstand og opptøyer fra folket som en del av en politisk kultur. Nordiske historikere var inspirert av utenlandske historikere og samfunnsforskere med historiske problemstillinger, slik som George Rudé, Edward Palmer Thompson, Peter Blickle og Charles Tilly. Politikk måtte sees som et samspill mellom stat, eliter og folk, ikke bare som et system som fungerte som lover og befalinger ovenfra og ned.

Til en viss grad måtte myndighetene i middelalder og tidlig moderne tid akseptere motstand nedenfra, selv om kongen i prinsippet skulle ha all makt, slik som under eneveldet i flere land i Europa på 1600- og 1700-tallet. Når det gjelder 1800- og 1900-tallet, er den opposisjonelle og aktivistiske motstanden nedenfra blitt oppfattet som en viktig del av politiske beslutningsprosesser, ikke minst når organisasjonssamfunnet og rettsstatlige og demokratiske reformer åpnet for debatterende og kritiske offentligheter og politisk foreningsaktivitet. Men det er klart at både før og etter 1800 kom folkelig aktivisme til å påvirke politiske beslutninger og normer for politikk.

Med demokratiseringen på 1800-tallet og enda mer på 1900-tallet i Europa og Nord-Amerika fikk den folkelige og utenomparlamentariske aktivismen større betydning. Demonstrasjoner, streiker og aktivisme med utgangspunkt i foreninger og forbund ble en viktig del av arbeiderbevegelsens politiske makt. Arbeiderbevegelsen utviklet også betydelig forhandlingsmakt i spørsmål om lønn og arbeidsforhold. Ellers førte framveksten av organisasjonssamfunnet til at en korporativ kanal ble en viktig politisk maktfaktor. På 1800- og 1900-tallet oppnådde dessuten mediene stor politisk påvirkningskraft. I det moderne medie- og organisasjonssamfunnet er det vanskeligere å skille ut politiske arenaer og kanaler fra sivilsamfunnet rundt.

Politikk nedenfra

De britiske historikerne Rudé og Thompson var begge opptatt av hvordan statens og elitens interessepolitikk til en viss grad ble formet av allmenne normer og forestillinger, og særlig moralnormer. Thompson vektla at customs in common, «et verdifellesskap» i Storbritannia på 1600- og 1700-tallet, i noen grad beskyttet vanlige folk mot maktovergrep. Det han kalte en moraløkonomi betydde at både myndigheter, eliter og folk delte felles normer om at priser på matvarer burde være moralsk riktige og ikke overstige et visst nivå, og dessuten at alle innbyggere hadde et sosialt ansvar for hverandre. Det siste betydde plikten til å hjelpe de fattige, og ikke falle for fristelsen til å utnytte uår ved å skru opp prisene urimelig mye til stor skade for de vanskeligstilte. Dette verdifelleskapet skapte mer eller mindre aksept eller allment delte forventninger om at folket kunne protestere og gjøre opptøyer innenfor visse ritualiserte rammer, dersom de rike og mektige brøt normene om moralske priser og ikke viste solidaritet med de fattige.

Peter Blickle viste i sine studier hvordan organisering nedenfra i tyske alpeområder i senmiddelalder og tidlig moderne tid skapte et utstrakt lokalt selvstyre, som er blitt kalt kommunalisme. Byer og landsbyer utviklet egne råd, forsamlinger og utvalg som drev en betydelig selvforvaltning på vegne av lokalsamfunnet. Dette skjedde til dels i samarbeid med sentralmakten – fyrsten eller biskopen – og til dels i konflikt med den.

Contentious Politics

I studiene rundt Contentious Politics, «konfliktfull politikk» – et begrep som Charles Tilly utviklet og senere videreutviklet sammen med Sidney Tarrow – er det nettopp det relasjonelle mellom staten og folkelige bevegelser som er bestemmende for endringer av politiske handlingsmønstre og ritualer. Oppmerksomheten rettes først og fremst mot tiden fra cirka 1800 og fram til i dag. En hovedsak i Contentious Politics er at konfliktpreget samhandling kan føre til stabile forventninger fra både stat og sosiale grupper om visse typer av opposisjonell, utagerende politisk aktivisme, noe som på sikt kan føre til mer eller mindre allment aksept for konfronterende opposisjon, slik som demonstrasjoner, opptøyer og streiker.

Viktige poeng hos Tilly og Tarrow er at dynamikken i de konfliktfylte relasjonene mellom ulike sosiale grupper og agenter for staten er det å fremme krav, «making claims», å komme med motkrav. I opposisjon til tradisjonelle perspektiver rundt varige klassemotsetninger viser Tilly og Tarrow til at allianser kan krysse klasser og vertikale sosiale linjer og til dels også innbefatte bare deler av statsapparatet. I tillegg er alliansene stadig skiftende. Dette gjør at politisk kultur og politiske maktstrukturer ofte er under endring. Imidlertid har Contentious Politics vært mest aktuell i moderne tid (fra slutten av 1700-tallet og fram til i dag).

Ikke minst rommer begrepet Contentious Politics repertoarer for handlinger og tenkemåter utenfor formelle politiske organer. Disse repertoarene relaterer seg til både politisk konflikt og samhandling og strategier for påvirkning av beslutninger, noe som betyr at folkelig aktivisme i høyeste grad inngår. Det er blitt vanlig å løfte fram folkelig politisk kultur som like interessant som den politiske kulturen som utfoldet seg i det politiske apparatet og eliten.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dørum, Knut 2016: Frå undersått til medborgar. Styreform og politisk kultur i Noreg ca. 1660 til 1884. Oslo: Det norske samlaget.
  • Bjerkås, Trond og Dørum, Knut: En mangesidig politisk kultur, i Bjerkås, Trond og Dørum, Knut: Eneveldet før undergangen. Politisk kultur i Norge 1660–1814. København: Scandinavian Academic Press, side 13–46.
  • Blickle,Peter: Kommunalismus – Skizzen einer gesellschaftlichen Organisationsform. Oberdeutschland. München, bd. 1. 2000.
  • Rudé, George 1974: Paris and London in the 18th century. Studies of Popular Protest, London.
  • Thompson, E.P. 1991: Customs in common, London.
  • Tilly, Charles 2006: Regimes and repertoires. London/New York: The University of Chicago press.
  • Tilly, Charles and Tarrow, Sidney 2015: Contentious Politics. Oxford: Oxford University Press (utgave 2).

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg